Norges eneste selverklærte dadapønkgruppering har reist over fjellet for å spille konsert. Selvsagt blir man nysgjerrig, for etter noen få tastetrykk viser søkemotoren bilder og videoer av et knippe menn iført pikkolohatt blant alpakkaer og forsterkere.

Stoff tar turen til Verftet for å møte den selverklærte dadaistgruppen. Tankene trekkes mot hva dadapønk som en sjangerbeskrivelse prøver å overbevise lytteren om. Det høres først og fremst ut som noe snytt ut av nesen på en pitchfork-anmelder som prøver å berettige sin egen esoteriske musikksmak. Midt i blinken for oss, med andre ord.

Dada esje svada, det e lada

Punken har siden sin spede begynnelse vært performativ, til tider useriøs, men er også et helt reelt opprør mot kommersialisme, autoritarianisme og mainstream-kultur. Hva blir så punken når den strippes for prinsipper, når ordenes betydning oppheves til fonetikk? Her står Pushwagnergruppen tilsynelatende i spagaten.

Dada-bevegelsen var en strømning rundt første verdenskrig, og var en reaksjon mot det borgerlige samfunnets estetiske sans, idealer og oppfatninger om at rasjonalitet var et absolutt gode. Dadaismen var, og forblir et anti-kunstnerisk og anti-rasjonalistisk prosjekt. Selve ordet dada har ingen mening – det er bare fonetikk. I meningsløsheten ligger selve opprøret, og derfor selve meningen. The proof is in the pudding.

Dada er med andre ord ikke bare høytsvevende svada, ei heller bryter det med punkens karakter. Tvert imot karrer det seg inn til selve beinet. Dada esje svada, det e lada.

Pushwagnergruppen

Pushwagnergruppen er en oslobasert trio bestående av Geir Magne Staurland som vokalist og frontmann, Tor-Arne Vikingstad på bass og Per Åsmund Reymert på trommer. På scenen kaller de seg henholdsvis Surrealismus, Da Gama og Tam-Tam. Scenenavnene spiller inn i det performative og teatralske aspektet ved prosjektet.

Musikalsk minner trioen om en mer syrete versjon av Animorphs-æra Honningbarna eller en versjon av britiske IDLES, dersom Joe Talbot hadde gått på Prosjektskolen. Låten «Prinsipper» fra deres nyutgitte plate Dadaland, virker som en kampsang, og er et nikk til en av Dadaismens grunnleggere, Tristan Tzara. Linjen fra låten «Prinsipper er de to skinnene som leder rett til Auschwitz», rimer fint med Tzaras Dada-manifest fra 1918; «[…] i prinsippet er jeg mot manifester, siden jeg også er imot prinsipper».

Pushwagnergruppen treffer vår postfaktuelle og hypermoderne tidsånd på kornet med sin prinsippfaste prinsippløshet.

Konserten

Konserten starter med kun bassist og trommis på scenen; det låter blæsta og sprengt, men samtidig tight. Trommis Tam-Tam sitter i bar overkropp og har skrevet ‘FANA DADA’ over brystet med sprittusj. Det slår meg at de to ordene, sjelden eller sikkert aldri, noensinne har blitt nevnt i sammenheng. Fana Dadaistforening som et tenkt konsept høres like absurd ut som Bærum Trolldeigforsamling eller Frogner Anarkistisk Front. 

Frontmann Surrealismus inntar omsider scenen med enorm innlevelse, hopper ut i publikum og interagerer med gulvet som om han var skapt for det. Det føles ut som at hver låt har hver sin gimmick: På en ikler frontmannen seg enorme skinnhansker som veives over hodet, på en annen gis et svart og hvitt flagg til en publikummer som treffer samtlige i hodet med flaggstangen, på en tredje trenger frontmannen hodet gjennom en billedramme, danser rundt med det på hodet og til sist kaster det på gulvet, og på en fjerde blir alle publikummere bedt om å sette seg på huk. Crowd-work kan de, altså. 

Musikalsk sett knytter de seg tett opp mot støyrock, hardcore og post-punk, uten å eksperimentere mye med verken formen eller innholdet. For å være et selverklært dadaistisk punkeband, gjør de lite for å bryte med musikalske forventninger innenfor punksjangeren. Per nå, er det eneste som gjør Pushwagnergruppen dadaistiske, tekstene, kostymene og imaget. Man kan spørre seg hvorfor de ikke utnytter dadaismens prinsippløshet bedre. For å være så lidenskapelig opptatt av den avantgardistiske dada-bohemen på kontinentet under første verdenskrig, gjør de dem ingen tjeneste ved å skvise dem inn i et så forutsigbart format.

Til tross for at Pushwagnergruppen ikke nødvendigvis pusher grensene for hva punkbegrepet tåler, holder de høyt nivå hva gjelder originalitet og formidlingskraft i norsk kontekst, og det trengs sårt. Så, dada eller ikke-dada – god musikk er det likevel. Og selv om de kanskje ikke stjal julen, er det lenge siden jeg har hørt et såpass godt innøvd, eksplosivt og forseggjort band som ennå ikke er allemannseie. Du har sikkert hørt om Daufødt, Honningbarna og Hudkreft. Forbered deg på å legge til Pushwagnergruppen i samme rekken av fantastiske norske punkband. For det fortjener de!