Det snakkes mye om den kinesiske kalenderen for tiden. Den 17. februar snur den fra slangens til hestens år, som ifølge kinesisk symbolikk skifter fokuset fra innadvendthet til fellesskap. Nøyaktig hva fellesskapet innebærer, er ikke rent enkelt å sette fingeren på – men det er i alle fall ensomhetens rake motsetning.

Ensomhet betegnes som en stor trussel både strukturelt og for individet – det hevdes at det er like skadelig å være ensom som det er å røyke 15 sigaretter om dagen. Men «mennesket er et dyr som søker selskap med sin art», heter det i Lillebjørn Nilsens «Fin frokost», der måltidet og fellesskapet som oppstår rundt spisebordet har fått en egen sang. Kanskje skal vi, som hester, starte dette fellesskapets år nettopp ved spisebordet?

Brød og melk

«Det store hvite bordet er et bord ment for en stor familie, for middager med mange gjester, men jeg har ofte sittet ved det alene», skriver Karolina Ramqvist i sin roman Brød og melk. Alt i boken er knyttet til mat. Handlingen kretser rundt en navnløs og bulimisk kvinne, og fortelles fragmentarisk gjennom minner om ulike måltider.

Selve tittelen «Brød og melk» peker ikke bare på hverdagslig mat, den knytter også an til «brød og vin», Bibelens nattverd. Hovedkarakterens begrep om fellesskap, og hennes erfaringer av ensomhet, formuleres gjennom skildringer av lukter, smaker og lyder. Det sanselige språket gjør det mulig for karakteren å formulere det hun mangler språk for selv:

«Mat er kjærlighet. Folk sier det hele tiden, jeg hører det stadig oftere, og jeg vet at det er sant. Men for meg betydde det også at kjærlighet var mat.»

Mat og penger 

Men mat er mer enn kjærlighet. Det vi velger å spise, i den grad det er et valg, er tett knyttet til vår økonomiske og kulturelle kapital. «Prognosene våre viser at forbrukerne vil ha mer og mer ferdigmat. Folk vil ha det lettvint», sa en produktutvikler hos Fjordland for snart tjue år siden. Det enkle er jo faktisk det beste for de fleste av oss – mat er dyrt, og ferdigrettenes store suksess er absolutt forståelig.

De som likevel har penger til overs, bruker dem gjerne på diverse mat-trender – i likhet med alt annet i kulturen, har maten blitt gjenstand for konsum. Gastronomiske trender skifter raskt, i det ene øyeblikket er det vegetarprodukter og matcha som gjelder, i det andre skal alle spise kjøtt og yoghurt.

Den enorme fascinasjonen for boller og estetiske nisje-bakerier er et godt eksempel på hvordan vi gjør vanlig mat om til trendy forbrukervarer, spesielt rettet mot middelklassen. For bakeriene skal selvfølgelig ikke være store kjeder, og de skal svare til en nokså spesifikk hipsterkultur.

Én bit er nok

Bolle-engasjementet henger også sammen med det litteraturprofessor Janne Stigen Drangsholt har pekt på som «little treat culture», altså lengselen etter små belønninger tilpasset et visst økonomisk handlingsrom. Som begrepet antyder, skal godsakene dessuten være små. Når vi først unner oss noe godt, er det viktigere at det er kontrollert enn hyggelig.

Også internett florerer av strenge kostholdsråd som promoteres som sunne investeringer i kroppen. «Ernæringsekspertene» bruker rett som det er Bibelen for å underbygge sine bifall om selvdisiplinen – særlig populært er sitatet «lik en ødelagt by med nedrevet mur er den som ikke kan styre sitt sinn».

Men fellesmåltidet stikker kjepper i hjulene for denne disiplinen. Når vi spiser sammen med mennesker vi kjenner, har vi nemlig en tendens til å spise mer enn vi pleier, og kanskje også noe annet enn det vi er vant til.

Som gjester spiser vi det vi blir servert, uten å vite nøyaktig hvor mange kalorier som ligger på tallerkenen. Kanskje får vi også noe å drikke ved siden av, kanskje med alkohol, og kanskje sier vi noe dumt eller ler litt for høyt. Det er ikke rart at fellesmåltidet er en av selvkontrollens mange fiender.

Gjest en hest 

Selv om kvinnen i Brød og melk tilsynelatende har få nære venner, avtar ensomheten idet hun deler måltid med andre, kjente så vel som ukjente, mennesker: «Det var fullt mulig for eksempel å sitte i en middag og spise sammen med mennesker jeg nesten ikke kjente, men hvis man også begynte å snakke om mat, oppsto noe som var nesten utilbørlig intimt». Dersom samtalen rundt spisebordet går i stå, kan vi alltid vende blikket mot tallerkenen.

Når vi snakker om mat i dag, er språket likevel ofte tørt og konstruktivt. Et søk på «mat» i synonymordboka viser til ord som «fôr», «kraftkost» og «medhjelper», som i stedet for å peke på måltidet i seg selv, presenterer maten som et middel i vårt selvoptimaliserende prosjekt. På emballasjene i dagligvarebutikkene må faktorer som smak og aroma vike for informasjon om næringsinnhold og proteinmengde.

Dagens måltid er laget med et spor av disiplin, et hint av tidsklemme, tilsatt en god dose selvoptimalisering og krydret med individualisme. Den røres sammen til en proteinpudding. Den smaker ikke så godt. Og den spises alene, ofte på farten.

Når vi spiser sammen, kan det skje slike ting som kalles samtale, spontanitet, (s)øl og tidsfordriv, og det kan hende vi må tenke på noe annet enn oss selv. Det er sånt som både hesten, og Lillebjørn Nilsen, liker. Hovedsaken er at folk fins til, så du kan fylle huset når du vil.