Erfaringa, tida, brødet, Hölderlins murer, til og med skrukketrollets mat smuldrer opp eller bort et sted i Smuldre. Øyvind Berg fanger sånn den umiskjennelige følelsen av at tinga (og kanskje mest av alt tida) blir små sandkorn som renner ut mellom fingrene våre. Men sandkorna forsvinner ikke. Ikke tida heller, for «Fortida peiler framtida tvers gjennom oss i nåtida». 

Komplekst, tidvis på kanten til kleint, men mest av alt fint når vi orienterer oss i et landskap av små øyeblikksorienterte skildringer. Best gjør boka seg riktignok når leseren følger strømmen i det lyriske jegets tanker, uten å stoppe for lenge opp i noen av de banale irrgangene vi møter på der. 

Krig er tilsynelatende et av tidas alltid tilbakevendende fenomener. Krigstematikken dukker i hvert fall opp på nesten alle bokas noe-over-hundre sider. Den utgjør også på underfundig vis springbrettet til utfoldinga av kjærlighetsrelasjonen mellom jeg-et og hans livspartner. Og på elegant vis skisseres det fram en avstand mellom et jeg som hver morgen sjekker «om nyhetsflaten fortsatt er en frontlinje» og hun som «Fikk nok av krig i oppveksten», som sier «det er som å pirke i et levende froskeskrotum».

Avstanden mellom dikterjeget og «hun» er dessuten en linje som tillater krumspring tilbake til barndommen. Som i diktet der «barndommens bakevjer» (som «driver med oss / langt inn i alderdommen») kaster lys over parets svært ulike forhold til badekar. Det absurdkomiske flettes her sammen med alvorlige krigstraumer når jegets største badekartrussel var en mor som ønsket «å få plass til en vaskemaskin / og slippe turen i vaskekjelleren», mens hennes var snikskyttere utafor ei utbomba blokk, der hun fikk «sove i badekaret / når det var relativt rolige netter».

Smuldre er et lappeteppe av brutale, kroppslige, komiske og naturskjønne skildringer. Noen dikt dreier seg rundt flatehogst, andre om samtidsmennesket som næres av å «sanke laiks».

Naturen fungerer hele tiden som krigens motstykke; det er blant annet gjennom spettmeisen, elva eller brunsneglen vi forstår dens absurde brutalitet. Mot bokas slutt utgjør eksempelvis høstanemonen ei rampe til en malt krigstavle av «Hieronymus med drillnavnet Bosch», før diktet springer tilbake til høstanemonen igjen. Planten, som blomstrer fra august til september, gir diktet en klang av håp; når engsoleien visner og bladene på bjørka faller ned, spirer denne vakre (og giftige!) blomsten. Dette er kanskje bokas sterkeste enkeltstående dikt, for her vikler verdenshistoriens evigvarende (krigs)forløp seg sammen med høstanemonen på imponerende vis.

Krigen smuldrer opp den meddelbare erfaringa vår. Sosiale medier også. Men også regnet smuldrer til yr og skrukketrollet smuldrer mat inn i den spisse kjeven sin, mens et brød smuldres opp og gis til endene. Og hele tida denne tanken om at det som har smuldra opp kan bli helt igjen.