I et splitter nytt studio på Fellesverksted blir vi møtt av tre smilende sykkelentusiaster. Studioet tilhører Hannes Frey, men har også blitt til en uformell base for Critical Mass Bergen, hvor han sammen med Sarah Meissner og Giorgia Zorzi har vært ansiktet utad for bevegelsen i snart et år.

I sykkelsesongen samler en masse syklister seg ved Den blå steinen klokka seks den siste fredagen i måneden. Så sykler de rundt i Bergen. De fyller sentrum, tar plass på motorveier (E39!) og lager liv i gatene.

– Sist var det Halloween. Folk kom med kostymer og hadde lyslenker på sykkelen. Det var fantastisk, ler Meissner. 

Etterfesten skjedde midt i den nye Fyllingsdaltunnelen, med musikk, latter og jubel.

Det hele startet på et folkekjøkken

Ideen om Critical Mass Bergen startet på Aktivistkjøkenet, under et møte med Folk mot Fossilmakta. 

– Vi snakket om ulike protestmetoder og da foreslo jeg: «Kanskje vi kan protestere på sykler?» forteller Meissner.  

Så tenkte hun videre, hvorfor ikke starte en Critical Mass i Bergen og ha som mål å sykle? Selv om ideen kom fra en diskusjon om protester, var ikke politikken det viktigste ved oppstarten. Hun gikk rett til Facebook og skrev et innlegg i gruppen På sykkel i Bergen. I april 2025 syklet Critical Mass Bergen for første gang, og siden da har det bare vokst. 

– Folk bare dukket opp. Venner, fremmede, folk vi hadde sett i byen før, men aldri snakket med, forteller Zorzi.

Sarah er fra Østerrike, Hannes fra Tyskland og Giorgia fra Italia. Alle hadde syklet mye før de flyttet til Bergen, men: 

– Da jeg flyttet hit merket jeg ganske fort at byen ikke var så sykkelvennlig, forteller Meissner og fortsetter: I Wien var Critical Mass mer en sykkelfest for meg. Det var veldig gøy, men jeg var ikke med på grunn av protest. 

Så startet arbeidet her i Bergen. Målet var å fremme sykling og behovet for bedre sykkelinfrastruktur. 

Ikke bare protest, men heller ikke bare fest

Critical Mass eksisterer i byer over hele verden. I Bergen har de vært bevisste på å gjøre det lavterskel og inkluderende.

– For noen er det en protest. For andre er det bare en hyggelig sykkeltur. Juridisk sett gjør vi ingenting ulovlig. Det er ikke hemmelig og heller ikke meldt som demonstrasjon. Det er bare folk som tilfeldigvis møtes og sykler sammen, sier Zorzi.

Meissner er tydeligere politisk: 

– Jeg elsker å protestere. Dette er et stort politisk prosjekt. Sykkelpolitikken i Bergen er dårlig, og sykling er så mye mer enn transport. Det handler om miljø, helse, frihet, kvinnefrigjøring, klassekamp, sier hun og smiler: 

– Det er et mareritt for kapitalister. Sykkelen er billig, lett å reparere, og trenger ikke bensin.

Det er tydelig at de ikke er redde for å være i veien. Frey forklarer at Critical Mass skal vise at også syklister og gående er trafikk:

– Og ja, det er litt irriterende for bilister som må vente i to minutter. Akkurat som det er irriterende for oss å hele tiden måtte navigere rundt biler, legger han til.

Fra fest til krav

I år vil bevegelsen likevel ta en ny retning, og. Meissner forteller at det vil bli et tydeligere politisk budskap i sykkelturene. 

– Vi vil stille konkrete krav. Vi vil ha sammenhengende sykkelveier og fikse hullene i infrastrukturen. Det er viktig at politikerne ser dette som et bevis på at folk faktisk er ute i gatene og etterspør endring, sier Zorzi. Meissner nikker: 

– Det har allerede hatt effekt. Syklistforeningen har aldri hatt så mange nye medlemmer som nå. De har blitt kontaktet av andre organisasjoner og skjønner at sykkelsaken har fått en helt ny tyngde. Nå kan de peke på oss og si: Se, dette er noe folk vil. 

Meissner forteller videre at både Statens vegvesen, Miljøløftet og Bergen kommune nå kjenner til Critical Mass. 

– Det handler om å mobilisere, samle underskrifter, og gjøre oss umulig å ignorere, mener hun.

Sykkelen som et politisk verktøy

Samtalen glir over i sykkelens rolle i historien. Sykkelen har aldri bare vært et fremkomstmiddel. På slutten av 1800-tallet var det den mest høyteknologiske måten å komme seg frem på som fantes. Den var effektiv og tilgjengelig, særlig for kvinner. 

– Sykkelen var avgjørende for kvinnebevegelsen. Kvinner kunne bevege seg fritt, reise alene eller finne seg arbeid. Det var radikalt, forteller Meissner.

Zorzi forteller at sykkelen var et transportmiddel som ble mye brukt av den italienske motstandsbevegelsen. Meissner forklarer at siden sykler er stille, raske og ikke trenger å registreres, var de optimale under fascist-regimet.

På 1920-tallet kom bilene. I Bergen, som i resten av Europa, ble bybildet fullstendig endret av bilismen. Gater som tidligere var fulle av fotgjengere, barn og liv, ble gradvis overtatt av biler. Billobbyisime skjøv andre trafikanter til side. 

– Det vi vil vise, sier Meissner, er at status quo ikke er naturlig og at byrommet er formet av lobbyisme. Det kan formes på nytt.

– Grunnen til at vi i det hele tatt har lekeplasser er bilen. Fordi gatene ikke lenger var for barna, måtte man finne et eget avgrenset sted hvor de kunne være trygge.

Bilene tar enorme mengder plass i byrommet, men gjengen fra Critical Mass mener at så fort noen foreslår å bruke litt av denne plassen på noe annet, som en sykkelvei, et fortau, et menneske, oppleves det som ekstremt kravstort. 

– Det er egentlig helt absurd, sier Frey: Hundre syklister bruker plassen til kanskje fem biler. Når vi sykler sammen, kan du se forskjellen helt konkret.

En øvelse i motstand

– Critical Mass er nesten som en øvelse i å gjøre motstand, sier Meissner. 

Når de sykler sammen gjennom Bergen, føles det, ifølge alle tre, helt fantastisk. 

– Det er ikke en demonstrasjon i klassisk forstand, sier Frey, og fortsetter: Men det er heller ikke bare en sykkeltur.

Ifølge dem, er det nettopp denne uklarheten som gjør det mulig å fortsette. Hvis de omtaler det som en demonstrasjon, gjelder andre regler. 

– For oss er det viktig at det føles helt normalt at folk sykler i gatene. Det er lov. Og det skal være trygt.

Critical Mass er derfor en protest, bevegelse og fest på en gang. Det er en kollektiv påminnelse om at byen ikke er ferdig definert. Og at den fortsatt kan endres.

Aksjonen har blitt organisert i Norge før, både i Oslo og i Stavanger, uten at det ble noe varig. Meissner mener at forskjellen ligger i kampanjen de har drevet. 

– Vi tok kommunikasjon på alvor. Sosiale medier, plakater, nettside og samarbeid med Syklistforeningen. 

Nå har de i snitt rundt hundre deltakere hver gang. 

– Uten masse er det ingen Critical Mass.