– Vi står midt i en revolusjon, det er det ingen tvil om, sier Kjetil Østli over telefon.

I en verden som føles stadig mer uoversiktlig, har spørsmålet om hva journalistikk og nyheter er, begynt å interessere meg mer enn før. Etter mye frem og tilbake, et halvhjertet forsøk på å skrive et essay og et lite dytt fra redaksjonen, har jeg bestemt meg for å prate med noen som faktisk har peiling.

Kjetil Østli startet å skrive for Universitas på 90-tallet som student på Blindern. Senere har han skrevet for Morgenbladet og Aftenposten, nå jobber han som forfatter og freelancejournalist.

Ifølge Østli har ikke tradisjonell journalistikk bare fått nye måter å tjene penger på – han mener også at disse endringene er del av en revolusjon som vi er vitne til.

Medienes markedsmodell

Det Østli beskriver er overgangen fra papiraviser til nettaviser, som har foregått i over tretti år. Mediehusene har slitt med å finne markedsmodeller som kan erstatte papiravisens abonnementsbaserte modell. I stedet har vi fått en kombinasjon av abonnement, reklame og klikk. Den store forskjellen fra papiravisens tid er målbarheten til sakene – nå kan mediehusene følge med på nøyaktig hvor mange lesere hver sak tiltrekker seg. 

– Mediehusene ser hver time eller hvert minutt hvilke saker som tegner et abonnement. 

Østli mener denne utviklingen markerer et epokeskifte i den redaksjonelle medieverdenen, der markedsmodellen er preget av kommersialisme fremfor folkeopplysning.

– Denne saken genererte tusen abonnementer, den andre saken null. Skal vi da ha en million som ligner den som genererte tusen og ingen som ligner den som genererte null? Det skjønner jo alle at ikke går.

At mediehusene skal verne om de sakene som ikke generer liker mange abonnementer synes å være en kjernesak for Østli. På den måten mener han at journalistikken kan begynne å likne en slags forlagsvirksomhet. 

– Et forlag kan gi ut noen diktsamlinger og smal essayistikk fordi de har Jo Nesbø. 

Som et motsvar på de redaksjonelle mediene sin klikkbaserte modell, startet Østli Harvest Magazine i 2013 sammen med to andre journalister.

På nettsiden deres står det at journalistene «utforsker hvordan vi kan leve gode liv uten å utarme verden». Derfor er ikke magasinet basert på annonseinntekter, men utelukkende abonnementsbasert. De tar dessuten et steg videre i sin kamp mot mediehusenes nye markedsmodeller ved å unngå å skrive saker som utelukkende skal genere klikk. 

– Det er et slags hobbyprosjekt, der vi prøver å skrive tekster som kanskje ikke kunne stått i de store avisene, forklarer Østli. 

På nettsiden kan vi lese at  «reisereportasjer fra fjerne himmelstrøk, eller anbefalinger av dyre mirakelkurer», er saker du må lete etter hos andre nettaviser eller magasiner. 

Et overveldende mediebilde

Samtidig som mediehusene har endret sin markedsstrategi, overfylles mediebildet med konstante oppdateringer om skandaler og kriser. Østli forteller om en hyttetur med journalistkompiser, hvor de diskuterte hvordan nyhetsbildet i økende grad kan oppleves som overveldende. 

– Jeg har blitt litt mer av en Dag Solstad-karakter, en som har lyst til å trekke seg litt unna. Jeg kan heller ta en skikkelig god oppsummering én gang i uka, fremfor å få sånn time-for-time-, minutt-for-minutt-oppdatering.

Til tross for bekymringen rundt tradisjonelle medier sin overgang til en digital markedsmodell og et stadig mer overfylt nyhetsbilde, blir jeg overrasket over at Østli ikke virker å dele redselen mange andre i bransjen har, nemlig at sosiale medier er i ferd med å ødelegge tradisjonell journalistikk. 

Østlis nedpå holdning overfor denne typen amatørjournalistikk, er mildt sagt litt fascinerende. Jeg tror ikke jeg har møtt noen som virker så ubekymra i møte med de omveltningene journalistikken står overfor i dag. 

Når jeg spør ham om forholdet hans til fake-news svarer han bare: 

– Jeg synes ikke det er så vanskelig å se om noe er etterrettelig eller ikke.

– Og det er ikke fordi du er trent journalist?

– Det kan godt hende det er mitt lille privilegium, men jeg tror ikke helt på det. Vi er genetisk skapt til å avsløre løgnere og svindlere. Jeg føler folk flest har en slags svindelradar som vi har fått av evolusjonen. 

Østli fortsetter med å forklare at befolkningen på helthetsplan ikke lar seg lure av «fake-news», det er heller slik at det er dem som lener politisk den ene eller den andre veien, som lar seg rive med av propaganda på sosiale medier. 

– Det man egentlig ser, er at folks politiske meninger blir tydeligere, sier Østli. 

Ekte journalistikk 

Men i et så sammensatt mediebilde, hva er egentlig en ekte journalist?

– Jeg liker de monomane grevlingene. De som ikke gir seg, og som er åpne for at saker kan snu.

Østli refererer så til Prime-serien The New Yorker Presents. En serie der vi følger magasinet The New Yorker og deres journalister. Hver episode skal tilsvare en side i magasinet og vi får innblikk i alt fra saker om kriminalitet til kulturelle hendelser i New York.

– Man får følelsen av at det er det siste paradiset igjen i verden som er urørt av klimaødeleggelser, revolusjoner og makt.

Det er som om Østli smiler gjennom telefonen. Dette er tydeligvis noe jeg burde se, om jeg faktisk har lyst til å forstå hva journalistikk er – og burde være.

– Det er bare den redaksjonen som har holdt på med god journalistikk i snart hundre år. Jeg ble så rørt av å se de journalistene. De har dølle klær, bustete hår – et par av dem ser ut som uteliggere. Men de har skikkelig peiling. De er ekte journalister.

For meg virker det tydelig at The New Yorker som institusjon, og deres journalister, har en etos som er bunnsolid, men i en verden der alle kan være journalister, hvordan kan man skape en troverdig etos da? 

For å svare på det tar Østli opp true-crimepodkasten Serial. Han mener podkasten er et fint eksempel på hvordan journalister kan skille intervjuobjektenes meninger fra det reelle hendelsesforløpet – et grep som skaper rom for lytteren til å skape sitt eget bilde av hva som faktisk skjedde. På den måten kan lesere og lyttere skape sin egen oppfatning og mening om verket. En slik fortellerteknikk, sammen med en omfattende research-prosess, leder til en grunnleggende troverdighet hos avsenderen. 

– Da har du på en måte forstått postmodernismen. Det er ikke én absolutt sannhet alltid.

Jeg må innrømme at jeg svak for sammenlikninger med postmodernismen, spesielt i samvær med Østlis begeistrede toneleie. Men selv om jeg synes det er en kul sammenlikning, blir jeg bekymret for oss unge som tross alt skal ta over stafettpinnen og skape engasjement hos lesere og lyttere, ikke bare via true crime, men gjennom alle de kanalene som vi bruker til daglig. Journalistene blir altså, i en verden fylt av kanaler som kjemper for oppmerksomheten, nødt til å stride seg imellom for å tiltrekke seg den – delvis gjennom å skape en sterk etos. 

Jeg spør: 

– Med fremtidens journalister i tankene, hvordan kan de skape en slik troverdighet som du snakker om her? 

– Man må vite hvilken retning man vil gå, så må man legge inn de ti tusen arbeidstimene som Marit Bjørgen og Petter Northug gjør på ski. Bare at i stedet for trening må vi lese bøker, se film og teater, eller høre på musikk. Det er hardt arbeid, men hvis du virkelig vil det, føles det ut som en hobby.

Det er vanskelig å ikke la seg smitte av Østlis lidenskap for skrivekunsten og journalistikken. Spesielt når han forteller om en reise han gjorde til Russland for mange år siden. Der møtte han unge journaliststudenter i Moskva som fortalte at de i løpet av ett semester skulle lese alle de russiske eventyrene og fablene.

– Jeg fikk lyst til å kaste noe i veggen, fordi jeg synes det var så fett. Hvis noen drar en referanse til Ivan og epletreet, da skulle de kunne det. Da har du skjønt det, da har du gjort hjemmeleksa liksom.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg blir imponert, jeg har også lyst til å være en som har sett ti tusen timer med film og lest alle de russiske eventyrene og fablene.

– Hvis jeg leser alle de russiske eventyrene og fablene, blir jeg en ekte journalist da? spør jeg håpefullt.

– Du får starte med å lese de norske først, sier han.