De jævla rigide haukene på Kvarteret med «security» på brystet har endelig fått noe annet enn drita utvekslingsstudenter å håndtere: Kongeriket Norges regjeringssjef er på besøk, og det krever at de anvender all den kunnskapen de har lært på vekterlinja på folkehøyskolen. Selv om landets mest profesjonelle politisoldater holder vakt, er Kvarterets vektertjeneste mer påskrudd enn Morten Thorsby på Norges midtbane. Som om det skulle være deres egen jomfrudom som var på spill, patruljerer de utenfor presserommet og utgjør et fullstendig overflødig sikkerhetsskjold rundt ministeren. 

– Faen, jeg har ikke fiksa pressepass.

Åpenbart nekter de Stoffs utsendte inngang til Grøndahls. Jeg ringer fotografen i panikk. Har hun pressepassene? Vi må få forhørt oss med Norges regjeringssjef om de trivielle sakene jeg fikk skriblet ned på papiret klokken 01:22 natten i forveien. Det ville vært utilgivelig å snuble på målstreken. Lederen av kongens råd er rett bak døren, jeg kan høre ham svare på Bergen Student-TV sine miserable spørsmål. Tenk om de gir min tiltenkte spørretid til Studvest. Grøss! Enda flere spørsmål om hvordan studenter skal forberede seg til tredje verdenskrig. Det gidder jeg ikke. Studvest kunne googlet seg frem til hva Norges politiske leder mener om verdenskrisen. Det er ikke videre interessant å cosplaye Aftenposten i «student-versjon».

Fotografen har pressepassene. For en helt – vi rekker intervjutiden vår! De mismodige haukene frydet seg over at det bare var mainstream-student-media inne i presserommet. Den gang ei. De slipper oss inn. Fotografen og journalisten utveksler et seiershåndtrykk. Støre skal stilles til veggs. Den øverste representanten for statsmakten skal knele for det uredde studentmagasinet. Talerøret for den etablerte eliten skal endelig måtte svare for seg. Det konstitusjonelle monarkiet Norge skal møte seg selv i døren. Arbeiderpartiet du liksom. Sirkuset rundt partilederen minner ikke mye om arbeidere.

Lederen for kongens råd ser ut som han holder på å sovne der han står og svarer studentmediene. Spørsmålene er omformulerte varianter av dem ordstyreren fra Studentersamfunnet nettopp stilte på scenen. Han ser seg rundt i rommet. Blikkene våre møtes. Glimter jeg et håp om noe annerledes? Skjønner regjeringens overhode at dette blir noe mer enn det evinnelige kjøret om en verdensorden i endring, en usikker sikkerhetssituasjon, hvordan Vesten skal opprettholde makthegemoniet? Det virker litt slik.

Det blir vår tur. Et manipulativt langt håndtrykk avleveres med innehaveren av statsministerembetet. Regjeringssjefen vet nå at han ikke har med noen hvem-som-helst å gjøre. Nå blir det ikke mer studentmedieoppgulp, der statsministeren messer innlærte talepunkter med student-vri.

– Hei, Oskar – øhh, hyggelig.

– Hei, hei.

Å stå ansikt til ansikt med makten kan være fryktinngytende. Man er nå et håndtrykk unna Trump, Starmer, hvem som helst i verdenseliten. Bare to unna Epstein. Heldigvis lar ikke Stoffs utstendte seg forlede til å smigre eller innynde:

– Jeg har nok noe mer lettbeinte spørsmål enn de andre her, sier journalisten, først og fremst for å avvæpne situasjonen ovenfor den høye, spinkle mannen foran seg.  

– Hmm, repliserer statsmakten i menneskelig skikkelse.

– Hvis du skulle gått på universitetet igjen, hva hadde du studert da?

– Den muligheten får jeg ikke, så jeg hakke tenkt så mye på det. Eh, eh, jeg tror fortsatt at historie er noe som opptar meg.

Han snor seg unna allerede, tenker journalisten. Typisk for medietrente politikere. Best å skru opp temperaturen med noe mer kontroversielt.

– Hvis du kunne hatt med én fra Høyre og én fra FrP i regjeringen din, hvem hadde du hatt med?

Spørsmålet vekker latter i rommet – selv de stramme voldsmonopol-vaktbikkjene trekker på smilebåndet. 

– Jeg har veldig glede av en ren Arbeiderpartiet-regjering for tiden, som leverer gode resultater og som trives med å møte Høyre og FrP i opposisjonen.

– Så ingen?

 – Nei.

– Det er greit.

Hvordan får man politikeren til å legge bort de innøvde svarene sine? Hvordan rive av den offentlige masken og trenge inn i materien som er Støre? Jeg må overraske ham. Sette ham ut av spill: hoppe så fort fra tema til tema, at han ikke rekker å koble seg på sine snedige svarrekker og innøvde resonnementer. For å overliste ham, kanskje lirke frem en kontroversiell uttalelse, spør journalisten:

– Synes du at Trump er morsom?

– Tidvis. Mannen har jo humor.

Endelig! Her kan det være journalistisk gull. Statsministeren synes kanskje det er morsomt med overhengende fare for invasjon av en alliert?! Han ser vel humoren i å kidnappe statsledere?! Han ligger vel og ruller på gulvet i hikstlatter av klimafornektelse?? 

Men den gang ei, lederen av statens utøvende makt er snartenkt, og legger tørt til:

– Men jeg synes ikke at all politikken hans er like morsom. Men de to tingene kan eksistere side om side.

Hvis de innprentede svarene ikke lar seg anvende, er den tidligere helse- og omsorgsministeren smart nok til å falle tilbake på sitt mantra som politiker: Ingen spørsmål må besvares unyansert. Ingen svar må kunne røpe personlighet. 

– Hvilken billigpils synes du er best?

– Sannheten er at i min jobb, der jeg er i livet nå, så blir det veldig lite pils, verken billig eller dyr, så jeg tror jeg tar det jeg får.

Det skulle man skjønt. Regjeringssjefen kan ikke fremsnakke lemfeldig omgang med rusmidler på inn- og utpust. Ei heller kan han drive merkevareeksponering av øl, det er vel potensielt ulovlig også, så mye innflytelse som han har. 

Han skulle bare visst hvordan jeg snublet rundt i akkurat disse lokalene sist helg, tenker journalisten i sitt stille sinn.

– Ja. Du tar rett og slett det du får, ja. Har du et favorittband eller en favorittartist fra Bergen?

– Jeg liker Gabrielle veldig godt.

Hun er vel den eneste han kommer på. Glad han ikke sa FOB i hvert fall, eller Kamelen. Da kunne man like gjerne byttet styreform til anarki. Bøker har han vel uansett bedre peiling på enn musikk:

– Hvis du kan komme med en anbefaling til en bok som man bør lese i løpet av studietiden?

– Tyranni! Av Timothy Snyder.

– Av Snyder… ja, veldig bra.

Der fikk journalisten vist frem at akkurat den har han faktisk lest. Statsministerens respons fører imidlertid samtalen i en snål retning:

– Tolv av tolv!

– Ja, tolv av tolv, repeterer journalisten leende.   

Vent nå. Leende? Hva betyr dette: Tolv av tolv? Har Støre blitt senil? For Snyder var det da vitterlig tjue ting man skulle lære av det tjuende århundre, ikke tolv? Journalisten merker at han begynner å bli innsmigrende. Makten, personifisert i et såpeglatt ytre, har fått ham til å akseptere et premiss han egentlig synes er ulogisk.

Av frykt for å avdekke at Støre er på samme kognitive nivå som Biden, eller eventuelt for å skjule sin egen tilkortkommenhet, lar journalisten forvirringen forbli uadressert. 

– Hva tror du folk kommer til å le av i norsk politikk om tjue år?

– Det får vi snakke om om tjue år. Nå er det litt for mye alvor.

Det evinnelige alvoret. Han får en anledning til å slippe unna, men statslederen vil snakke om trygghet. Han om det. Journalisten vil inn på et annet spor.  

– FrP eller Rødt som vinner av et stortingsvalg med rent flertall? undrer journalisten.

Statsministeren tar en lang pause. Spørsmålet har truffet en nerve.

– Jeg jobber for Arbeiderpartiet og ønsker at vi skal gjøre det så godt som mulig.

Journalisten begynner å føle seg som Studvest. Det kjennes forgjeves. Disse svarene kunne man også googlet seg frem til. Et blikk bort på Stoffs eminente fotograf bekrefter det journalisten mistenkte: Statsministeren kommer triumferende ut av den retoriske maktkampen. Han dominerer med sine listige og unnasluntrende svar.

Et dilemma bør rette opp i maktubalansen:

– Vinkveld med Macron, en pint på puben med Starmer eller sauerkraut-middag med Merz?

– Hmm, de tre ja. Hmm, da ville jeg valgt…

Statslederen nøler. Journalisten har fått ham ut av balanse igjen. Dilemmaet lyktes! Det er åpenbart at han ikke vil havne i ulage med de europeiske topplederne. Journalisten kunne gjort ham en tjeneste og meddelt at de trolig ikke leser Stoff uansett, men det blir det ikke tid til, før statsministeren får summet seg:

– Da ville jeg arrangert et nytt måltid. Jeg ville tatt alle sammen med hjem til meg og servert skrei.

– Ja…?

– Og fritt med drikke!

Skjebnesvangert for regjeringssjefen: Tidligere ville han ikke svare om pils, men nå vil han ha åpent barskap hjemme med toppledere?! Kontroversielt, og antagelig nok til å åpne en riksrettssak. Ikke minst ødelegger statsministerens svar for det planlagte oppfølgingsspørsmålet. Journalisten spør uansett:

– Ville du byttet ut den sosialkvelden du valgte med en tur i saunaen med Stubb [red. anm: Finlands president]?

– Det tror jeg alltid er tilgjengelig uansett, både en løpetur og skitur og en saunatur med en finne, det er jeg alltid med på. 

Svaret røper en nær relasjon mellom Stubb og Støre. Finland har plutselig blitt mer aktuelt den siste tiden. Hva er egentlig poenget med å knytte seg nærmere til det omtrent mest risikoutsatte landet i Europa? Genialt – la oss bli dritclose allierte med det landet Russland higer etter å hevne seg på etter ydmykelsen fra Vinterkrigen. Norge har da ikke dyrket noen særskilt relasjon med dem tidligere? 

Saunaspørsmålet skulle fremprovosere nettopp denne inkonsekvensen. Journalisten mistenker at Norges tilknytning til Finland ikke er noe gjennomtenkt geopolitisk sjakktrekk, men snarere at Stubb og Støre trives i hverandres selskap. Trives veldig godt. Sender meldinger sammen til Trump. Spiser middager. Drar på fikseturer. Tilsynelatende har Støre en stående saunainvitasjon også. Det blir garantert lettkledd. Trene sammen? Yeah right. Sus. 

Etter at journalisten har gjort seg opp disse tankene om geopolitikk, mellommenneskelig intimitet og regjeringssjefens privatliv, merker han at statsministeren gjerne skulle ha samtalet om noe lystigere. I noen tidelssekunder saumfarer journalisten hjernen etter noe som kan muntre opp den rakryggede mannen. Det må jo selvsagt være sjenerende at pressen spekulerer i ens privatliv. Ah! Fotball-landslaget. Ingenting gleder en statsleder mer enn å ha et suksessfylt herrelandslag. 

– Hvor langt kommer Norge i fotball-VM?

– Der er alt mulig. La oss i første omgang si til sluttspillet. Klarer vi det så er… 

Lederen for Norges statsbærende parti fullfører aldri setningen. Det blir vel for mye å drømme om, selv for ham. Fast plass i sikkerhetsrådet, medlemskap i G7 og tollfri handelsavtale med USA er de helt åpenbare konsekvensene, skulle det gå hele veien for Norge. For ikke å snakke om den glansen som vil kastes over Støres navn personlig. Han fullfører setningen med noe annet:

– Jeg har sett Bodø/Glimt slå Manchester City 3-1 på Aspmyra stadion, så da er alt mulig.

Støre unnlater selvfølgelig helt å nevne elefanten i rommet; at for én landsmann kan ikke kampen på Aspmyra ha vært noen god opplevelse: den brautende Erling Haaland. Kanskje skyldes unnlatelsen også frykt? Støre vet at en VM-seier hadde kanonisert spissen. Gjort ham til en folkehelt. Stjernestatus på Gerhardsen- og Oddvår Brå-nivå. Et stort fortrinn, skulle han søke regjeringsmakt. Men det blir selvsagt spekulativt – det er ingenting som tyder på at Haaland har politiske ambisjoner. Snarere tvert imot. Alt tyder på at Haaland bare har ett mål for øyet, og det er fysisk, nettbekledd, og innrammet av hvite jernstenger. 

– Hehe, ja bra kamp. Hvilken spiller er mest uvurderlig for Norge?

– Martin Ødegård.

– Ødegård, ja, ikke Haaland?

– Mest spurte du. Jeg tror at kapteinen har betydning i så mange sammenhenger. Men det er jo veldig mange andre… For første gang så kan vi jo virkelig si at vi har fantastiske spillere og et fantastisk lag. Man må ha begge deler. 

Støre vil altså ikke prate om Haaland. Nå ja, det kan være mange grunner til det. 

For øvrig virker det som om statsministeren ikke kommer på flere norske spillere. Det hadde vært pinlig for den selvutnevnte sportsidioten. Journalistisk selvkritikk er nok derfor utvilsomt på sin plass: Man skulle selvsagt spurt om Norges tredje viktigste spiller. Så kvikk var dessverre ikke journalisten.

– Er det rivalisering mellom statsledere om å ha det beste landslaget?

– Nei, men altså, du er jo norsk og plutselig… [vinner vi faktisk litt?, red.anm.] Jeg hadde et møte med min italienske kollega Meloni, etter at vi hadde slått Italia både på hjemmebane og bortebane, og det var en preget samtale, vil jeg si.

– Hoverte du litt?

– Nei, det er ikke i min stil. Men jeg refererte til resultatene og det var egentlig nok.

Det er betryggende å vite at Norges regjeringssjef ikke hoverer, selv når landslaget gjør det bra. Kanskje er det nettopp denne egenskapen som gjør Støre til en kjedelig, men også god statsminister? 

Vår utmålte tid sammen er uansett over. Etter et særdeles fast håndtrykk fra Støres side, takker journalisten for seg, og møter statsministerens blikk for siste gang. Kan man skimte et lurt smil? Anerkjennelse for godt journalistisk håndverk? Tviler. Heller takknemlighet. Takknemlighet over å ha blitt møtt som en av folket, en person med preferanser og personlighet, heller enn som en velsmurt mekanisk floskelmaskin.