En dag jeg spaserer innover mot byen oppdager jeg en mystisk hule i fjellveggen. Jeg titter nysgjerrig inn, men idet jeg bøyer meg frem for å undersøke nærmere, mister jeg balansen. Jeg faller langt og lenge. Når jeg kommer til meg selv igjen, befinner jeg meg tilsynelatende i jordens kjerne, en egen verden under byens våte, brolagte gater. Her har plantene ansikt, og bark er formet som kroppslige legemer. Sulten og forvirret famler jeg i jakkelommen min etter et brød jeg pakket med som lunsj, men da kommer et sortkledd vesen mot meg. Med nøkler i beltet og et alvor i blikket peker vesenet på et skilt: «Ingen mat eller drikke tillatt i utstillingslokalene». Nei, dette er visst ikke hvilken som helst underjordisk verden, grotten har nemlig ført meg inn i Bergen Kunsthall. 

Gruppeutstilling basert på Holberg

Bergen Kunsthalls huser gruppeutstillingen Iter Subterraneum fram til april. Ti internasjonale kunstnere står bak utstillingen som tar utgangspunkt i Ludvig Holbergs eneste roman, Niels Klims reise til den underjordiske verden (1741). Utstillingen henter navnet sitt fra bokens opprinnelige, latinske tittel. Romanen regnes gjerne som Nordens første science fiction, og er en satirisk fremstilling av opplysningstidens rasjonalitet, med et anti-antroposentrisk utgangspunkt hvor samfunnet styres av kvinner (men de er også trær). 

Iter Subterraneum er i stor grad en informasjonsbasert utstilling, og selv om Holbergs tekst er referansepunktet, forsøker den å utvide romanens tematikk ved å flette inn samtidige perspektiver til tre hovedpilarer; det botaniske, det utopiske og det skeive. Den litterære forankringen speiles i Kunsthallens bokhandel, hvor man finner et omfattende og kuratert utvalg av tilleggslesning, samt et essay som er tilgjengelig på nettsidene. Blant utvalget av bøker finner vi eksempelvis The Secret Life of Plants, en pseudovitenskapelig bok fra 70-tallet om plantekommunikasjon, som er roten til myter som at plantene dine liker å høre på Beethoven. 

Leker med konseptet

To større videoinstallasjoner er plassert i hver sin ende av kunsthallen, som poler på hver sin side av verden, hvor de fyller hvert sitt rom i en form for «surround experience». Naomi Rincón-Gallardos Dung Kinship er en teatralsk og musikalsk film. Preget av overtydelig iscenesettelse og kolonial kritikk, leverer den med burlesk og komisk effekt. Mia Adoumies Dreams of a Wandering Octopus undersøker derimot skogen som et sanselig og levende økosystem, med et mer meditativt blikk. Begge filmene er rundt tjue minutter lange og krever derfor en viss tålmodighet, men belønner publikum som gir dem tid. Som Niels Klim bittert erfarer er det ofte en fordel å være langsom i underverden. 

Utstillingens sterkeste rom er imidlertid sal I. Her møter vi en vegg av ålegress, hvis lukt og brå taktile nærvær gir en følelse av å tre inn under bakken. På baksiden av gressveggen åpner det seg en egen liten verden med verk av Cecilia Fiona og Anicka Yi. Fionas planteformede skulpturer, utstyrt med ansikter og lemmer, er finurlige figurer som innehar en barnlig lekenhet. Yis soppskulpturer, tilfører rommet en mer modernistisk kontrast. På fremsiden av gressveggen henger også Fionas tre kostymedrakter, som et pek til teaterkunsten, hvor Holberg hovedsakelig befant seg, og et sted hvor en stadig trer inn og ut av kostymer. I grenselandet mellom mennesker og planter, er det kanskje bekledningen som skiller oss fra hverandre? Har tøystykket skapt en fysisk skillevegg mellom mennesket og naturen?

Ved siden av bokhandelen vises blant annet Inni Karine Melbyes snedige animasjon Reisen til planeten Nazar (1983), og tidlige utgivelser av romanen utstilt i samarbeid med universitetsbiblioteket. Bokhandelen og det tilhørende utstillingsrommet danner en akademisk og historisk ramme, som bygger på veletablerte diskurser i samtidskunsten; frigjøring, systemendring, historisk og sosial urettferdighet. Alle disse underliggende problemstillingene bærer med seg politisk tyngde. Derfor er det fornuftig at utstillingen likevel insisterer på å holde fast ved Holbergs satiriske grunntone ved å fremheve nettopp absurditet og fantasi som en motvekt til de mer kontemplative verkene. Slik er humor en bærebjelke for deler av samlingen, og letter heldigvis litt på det konseptuelle trykket. 

Hvor er Holberg? 

Majoriteten av det som vises i utstillingen står godt som selvstendige verk, og det er verdt å spørre seg hvor nødvendig kjennskapet til Niels Klim egentlig er for å få utbytte av utstillingen. Helheten kan fremstå en smule løs og koblingen til Holbergs roman virker til tider selektiv. De mest åpenbare forbindelsene finner vi hos Fionas planter, de direkte referansene til trær og i Kaare Ruuds barkskulpturer, formet som en fot og en hånd. Sistnevnte er teknisk imponerende installasjoner, men dessverre litt kjedelige. Melbyes film og arkivmaterialet fra Universitetsbiblioteket fungerer mer som et eget kunnskapsrom enn som et virkningsfullt anker. 

Utstillingens internasjonale omfang, gir Iter Subterraneum et globalt spenn og utvider både de politiske og økologiske linjene som trekkes opp. Natur, kropp og makt settes i ulike geografiske og kulturelle kontekster, og plasserer utstillingen innenfor en bredere samtidskunstdiskurs. Mange av verkene som stilles ut er solide som en del av en slik diskurs, men det litterære utgangspunktet føles ufullkomment – hvor ble det egentlig av Holberg? Verkene kunne like gjerne vært flettet inn i  hvilken som helst av de andre bøkene som kan kjøpes i bokhandelen, uten at det ville endret mye. 

Ambisjonen synes å være å forankre utstillingen lokalt, men kanskje hadde det fungert bedre å bruke Holberg som utgangspunkt i en mer stedspesifikk sammenheng, for eksempel ved å la lokale kunstnere skape verk som reflekterer personlige tolkninger av boken. Det hadde muligens føltes mer intensjonelt, og dessuten sluttet sirkelen, konseptmessig. 

Ut av hulen

Likevel er Iter Subterraneum en morsom inngang i mange spennende kunstnerskap og ikke minst i den eventyrlige lokale klassikeren. Først og fremst leverer kunsthallen gjennom erfaringenes register, og utstillingen utfolder seg sanselig med fokus på opplevelse fremfor objekt. Hørsel, syn og lukt er alle sanser som aktiveres i vandringen gjennom de ulike rommene. Mange av verkene tilbyr publikum noe å tygge på, og burde gjerne oppleves flere ganger. Hva hver enkelt besøkende vil sitte igjen med er muligens en personlig refleksjon av deres eget forhold til omverden; møter du naturen som et levende vesen eller som menneskelig bruksareal? Dersom du er usikker, er kanskje dette utstillingen for deg. 

​​… og med det trer jeg ut fra hulen, og fortsetter min spankulering, for min tid i den underjordiske verden er omsider over. Nå venter dagslys og brødskiver på meg.