Den spontane unge voksne

(1968-2026)

Spontaniteten blant unge voksne er død. Den sovnet stille inn etter en lang kamp mot selvoptimalisering, treningsprogrammer og morgenrutiner. Den etterlater seg ingen uplanlagte minner. Herfra og ut er alt planlagt.

Dagens unge voksne lever i beste velgående, nesten litt for godt. Vi har blitt en slags generasjon av kjappe pensjonister. Frokosten er satt sammen etter alle ernæringstrendenes kunster, treningsøkten er nøye planlagt og leggetiden fast, helst før klokken ti. Hvis man ikke dokumenterer løpeturen på Strava eller proklamerer leggetiden sin for vennegjengen (etterfulgt av et sukkersøtt «I’m such a grandma»), ­­kan man i det hele tatt kalle seg ung voksen?

Bakrusen, en tidligere kjent og kjær konsekvens man måtte ta på strak arm som resultat av en trivelig kveld, har nå blitt en eksistensiell krise. En vinkveld utløser et treukers langt regime med selvforakt, elektrolytter, kalde bad og offentlig selvkritikk på sosiale medier. Alkohol er ikke et virkemiddel for sosialt samvær, men et skudd i foten for selvrealiseringen.

Ingenting gjøres dersom det ikke er «verdt det». Om søvnregimet trues, huden mister glød eller fokuset reduseres, takker vi høflig nei. Spontaniteten og det hverdagslige studentlivet mangler nemlig dokumentert effekt. Hvorfor leve livet når man kan optimalisere?

Personlighetene synger også på siste vers som følge av spontanitetens bortfall. Istedenfor har vi unge valgt oss nøye sammensatte livsstilspakker som: Morgenmennesker, den sukkerfrie, karen som trener før lesesal klokka syv og karnivoren. Vi har blitt en parodisk sammensetning av trender på TikTok.

Denne nye livsstilen selges som fasit som må oppnås før heller enn siden. I praksis dreier det seg om optimal ytelse og minimal nytelse. Ikke noen topper, ikke noen bunner og ikke noe kaos. Bare en jevn, trygg og helt ufarlig eksistens.

Vi har blitt definisjonen av døllhet.

Den spontane unge voksne vil bli dypt savnet og minnes i stillhet. Helst før klokken ti.