Black Midi var et eksperimentelt rockeband fra London, og var en del av den yrende scenen rundt spillestedet The Windmill i Brixton. Bandet ble grunnlagt i 2017, og musikken deres har tidvis blitt beskrevet som noise rock, eksperimentell rock eller indie. Bandet har vært oppløst i over to år, og bandets gitarist Matt Kwasniewski-Kelvin er nå død.

Schlagenheim (2019) er Black Midis debutplate, og er den eneste av deres tre utgivelser hvor nå avdøde Matt er medvirkende som både utøver og komponist. For meg og mange andre har denne platen hatt enorm innvirkning. Den låter rett og slett som ingenting annet. Å beskrive den er altså vanskelig, men for å male et bilde: Se for deg Sonic Youth som bad-tripper på muskattnøtt og ritalin før en konsert. Platen er tidvis repetitiv til det pinefulle. Gitaren er skingrende og dissonant, vokalen er rablende og usammenhengende, og låter noen ganger mer som en pompøs og nasal bruktbilhandler enn en vokalist. Eksentrisitet er altså ikke noe bandet manglet.

Tematisk pensler bandet seg vekselvis inn på fremmedgjøring, obskure fabeldyr, forgiftet drikkevann og manisk idealisering av kvinner. Alt dette er innpakket i et post-ironisk slør og speiler på mange måter 2020-tallets memeifiserte tidsånd. Likevel finnes det harmoniske, oppriktige og ellers særdeles vakre partier gjemt i sporlisten. Disse skylder enhver nysgjerrig lytter seg selv oppdage på egen hånd.  

Jeg husker første gang jeg hørte platen. Jeg var på vei til eller fra butikken, da jeg stoppet kontant ved postkasseskuret utenfor rekkehuset jeg bodde i. Beina plantet på gressplenen, munnen på vidt gap og ørene på stilk. Hvorfor hadde jeg stoppet? Var det av rystelsen som oppsto av å oppdage mitt nye favorittband? Nei, det skjønte jeg ikke da. Forvirring er ordet jeg leter etter. Jeg ble revet ut av tilværelsen og kastet inn i et nytt rom hvor det var helt andre regler enn de jeg var vant med som gjaldt. Det som før var stengt, åpnet seg. Og det er nettopp der kunstens styrke ligger.

Black Midis innflytelse favner langt og bredt, også helt til Bergen. Fucales er et bergensband som har uttalt at de har latt seg inspirere av dem, både på nye og tidligere utgivelser. De har til og med en låt oppkalt etter dem. Man kan også høre innflytelsen London-bandet har hatt på indiefavorittene Geese, både musikalsk og tekstmessig. Men noe mangler. Jeg har fremdeles tilgode å høre et band som troverdig viderefører stafettpinnen Black Midi ga fra seg i form av overskudd og eksperimenteringsvilje fra deres 2019-utgivelse. 

Men jeg tillater meg å håpe at det skjer, at bandets oppløsning og Matt Kwasniewski-Kelvins død ikke bare markerer slutten av en æra, men at frøene de har plantet vil kunne vokse og spre seg i tiårene som følger – og åpne rom som før var lukket, både hos meg og hos deg.