I vinter ble Kaja Gunnufsen sitt nye album, Herper alt, sluppet, og det ble feiret i Bergen med konsert på Sydneshaugens nabolagsbar Kolonialen. I vårsola før konserten sitter Kaja og jeg utenfor med snus og melkerull. På et tidspunkt kikker Kaja på notatarket mitt, der jeg har rablet ned «Kaja G» som overskrift. Hun ler.

– Det der var egentlig planen å ta som artistnavn. Men så kom Astrid S meg i forkjøpet. Og da ble det litt feil. 

Dommedag og dagbok 

«Det var et fucka år ja vi kan godt si det / Men like fullt litt spennende / Å være trist på en helt ny / Måte»

Avstanden er visselig stor mellom Astrid S og Kaja G. Herper alt føyer seg inn i rekken av Kajas selvironiske, nevrotiske og pessimistiske album, men 12 år etter debuten Faen Kaja er den humoristiske tonen mindre framtredende. 

Albumet er mer slitent enn sine forgjengere, og selvironien er mørkere enn før. Tekstene dreier seg i kjent stil rundt hverdagslige opplevelser. De ligner en samling personlige dagboknotater, men de trekkes stadig ut i et engstelig og eksistensielt landskap. Den underliggende stemningen av resignasjon og uro i tekstene gjøres likevel fordøyelige gjennom innslagene av skarp ironi. 

Kaja trekker på smilebåndet, og utdyper:

– Det er jo veldig navlebeskuende å gå rundt og synes at livet er så tungt, når man egentlig er helt på toppen av pyramiden. Så jeg prøver å ha litt glimt i øyet. Jeg skjønner at jeg klager, liksom. 

Siden albumdebuten har Israel invadert Gaza, Trump er tilbake som president i USA og Kaja Gunnufsen har fått barn. 

– Da jeg ble mor som 26-åring, var det veldig sunt for meg. Jeg ble dratt litt ned på jorda, og ut av den evige runddansen. Det var helt rått å få barn. Det er jo en helt sjuk ting å oppleve! 

I motsetning til selvhjelpsbøkenes idé om den evige optimaliseringen, har Kaja funnet ut at det i grunnen hjelper mest å ikke tenke så mye på seg selv hele tiden. 

– Men så har barna blitt eldre, og da har det eksistensielle kommet tilbake. Det ligger alltid i meg, men nå har jeg godtatt at jeg alltid vil ha en lengsel etter noe som jeg ikke vet hva er. Jeg tror det er veldig vanlig. Det er en del av den tiden vi lever i.

– Fy faen, hva skjer nå?

Og den tiden vi lever i får sannelig gjennomgå i Herper alt. Den dystopiske undertonen i Kajas personlige dagbok-pop er også en skarp samtidsdiagnose, som i sangen «Drøm», der selvmedlidenhet settes opp mot et dystert verdensbilde: 

«Og da jeg satt på Nesoddbåten forleden dag / Så jeg videoer fra Gaza og ødelagte barn / Etterfulgt av høstens trender fra Koi Fargestudio.» 

– Er det mulig for deg å skrive om ditt eget liv, uten at det også blir en samfunnskritikk?

– Jeg bor ikke under en stein. Mye av det som kan gjøre meg blå, er ikke det indre sjelelivet. Det er ofte veldig tett knyttet til omgivelsene rundt meg. 

Kaja forteller videre at hun jobbet på en ungdomsskole i fjor, og om guttene hun underviste der, som digget Andrew Tate – «på ekte». 

– Da kan jeg bli helt sånn: Fy faen, hva skjer nå?

Det renner virkelig over av dommedagstegn i Herper alt. Pekefingeren rettes mot Andrew Tate-guttene, lange boblekåper, USA, kjipe foreldremøter og Seven Eleven-merch. 

– Har du forsøkt å skrive glad musikk overhodet?

– Jeg lagde noen helt sjuke sanger da jeg fikk barn. Og der og da var jeg sånn, yes! Så gikk det en måned, og da skjønte jeg at, nei, dette går jo ikke. Men jeg synes ikke man skal drive og romantisere den der ulykkelig kunstner-greia for mye heller. 

Destruktiv selvhjelp 

Det er jo ikke en helt ulykkelig kunstner vi har med å gjøre, og sant å si blir Herper alt beskrevet som et «destruktivt selvhjelpsalbum». Det er en vrien motsigelse. 

– Alt rundt oss er bygget opp rundt selvoptimalisering, og hvordan vi til enhver tid skal utnytte dette potensialet vårt. Derfor tenkte jeg at det albumet jeg har skrevet blir et forsøk på å trøste meg selv, litt som en selvhjelpsbok. Men destruktivt fordi jeg ikke har noen løsning på det.

Kaja forteller at hun likevel har forsøkt å gjøre noe konstruktivt ut av det som er rotete og destruktivt. 

– Det har vært noen heftige år, både internt og eksternt. Det er jo en smørje på makronivå. Vi har så mange valg, og det er veldig vanskelig å slå seg til ro. 

Uro er en god beskrivelse av vår tids stemning, slik den også er en grunntone i Herper alt. Musikken svinger mellom ampre rytmer, fløytespill fra Vilde Tuv og nedtonede gitarmelodier. Den musikalske «smørja» framkaller en snodig kombinasjon av resignert panikk. 

Visepop for unge nevrotikere

Selv om Herper alt ligner selvhjelpsbøkene i sin introspektive tone, byr ikke albumet på spesielt gode råd. Likevel har albumet, i likhet med Kajas tidligere utgivelser, appellert til et nokså ungt publikum. 

– Hvorfor har denne dystre musikken slått an hos så unge mennesker?

– Jeg synes det er litt rart, for jo eldre jeg blir, jo yngre blir publikumet. Det har overrasket meg. Jeg har jo blitt etablert og tobarnsmor, og tenkt at lytterne også var på det stedet i livet. 

Tekstene er skrevet fra et gjenkjennelig underdog-perspektiv, med snev av selvforakt og misunnelse. Det kommer tydelig fram i låta «Herper alt»:

«Hver dag henger jeg på Tangensenteret / Mens jeg blikker de pene jentene» 

Den framtredende misunnelsen i enkelte av tekstene minner om femcelens bitterhet. Det omdiskuterte internettfenomenet sikter til kvinner nederst i attraksjonshierarkiet, som dermed ofte karakteriseres som «ensomme tapere» i datingmarkedet. 

Jeg spør om Kaja er kjent med begrepet. 

– Ja, det var jo på en måte meg i 20-årene, det. Jeg tror det er veldig mange som kjenner seg igjen i den underdog-følelsen. Det er en slags dualitet i at man skal være kul og selvstendig, men så er man egentlig også veldig usikker. 

Hun forteller at hun ser mye av seg selv i de som hører på musikken hennes. Men i år, som Kaja litt platt stadfester i «Følsomme jenter», er det endelig de følsomme jentenes sommer.

 Stien i skogen

Det påfølgende refrenget lyder slik: 

«Husker du den stien i skogen? / Den ligger der som før».

– Her finnes det jo et sjeldent, om enn avmålt, preg av noe håpefullt og meningsfylt?

– Det er det jeg mener med at albumet også er litt trøstende. Det er så fint å leve. Det er så mye vakkert og pent og flott som skjer. Jeg elsker jo å leve!

Rundt klokka ti tar Kaja Gunnufsen én snus. Snusboksen ligger urørt helt fram til ungene er i seng. Da tar hun tre på rappen. 

– Egentlig er målet å droppe den på morgenen og bare ha de tre på kvelden. For det er de som er viktige. De gir meg veldig mye glede. Og det er derfor jeg har to i styrke. Jeg trenger jo ikke noe mer, på en måte. Det gir meg masse bare å vite at det er en liten «reward» på slutten av dagen.

Et par timer etter samtalen tropper de følsomme jentene opp på Kolonialen – blant dem er  Gabrielle, Miss Tati og Wold Wiggen. Det er bare to på scenen, Kaja Gunnufsen og Kenneth Ishak. Den lille kjelleren gjør konserten intim og personlig. Stemningen for den resterende timen med gitar, keyboard og vokal settes av den mørke og lavmælte introsangen. 

I den stadfestes enkelt og greit:  

«Det er så vakkert og så kjedelig her / Og for en skuffelse alt er»

Og sannelig finnes det mange skuffelser i verden, men Kaja G er ikke en av dem.