Noen ganger kan det virke som om det faktisk ikke finnes virkelig gode mennesker her i verden. Martin Luther King var utro natten før han ble drept, Gandhi sov naken i en seng med mindreårige jenter, og Noam Chomskys kone har erklært Epstein som deres beste venn på denne jord. Helgenskikkelsen som sådan kan i hvert fall trygt erklæres død. Men, kan man innvende, disse menneskene bar tross alt store byrder på sine skuldre, de var viktige mennesker, og makt korrumperer, osv., osv., så da må man vel lete i det små. Der må det da finnes et menneske som rett og slett er ukorrumpert godt? 

Joda, og heldigvis har Vigdis Hjorth gjort jobben for oss. Det gode mennesket heter Ada, og er en middelaldrende alkoholisert kvinne med et barnlig ansikt, som hver lørdag følger med på Lotto-sendingen på en mørkebrun stasjonspub i Sandvika. Riktignok er hun en fiktiv karakter i Hjorths nyeste utgivelse, Det gode mennesket i Sandvika, men vi tar det vi får. 

Det er imidlertid ikke så lett å være god, når alt er så dyrt. Ada har ikke mye penger å gi bort, og selv om hun gir bort det lille hun har når TV-aksjonen banker på døren, monner det lite i det store bildet. Når hun så faktisk (spoiler) vinner i Lotto, klarer hun ikke å si nei til de andre trengende stamkundene, som tross alt også er i nød. Fortelleren i romanen (som er til forveksling lik Vigdis Hjorth) får lyst til å ta tak i henne og si: Du trenger ikke å være så god! Men, som Hjorth selv sier i samtale på Bergen Litteraturfestival – hva er det for en ting å si?

Dette er den sentrale problemstillingen romanen presenterer: Om man bare er god, står man også i fare for å bli utnyttet. Om man derimot tar forbehold, og etablerer den nødvendige skepsisen overfor andre mennesker, står man i fare for å miste sin godhet. For å bli som de andre. Det er med andre ord ikke vanskelig å være god fordi alt er dyrt, men fordi systemet man lever under er et som fremmer egeninteresse og kynisme, og hvor det gode mennesket alltid står i fare for å gå under. 

Etter å ha sendt avgårde en mail til Hjorth med spørsmål om romanen, blir jeg mildt sagt overrasket når hun faktisk svarer. Svarene er imidlertid svært korte, og ikke noe å basere en tekst på. På spørsmålet «Hva er godhetens største hindring?», svarer hun: «Menneskets – nødvendige – pragmatisme». Det gir jo mening det, gitt romanen. Og jeg tenker, som jeg ofte tenker (og som man ikke burde tenke når man studerer litteraturvitenskap), at det man skriver om et verk sjelden bidrar med innsikt som ikke allerede finnes der, i teksten. Jeg spør henne også om hun har kommet noe nærmere et svar, omkring godhetens problem. «Nei», skriver hun. «Men å ha formulert meg om dem hjelper en smule!».

Det er fint det. Kort og godt. Bare ikke nok. Jeg hadde håpet på mer, det må jeg innrømme. Hun unnskylder de korte svarene med at hun sitter «til opp under armene» med annet betalt arbeid, et svar som mildt sagt er ironisk, gitt tematikken. Samtidig er også hun ufrivillig plassert i dette pengestyrte systemet, hvor man kanskje, til syvende og sist, må passe på seg selv. Godheten er en fallgruve, tenker jeg. I dette onde systemet. Og er jeg ikke bitende lei av å skrive gratis for dette «idealistiske» studentmagasinet? Jo. Men jeg har hørt at Subjekt betaler journalistene sine. Kanskje på tide å kaste inn håndkleet.