Nina Simone, du har vel hørt om henne? Hun som er kjent for tolkninger av låter som «Feelin Good» og «Sinnerman»? Kanskje du har sett siste episode av Bojack Horseman sesong 3? Den scenen der Simones versjon av «Stars» spilles i bakgrunnen mens Bojack råkjører og reflekterer over sitt ødelagte liv som avdanka kjendis. 

Nina Simones virke er nært knyttet til borgerrettighetsbevegelsen i USA på femti- og sekstitallet. Sangtittelen «To Be Young, Gifted and Black» er blant låtene som satte preg på tidsånden. I 1976 hadde den kanoniserte jazzartisten en opptreden ved Montreux jazzfestival i Sveits. 

I år er det femti år siden og i den anledning måtte jeg finne noen å snakke om den med. 

Følelsesmessig fakket 

Sofia Guidi er låtskriver og komponist. Hun er stor fan av Simone og vil fungere som min ekspert og medfan i denne artikkelen.

For at intervjuobjekt og reporter skal være på samme bølgelengde, gir jeg Sofia en lekse i forkant av intervjuet. Hun må se konserten.

– Den er jo helt sinnsyk, utbryter Sofia. 

Opptredenen har utmerket seg som en av Simones mer ikoniske og minneverdige, også for de av oss som ikke var til stede. Hun improviserer, forteller, forsnakker seg og fletter inn sin egen smerte under opptredenen. Det gjennomsyrer hvordan hun forholder seg til publikummet og musikken hun spiller. 

Dette skjer for eksempel når Simone covrer låten «Feelings» av Morris Albert. Hun avbryter midt i, og påpeker hvor følelsesmessig fakket det må være å skrive en slik sang. En sang som handler om å føle så sterkt for noen at man helst aldri vil føle noen ting igjen.

– Jeg hadde ikke sett hele konserten før nå. Når man ser den i ett strekk så er det jo ganske ubehagelig, forteller Sofia. 

Sofia Guidi trekker spesielt frem et eksempel om hvordan hun har vært inspirert av råskapen vi er vitne til på denne scenen. I en av sangene hun har skrevet for prosjektet Sofi, synger hun om egne erfaringer fra barndommen. Guidi er halvt paraguayansk og halvt italiensk. Som barn kjente hun på at hun så annerledes ut, og at hun ikke passet inn. 

Barndomstraumer og identitetspanikk

Guidi forteller om hvordan hun slet med å tilpasse seg det «norske» da hun flyttet til Norge som treåring. Hun skjønte ikke språket, noe som ifølge foreldrene hennes gjorde henne helt umulig å håndtere. Hun nektet å dra i barnehagen, sultestreiket og gjorde seg stum. Og da hun kom hjem fra barnehagen slukte Guidi maten sin fordi hun var så sulten. 

I Norge har Sofia ofte blitt påminnet om at hun ser annerledes ut, og snakker annerledes enn andre nordmenn. Samtidig har hun fått høre fra familien at hun er for norsk, og har derfor  kjent på at hun ikke fullt og helt hører til noe sted. 

– Jeg syntes det var ekkelt, nesten ubehagelig å fortelle om dette høyt til mange folk, forteller Guidi om sangen sin «Yellow House», der hun synger om denne følelsen. 

Guidi er forsiktig med å trekke linjer mellom sin egen erfaring og den Nina Simone synger om i sine politiske låter – som var preget av den rasesegregerte hverdagen Simone levde i. 

– Jeg kan absolutt ikke kjenne meg igjen i hvordan det var å vokse opp i et segregert USA som svart kvinne, men jeg kan forstå hvordan det er å ikke høre helt til hjemme. 

Nina Simones konfronterende holdning og råskap er blant det som har inspirert Guidi. Simone skrev og fremførte låter om det som var viktig, noe som publikum måtte forholde seg til.

– Det var liksom ikke et valg for Nina Simone. Det måtte bare ut. Jeg tror jeg har det litt på samme måte.

Sofia forteller at hun som barn var ganske sjenert og led av sceneskrekk. Mange ble derfor overrasket da hun startet på musikklinjen på videregående. Det var riktignok rett før fristen at hun turte å plassere musikklinjen på førsteplass.

Nå er 24-åringen sanger og låtskriver, med en utdanning i jazzsang fra Griegakademiet her i Bergen. I høst spilte Guidi med sitt eget prosjekt Sofi under VillVillVest, og er nå i gang med et prosjekt som heter La Vacanza, der hun synger på italiensk på norskproduserte låter. Bandet gir ut EP i mars. 

Simones tilstedeværelse og vold

Simone, som døde i 2003, hadde et liv preget av vold, høye topper og dype daler. Ikke overraskende, var det nettopp en emosjonelt engasjert Simone sveitserne møtte i Montreux for 50 år siden. 

Den afroamerikanske jazzlegenden hadde forlatt USA til fordel for Liberia i forkant av opptredenen , mye på grunn av sin forbitrelse over rasismen i hjemlandet.

Guidi trekker også frem Simones frustrasjon og sorg for at hun ble tvunget inn i jazzen og bluesens verden. 

Nina Simone var egentlig en klassisk trent pianist og drømte om å bli den første afroamerikanske klassiske pianisten i USA, men det var ikke det raseskilte landet klar for. Erkjennelsen av å ikke være som alle andre i dette miljøet, sier Sofia at må ha vært veldig vond. 

Simones liv var også preget av misbruk og vold i nære relasjoner. Mannen hennes, som også var  manageren hennes, var både fysisk og psykisk voldelig mot henne. Simones egne barn forteller i et intervju med The Guardian om en oppvekst som var preget av utrygghet og vold. Da Simone entret scenen og gjorde seg klar for å spille i 1976 hadde hun allerede mange vonde opplevelser med seg.. 

– Men hun er ikke sky for litt vold, tror jeg. Spesielt når hun skal konfrontere publikum, sier Sofia.

Hun bemerker hvordan Simone står og stirrer skarpt på publikum helt til de skjønner at det skal enda en runde med applaus til før hun setter seg ned og begynner å spille.

– Du kan merke et sinne i henne mens hun spiller, sier Sofia. 

Det er gjennom fremførelsen at Simone tar kontroll over situasjonen og oppnår den autonomien hun ellers ikke har hatt i livet. Sofia forteller at det ligger en styrke i den smerten, og at den er inspirerende. Hun beundrer hvordan Nina Simone byr på så mye av seg selv, hvordan hun gjør seg så sårbar. 

– Hva gjør det med deg å se disse fremførelsene?

– Jeg blir jo utrolig inspirert.

Sofia sier at det som inspirerer henne mest med Simone er formidlingen hennes.

– Den er så sterk. Å få bare et lite snev av det i sine egne opptredener, det er det ultimate målet.