Edvard Munch beordret at notatene hans skulle brennes, men han ombestemte seg. Franz Kafka beordret at manuskriptene hans skulle brennes, men vennen Max Brod publiserte dem. John Savio beordret at bildene hans skulle brennes, og de ble brent. 

Hvem brente John Savio? Det er både tittelen på og det innledende spørsmålet i Isalill Kolpus sin nye bok.

Hvem er John Savio? er det nok mange som umiddelbart spør seg. Mest kjent er han for sine tresnitt, som viser landskap og portretter fra den samiske kulturen. Der finner vi reinsdyr, vinterlandskap, kofter og stjerneluer. John Savio regnes som den første profesjonelle, samiske kunstneren, og han har opparbeidet seg en viktig posisjon i norsk kunsthistorie. Da han døde i 1938, var han riktignok uvitende om hvilken suksess han hadde i vente.

Isalill Kolpus kommer fra samme bygd som Savio, nemlig Bugøyfjord i Sør-Varanger. I bokens begynnelse får vi vite at hun i oppveksten ble fortalt at noen av Savios verk ble etterlatt i hjembygden, og brent en gang etter krigen. Paul Kolpus, hennes egen bestefar, tente angivelig bålet. Isalill Kolpus kan ikke begripe hvordan han kunne gjøre noe sånt, og gjennom boken formidler hun skam, sinne og fortvilelse over sin forfars destruktive gjerninger. 

Hvem bryr seg?

På ett nivå fremstår målet med boken banalt. Kolpus tar utgangspunkt i en ganske ubetydelig hendelse fra sin egen familiehistorie, som hun melker for det den er verdt. Det er verdt å spørre seg om prosjektet hennes er proporsjonalt med tapet av det som skal være «et knippe ark og trykkplater som Savio hadde levnet i hjembygda». Forlaget Oktober beskriver boken som en detektivhistorie, som den på sett og vis er, men den nervepirrende etterforskningen virker kunstig. 

Det mest engasjerende i boken er ikke selve jakten på den skyldige, men hvorfor Kolpus er så besatt av den. Med utgangspunkt i hennes personlige erfaringer forstår vi etter hvert at lidenskap for kunsten ikke er den eneste årsaken. Til tross for Kolpus’ ironiske tone skinner tidvis en sårbarhet gjennom. Den er knyttet til hvorvidt hun egentlig kjenner seg igjen i bildene til Savio. Hvorfor har hun dette behovet for å reagere på ødeleggelsen, når hun selv «vokste opp uten samisk språk, uten reindrift, uten kofte»? Hvorfor blir kunsten et så ømt punkt når den ødelegges?

Kunsten å ødelegge kunst

Ikonoklasme, det å ødelegge kunst som et ideologisk våpen, er ikke noe nytt. Bilder har blitt ødelagt i tusenvis av år, på tvers av kulturer og kontinenter. Noen ganger gjøres det på grunn av bildene selv, andre ganger på grunn av det de representerer. Selv om vi logisk sett forstår at det bare er materielle gjenstander som blir ødelagt, er det som om vi aldri klarer å kvitte oss med tanken om at kunsten rommer noe mer.

For kunsten til Savio er ikke bare gjenstander, den er viktig for det samiske selvbildet. Kolpus skriver at samene selv følte seg sett av kunstneren, med et blikk uten fordommer. Gjennom nasjonale kunstinstitusjoner har bildene blitt vist frem til utallige nordmenn, som gjenkjenner markører som reinsdyr og kofter.

Et av bildene Kolpus trekker frem er Gánddat suohpaniin/Gutter med lasso, hvor vi ser fire samiske gutter. Tre av dem løper etter hverandre med reingevir på hodet, mens fjerdemann gjør seg klar til å fange dem med lasso. Kolpus forklarer at dette er en lek som forbereder barna på reindriften de skal delta i senere. Hun erkjenner at også nordmenn kan tenke seg frem til hva som foregår, men legger vekt på at gjenkjenneligheten for samer er mer umiddelbar. I alle fall for noen samer, viser det seg.

Hvor godt bildene representerer alle samer, er kanskje ikke det viktigste, for Savio har vært med på å synliggjøre og samle samisk kultur. Når kunsten er så definerende for den samiske kulturen, oppfattes ødeleggelsen nødvendigvis som noe mer, uavhengig av morfarens intensjoner.

Samiske røtter

Kolpus’ egne røtter virker å være den store motivasjonen for etterforskningen hennes. Når hun prøver å forstå hvorfor bestefaren brant bildene som ble etterlatt, innser hun raskt hvor lite hun vet om ham. Spørsmålet «hvem brente John Savio?» handler da mer om å finne ut av hvem bestefaren egentlig var, enn om det var han som brente bildene. Kolpus har ikke mange minner om ham, og har ikke anstrengt seg for å finne ut mer. Når hun så bestemmer seg for å grave i familiehistorien, kjenner hun på et ubehag som skildres godt. 

Kolpus beskriver et behov for bekreftelse og performativitet knyttet til sin egen identitet. Hun innrømmer, men vet ikke helt hvordan hun skal forholde seg til det at hun skiller seg fra Savios samer. Hun har ikke vokst opp med reinsdyr, og tar seg selv i å legge merke til de gangene hun virkelig føler seg samisk. Åpenheten om disse spørsmålene er forfriskende, og fører også til fine øyeblikk i boken. I møte med amerikanske turister i Nord-Finland aner vi en stolthet i at hun ikke er som dem, men også en viss stolthet over at hun ikke er som de forventer.

Dette behovet for å kjenne seg samisk må sees i sammenheng med boken som helhet. Hun er jo same, og kan ikke sitte stille og se på at kulturen hennes ødelegges. Det fremstår likevel selvsentrert å få bestefarens bål til å handle om henne. Det er vel ingen som kan mene at Isalill Kolpus har noe ansvar for det som har gått tapt av samisk kulturarv? 

Et frampek?

De brente bildene utgjør et interessant utgangspunkt for Kolpus’ egen identitetskrise. Men selv om det tilsynelatende er bokens hovedmotiv, fremstår brenningen etter hvert som ganske uviktig. At noen bilder hun ikke kjenner er borte, er ikke en stor katastrofe. Det er det som er representert i bildene, den samiske identiteten, som Kolpus føler et ansvar for å bevare. Har hun mistet grepet om sitt eget opphav?

Denne frykten sniker seg inn mellom linjene i fortellingen til Kolpus. Selvsagt har hun ingen plikt til å videreføre samisk kulturarv, men det er denne typen ødeleggelse boken dypest sett handler om: en gradvis utviskning av den kulturen som Savio skildret på uforglemmelig vis.

Hvem brente John Savio? er en personlig fortelling, som tar opp kompliserte spørsmål knyttet til identitet. Kolpus forteller med glimt i øyet, men det er umulig å ikke skimte det underliggende alvoret. Hva er det man kan komme til å kaste på bålet, fordi man ikke ser verdien av det man har i hendene?