Borealisfestivalen gikk i år av stabelen igjen, for nittende året på rad. Borealis er en festival i Bergen for eksperimentell og sjangerkryssende musikk og kunst. Alt tilsier at jeg skulle vært begeistret for årets utgave, men det er noe som skurrer. Er det jeg som er problemet? 

Årets festivals slagord er SOUND, SPACE og COMMUNITY, en slags likhet, frihet, brorskap for hipstere. Som publikummer på årets festival sitter jeg igjen med følgende spørsmål: Hvem er denne festivalen egentlig for? Arketypen i publikum er småbarnsforeldre i tredveårene med sliten baseballcaps og vide, avkortede bukser, et utvekslingsår i Berlin på CV-en og en eller annen tilknytning til kunstfeltet. For å ha «community» som en av festivalsøylene er det ikke åpenbart for meg hvem som inngår i dette fellesskapet – de fleste frivillige er utvekslingsstudenter, og mange av artistene har lite eller ingen tilknytning til den lokale musikkscenen.

Til og med festivalstaben er i stor grad innflyttere, enten det er festivalsjef Agnes Hvizdalek fra Wien eller kunstnerisk leder Tze Yeung Ho fra Oslo som for tiden er bosatt i Helsingfors. Tidligere kunstnerisk leder Peter Meanwell, som nok er den som har satt mest preg på Borealis’ profil de siste tolv årene, er en tidligere BBC-programleder fra London. Det er ikke noe galt med å ville appellere til det internasjonale kunstfeltet, men dersom man ikke interagerer med hva som rører seg lokalt, fremmedgjør man seg fra scenen man ønsker å reflektere. Borealis eksisterer innenfor en kunstsfære som tidvis oppleves innforstått og utilgjengelig, og mangler en lokal forankring i stedene, fellesskapet og lyden som utgjør Bergen. Så til tross for at konsertene jeg så på årets festival var imponerende og vel gjennomført, kunne Borealis like gjerne funnet sted i hvilken som helst annen by. 

Også nå, som i tidligere år, har Borealis et sterkt fokus på samisk kultur. Dette stammer fra ønsket deres om å påvirke strukturelle endringer i kunst- og musikkfeltet. Festivalstaben er åpenbart klar over kunstens politiske potensial og formidler perspektiver som nordmenn flest har godt av å bli eksponert for. Enten det er sjøfuglene som forsvinner fra norskekysten, tap av samisk språk eller desentralisering av makt. Men det er noe ved festivalens profil som for meg er uløst. Er det woke-spøkelset som har satt seg i vrangstrupen på hvite menn som meg selv? Kanskje, men jeg lener heller mot at festivalens forhold til viktig tematikk oppleves som selvhøytidelig og i for stor grad er bærende for kunsten. 

Borealis er kanskje ikke en så gøy festival, men det trenger den strengt tatt heller ikke å være. Det er et fint tilskudd til byen vår, for vi har kun et fåtall andre som tar eksperimentell musikk og kunst på alvor. De produserer ambisiøse konserter og fasiliterer for smale uttrykk på en gjennomført måte. At jeg ikke klarer å la meg begeistre for årets utgave, betyr ikke nødvendigvis at de gjør noe feil, bare at deres kjepphester ser annerledes ut enn mine.