Sarah Adekoya kommer kanskje rett fra en medisinforelesning. Kanskje har hun stått opp tidlig og driblet en basketball oppi en kurv. Men hun skal ikke fortelle om fulltidsstudiet sitt eller ballprestasjonene, men om boka hun gir ut om en liten måned.

Når ild ser er en dystopisk fantasyroman, som følger Chattas kamp for å redde livet til sin beste venn. De bor under en mørk kuppel i det fiktive landet Skifer. Det skulle vært helt mørkt, for kuppelen slipper ikke inn noe sollys, men i Skifer har de funnet et metall som kan brenne lenge og gi byen lys om dagen. Plantene har forsvunnet i landet, de trenger sollys for at fotosyntesen skal opprettholdes, og uten dem mangler de som bor der ren luft å puste i. I Skifer dør innbyggerne tidlig, særlig de som bor lengst fra kuppelens kjerne der metallet brenner og gir varme. Når ild ser er en bok om å lete etter sannheten, også når den holdes skjult for oss.

Adekoya smiler når hun forteller om dystopien. For selv om dystopiske romaner ofte er mørke, finnes det håp i denne. Å dykke ned i, og å absorberes av et fiktivt univers, er kanskje det vi trenger i håp om å varme våre valne liv. Skal vi tro debutanten, kommer vi i hvert fall til å se mer fantasy på norske forlag de kommende årene.

Når jeg ser nye ting

– Hvor lenge har du jobba med romanen?

– Denne romanen har jeg jobba med i snart i to år, så ikke så veldig lenge.

Og selv om det ofte tar lenger tid å utarbeide en debutroman, er det neste Adekoya forteller enda mer imponerende. For førsteutkastet, som fortsatt utgjør kjernen av boka, ble skrevet over en langt kortere periode.

– Den ble skrevet på en sommer, smiler Adekoya litt blygt.

Da ble Når ild ser skrevet i en treakts form. Siden sommeren da Adekoya satt boltret inne (her må man jo nesten se for seg at forfatterspiren satt krumbøyd over tastaturet, og nesten manisk klimpret i vei mens sola skinte utenfor) har den tredje akten blitt sløyfet, og boka skrevet om til en fireakter.

Det meste av tredje og fjerde akt ble til da Adekoya skrev hovedoppgaven sin i Lahore i Pakistan. Oppholdet påvirket skrivingen til Adekoya. Flere av karakternavnene er inspirert av kulturen og menneskene Adekoya møtte der. Navn som vi sjeldent hører på norsk, har derfor fått en plass i boka.

– Men det er typisk fantasy å bruke andre navn enn dem man er vant til, legger Adekoya til.

Hun forklarer at J. R. R. Tolkien, som forfattet Ringenes Herre og Hobbiten, eksempelvis hentet inspirasjon fra Island. Stedsnavnet Midgard, som er kjent fra norrøn mytologi som stedet der menneskene bor, ble hentet fram av Tolkien og brukt om et kontinent i bøkene.

– Det endrer atmosfæren litt å hente navn man ikke kjenner så godt til, forklarer Adekoya.

Slik blir det tydelig at dette er et fantasiens land, samtidig som det fiktive universet liksom eksisterer innenfor rammene av boka. Vi aksepterer premisset om en annerledes verden, der magi og annet overnaturlig ikke stikker seg ut eller forkludrer historien. Navnene som klinger ukjent bekrefter denne annerledesheten.

Hovedkarakteren i Når ild ser heter altså Chatta.

– Det er hebraisk og betyr synder, forklarer Adekoya om navnevalget.

At navnet til hovedkarakteren stammer fra en religion med samme røtter som kristendommen, er nok heller ikke rent tilfeldig.

– Jeg er kristen, sier Adekoya og forklarer videre at det finnes en rekke koblinger til bibelen i romanen.

Et eksempel er steinen som tennes på for å gjøre det lyst inne i kuppelen. Befolkningen i Skifer skiller altså dag fra natt nesten som Gud på den første dag. Likevel er ikke dette lyset i Skifer skapt av Gud, dagen er skilt fra natten på kunstig vis, men hva det har å si for beretningen vil ikke Adekoya gå videre inn på nå.

Når ild ser kommer nemlig ikke ut før tjuende april, og nåde den som spoiler plottet i sin første debutroman på et intervju med et studentmagasin. Likevel klarer Stoff å lirke litt mer ut av Adekoya, som til tross for å ha skrevet en dystopi, stort sett smiler stort.

Mer om boka siden, for det er ikke hver dag en fantasyroman gis ut på Norges kanskje mest pretensiøse forlag. Og dét er da også litt spennende å få høre mer om.

Elitismen ut av litteraturen

Når Stoff spør Adekoya om reisen som førte til at hun ble antatt på forlaget, begynner hun som man så ofte gjør med en anekdote om barndommen.

– Foreldrene mine tok meg og søsknene mine med på biblioteket én gang i uka. Alle måtte låne en bok, eller flere bøker, som man skulle lese. Så når man kom hjem fra skolen, måtte vi lese en halvtime før vi fikk lov til å leke.

Adekoya vil på ingen måte skrive etter det som må være den norske samtidslitteraturens lover: Relativt normale barndomstraumer kledd i et glitrende ordforråd, ispedd kortprosaiske innslag om værfenomener og seksualdebuter. Det var fantasy som fanget det leselystne barnets oppmerksomhet på bibliotekene i Tromsø, og det var fantasy Adekoya begynte å skrive allerede som barn.

Om litteraturnorge var klar for fantasy var Adekoya mer i tvil om.

– Det var nesten ingen fantasyforfattere fra Norge som jeg visste om, og i hvert fall ingen som levde av litteratur. Nå er det jo noen som sier Siri Pettersen, men det var liksom bare henne.

Det var ikke før Adekoya kom inn på forfatterskolen til Samlaget med utelukkende fantasy i søknaden, at hun begynte å tro på at drømmen om å skrive fantasy kunne gå i oppfyllelse. Likevel skulle det ta mange avslag, en anmelderjobb i NRK og en litt overraskende mail til, før det ble bok av et av manusene Adekoya hadde begynt å skrive på.

– Altså jeg ble ansatt som fantasyanmelder i NRK den sommeren jeg skrev dette manuset, og så fikk jeg en mail fra en av redaktørene i Oktober, som mente jeg skrev bra anmeldelser og lurte på om jeg skrev noe selv, ler Adekoya.

Oktober var nemlig et av forlagene som tidligere hadde avslått et manus hun sendte inn. At de hadde avslått den gode anmelderen fikk de greie på bare noen timer senere. Men i stedet for å legge ballen død, spurte de heller om hun skrev på noe nytt. Adekoya sendte avgårde utkastet hun skrev på med det samme.

– Noen dager senere begynte jeg hos dem.

At forlaget bare for noen år tilbake hadde avslått et av fantasymanusene til Adekoya får en til å tenke på sjangerens status. 

– Lenge har jo fantasy og annen sjangerlitteratur hatt en lavere status enn annen skjønnlitteratur.

– Var det et spørsmål?

Tja, men til slutt får vi kronglet oss fram til litteraturkritikken. Eller kritikken av litteraturkulturen?

– Jeg tror folk er snobbete, sier Adekoya.

– Og jeg tror det er en elitekultur som liksom skal være vanskelig for mange å ta inn over seg. Eller synes er gøy. Eller forstå i det hele tatt. Det er som om man liksom må ha en utdanning for å nyte det, fortsetter hun.

Bøker det er lett å forsvinne i, å bli engasjert i, anses som billig litteratur, ifølge Adekoya. Fantasy så vel som kioskromanen, krimmen som romansen. 

– Dessuten tror jeg fantasy hadde høyere status da den ble skrevet av menn.

Syndige kvinner skriver vrøvl

De mest anerkjente fantasybokseriene gjennom tidene er skrevet av menn, i hvert fall når man tenker serienes rent litterære kvalitet (Narnia, Ringenes herre, Game of Thrones og så videre). Da NRK i 2023 skulle anbefale fantasybøker til sine lesere var seks av ni bøker forfattet av menn, selv om en tiltagende andel av fantasyforfattere er kvinner.

Skal vi tro Adekoya har fantasyen mistet anerkjennelse i takt med den økende andelen av kvinnelige forfattere. Når vi spør hvorfor, er det kontante svaret umiskjennelig likt det vi har hørt før.

– Fordi de er kvinner.

Men kvinner kan være sterke, svake og menneskelige, slik Chatta er. Hun er ingen klassisk helt, og heller ingen klassisk heltinne. Men Chatta trosser fryktene sine, selv om det er skummelt må hun ut, lete etter sannheten som har forsvunnet fra livet under kuppelen.

Adekoya har selv trosset noen frykter. Å sende inn en søknad til forfatterskolen var en av dem. En annen var å sende inn det første manuset til et forlag. Men å bli en skrivende må sies å være en del av hennes sannhet. Kanskje forlaget hun har blitt antatt på har skjønt at de må trosse frykten for kulturelitens innvendinger og satse på bøker folk vil lese, de òg. Kanskje det er sannheten?

– Hvis forlagene vil at folk skal fortsette å lese, kan de ikke bare produsere bøker som eliten har lyst til å lese, de må gi ut bøker som allmennheten kommer til å like. Og allmennheten liker fantasy, sier Adekoya.

Når ild ser gis ut 24. april, og kommer sannsynligvis til en bokhandel nær deg. Ja, bokhandlene er jo også interessert i å tjene penger på bøker som selger.