David Bowie: Blackstar

Dette albumet er så mykje skrive om at det er vanskeleg å seie noko originalt. For min del markerer ikkje 2026 berre ti-årsjubileet til Blackstar og at det er ti år sidan David Bowie døydde, det markerer også ti år med kjennskap til artisten. Ja, eg var 11 år då eg høyrde at David Bowie skulle vere 69 år for alltid, og det var også det første eg høyrde om han. Det kjendest som eit stort tap; korleis kunne eg ha gått glipp av noko så stort? 

Med tida innsåg eg at eg hadde jo ikkje gått glipp av noko. Tvert i mot hadde eg fått gleda av å oppdage noko heilt nytt, ei heil verd, ein heil kunstnarskap – og det fekk eg oppdage heilt på eiga hand. Sjølv om Let’s Dance og Ziggy Stardust var enkle vegar inn til ein 11-åring sitt hjarte, var det Low frå 1977 som først tende meg ordentleg. 

Albumet frå 2016 skulle imidlertid få ligge å modne nokre år før eg fann fram til det. Det er mange parallellar mellom desse to albuma, dei snakkar på ein måte saman. Og når eg høyrer Low og Blackstar i dag, blir det tydeleg at sirkelen liksom blei slutta. At Bowie døydde to dagar etter at Blackstar kom ut, ga ein heilt ny dimensjon til plata. Det er ikkje heilt enkelt å høyre på ho, mannen syng seg liksom inn i dauden. Det er eit heilt vilt album, rett og slett, av ein heilt vill mann.

– Asta

Kendrick Lamar: untitled unmastered.

For hvert år som går, setter jeg mer og mer pris på dette albumet. Om To Pimp a Butterfly fra 2015 var en saftig biff, er untitled unmastered. (2016) avskjær fra den samme biffen. Albumet består av demo-låter og studioopptak fra produksjonsperioden til To Pimp a Butterfly. At disse egentlig ikke skulle se dagens lys, er vanskelig å forstå.

Det er kanskje ikke overraskende at tematikken i albumet er lik som i TPAB. På låta «untitled 03» gransker Kendrick Lamar sine egne verdier knyttet til rasisme, seksualitet, penger og spiritualitet, poenger som svidde seg fast i tenåringshjernen min. Rå features er det også, alt fra Thundercat sin funky bass, til CeeLo Green’s smude vers i den bossanovainspirerte «untitled 06». Men albumets sterkeste features er fra Anna Wise, Punch og Jay Rock. De er med på albumets beste låt «untitled 05», hvor de langer ut i spoken word-aktig stil over dundrende symbaler og rå jazz-sax. Ikke rart at jeg var en pretensiøs tenåring, når det var dette jeg gikk med på øret. 

Albumet førte meg mot min moody, selvgode og allvitende fase i livet, og ga meg et sårt tiltrengt perspektiv. Ikke minst banet det veien for videre utforskning inn i hiphopens mer alternative landskap og ga meg en forkjærlighet for jazz som blir større og større. Men til syvende og sist er det bare jævlig fett å ha fått mer av Kendrick fra denne perioden.

– Ådne

Kvelertak: Nattesferd

Rogalands store band og stolthet kom trettende mai tjueseksten ut med sitt tredje album, Nattesferd. Det markerte en stor omvending hos bandet, ettersom det er det siste laget med vokalisten Erlend Hjelvik. Han og bandet skilte lag i 2018, da Hjelvik ville videre med andre prosjekter i mørkere sjangere. Bandet hadde frem til dette punktet lagd sanger om Yggdrasil, heksebrann, tordenbrak og mjød. Også dette albumet, med et albumcover som portretterer en rustningkledd viking og en hvit ugle i høye fjell, følger tematikken. Men dette er dog de siste førtisyv minuttene og seks sekundene med slik tematikk, da den overtakende vokalisten, Ivar Nikolaisen – som tidligere hadde bidratt på sangen «Blodtørst» – var med på å føre bandet mot mer lokal forankring i Rogaland. Vikingen dro, men uglen forble. 

Nattesferd starter den nilåtede tokten gjennom tussmørket med en ønskedeklamering om å ligge med livets tre i «Dendrofil for Yggdrasil», før vi blir tatt tilbake til nittenåttifem i «1985» (nostalgisk, slik vi er i denne listen). Sangene videre inkluderer «Svartmesse», «Bronsegud (SSQ)», «Ondskapens galakse», «Berserkr», «Heksebrann» og «Nekrodamus». Best av disse er «Heksebrann» med sin lange, forheksende (hehe) intro. 

Kvelertak har kanskje forandret seg siden 2016, men heldigvis kan man gjennom Nattesferd reise tilbake til musikkens gullalder. Tar basketak på meg, hver gang! 

– Elise

Mitski: Puberty 2

Den andre puberteten har inntruffet. Men i 2016 var jeg i min første pubertet. Da kom Mitski’s gjennombruddsalbum, Puberty 2, ut.

Med enkle gitarriff som kan spilles på én streng, markerte Mitski seg som et melankolsk stjerneskudd. Puberty 2 var det som løftet henne ut av undergrunnen og opp på folks lepper. Med låter som «Your Best American Girl» og «I bet on losing dogs» traff Mitski mange hjerteknuste folk der ute. Mitski har oppnådd en sterk posisjon i populærkulturen, særlig i det skeive miljøet. Den lengtende tonen og begjæret etter noe en ikke kan få, er gjennomgående temaer, også i Puberty 2. 

Som fjortenåring romantiserte jeg tingene Mitski synger om i dette albumet. Det var ufarlig å ligge på teppet på soveromsgulvet, og høre på sanger om å elske tapere og personer som får deg til å føle deg alene, eller tekster om at man ikke vet hvordan man skal betale leien. Som 23-åring er det vel kanskje på tide å reise seg, betale den leien og elske folk som ikke gjør deg ensom. Men man kan jo fortsatt nyte musikken og tenke, wow, denne puberten skal jeg vel også overleve. 

– Stina

Frank Ocean: Blonde

Blonde er Frank Oceans andre studioalbum, og kom ut fire år etter det svært godt mottatte debutalbumet Channel Orange. Fordi Ocean hadde et så stort treffpunkt i sin tid, men bare har sluppet singler sporadisk siden 2016, har Blonde på mange måter blitt en kuriositet. Frank Ocean er i seg selv en kuriositet fordi han har holdt en lav profil i tiden etter sin massive suksess (eller kanskje jeg bare ikke har fulgt med). 

Musikk er en tidskapsel og jeg minnes å gå til ungdomsskolen med Blonde på ørene. Da drømte jeg meg vekk til et mer urbant liv. Til Bergen, til det jeg den gang anså som en storby, hvor det sikkert var alternative mennesker som også likte Frank Ocean. Jeg forbinder det derfor med en spesifikk passasje, både den fysiske jeg gikk gjennom hver dag på vei til skolen, men også en mer metaforisk passasje, som er oppveksten – siste år før videregående, en tid preget av søken etter identitet og det å gjenfødes som en mer voksen, mer smakfull versjon av seg selv. Sukk, vi vil faktisk aldri være de barna igjen. 

– Synne

Solange: A Seat at the Table

Så ga Solange ut sitt tredje album. Så gikk det et par år før jeg lyttet til det. Til gjengjeld har det med årene blitt lyttet i hjel. Ikke bare av undertegnede, faktisk suste det inn på førsteplass på Billboard 200-listen, og for låten «Cranes in the Sky» vant Solange en Grammy-pris i klassen R&B. Det tjueen-låter lange albumet traff åpenbart bulls eye i 2016, og med sine digge rytmer, luftige vokal og slagkraftige tekster har det absolutt tålt tidens tann.

A Seat at the Table er et stort samarbeid mellom Solange og en rekke rågode musikere. I løpet av albumet hører vi blant andre rappere som Lil Wayne og Q-Tip, og London-musikeren Sampha (som også var med å lage blant annet Blonde av Frank Ocean!). Med tekster som i stor grad dreier seg rundt den afroamerikanske erfaringen, og med rytmer og sjangerlek med røtter i den svarte kulturen, maner Solange til kamp og fellesskap. 

«I’m weary of the ways of the world / Be weary of the place of the world», er det aller første vi hører Solange synge på plata. Så stod jeg med de hvite øreproppene plugget i på vei til eller fra et sted som sekstenåring og tenkte nok at jeg var litt lei, før jeg lot meg rive med av rytmen, stemmen og råskapen på A Seat at the Table. Lytt, lær, lev med Solange enda litt til.

– Åse

Karpe: Heisann Montebello

«Apekatter i min blokk og Abu Bakr i min cockpit!»

Tilsynelatende meningsløst, men egentlig fullspekket av innhold, og ikke minst bærer av varme minner. Det er lett å kødde med Karpe. Holde dem på en armlengdes avstand. De er blitt så store at de liksom ikke er noens lenger; de tilhører bare folkedypet. Derfor bærer Heisann Montebello uunngåelig med seg en ironisk bismak. Karpe er liksom ikke fett. Noe av skylden må nok drita blonde jenter ha, som skingrende skriker tekstene på et nachspill du skulle ønske du ikke endte på. Resten av skylden må nok tilskrives ditt eget «Attitudeproblem».  

For albumets kulturelle, språklige og politiske innflytelse er vanskelig å overdrive. Ta «Hvite menn som pusher 50», som endatil har blitt et etablert språklig uttrykk! Tenk flyktningkrise, Kygo, terrorbølge og brexit; forløperne til dagens kaos. Karpe tok pulsen på tidsånden på den tiden man bare var forbanna på Anders Anundsen for asylpolitikken, før alt gikk helt til helvete.  

Heldigvis er Karpes album mer enn utdaterte politiske referanser. Først og fremst er albumet førsteklasses musikk, mye takket være Eirik Kiil Saga som har laget karakteristiske melodier på alt fra «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» og «Gunerius» til nyere «PAF.no». Geniale linjer som «Gjør for vondt for meg å si det her /– du blaster eksen min, jeg blæster din /– det er sånn livet er», «dere er alle av samme ulla /- alle skal bli knulla», «jeg får lyst på MDMA, og å gå på bordell» og «jeg runker og vasker den kroppen her selv», peker på tidløse menneskelige temaer, og sikrer at Heisann Montebello har skrevet seg inn med gullskrift i norsk musikkhistorie. 

– Oskar

A Tribe Called Quest: We Got It From Here… Thank You 4 Your Service

Lyden av A Tribe Called Quest er lyden av New York på 90-tallet. Dette siste albumet deira frå 2016, beviser likevel at det ikkje er heilt sant. Lyden av Tribe er no berre god lyd. We Got It From Here… er eit tosida album på 16 låter, mangfaldige features og all verdas stilretninger fordelt på ein time og tjue sekund.

Då eg var liten var «Can I Kick It?» frå plata The Low End Theory (1991) eit fast innslag på alle bilturar med familien. Seinare fann eg ut det faktisk var ei gruppe bak denne bangeren og at den gruppa hadde fleire songar (what!?), og det var jo ei fantastisk oppdaging. 1991-albumet var ikkje berre stor musikk for meg, det har også påverka omtrent all hiphop som har kome ut sidan. 

We Got It From Here… Thank You 4 Your Service sirklar rundt store tema som urettferd og (dårleg) politikk i USA, spesielt tydeleg på «We The People…», men i forma får ein også ei kjensle av at dette er eit slags samlingsprosjekt. Sånn har vel gruppa på sett og vis alltid vore, at dei samler gode og ulike artister gjennom musikken deira. «Dis Generation» er ei slags hyllest til den nye generasjonen med rapparar. Dessutan ligg daudsfallet til bandmedlemmet Phife Dawg som eit slags slør over plata, i tillegg til nokre av songane som eksplisitt handlar om han. Phife var med på innspelinga av We Got It From Here… heilt til han døydde av komplikasjonar med diabetes før albumet blei ferdigstilt.

Då The Love Movement kom ut i 1998 annonserte Tribe at det ville vere deira siste plate. Det blei det heldigvis ikkje. We Got It From Here… Thank You 4 Your Service er ikkje berre meir Tribe, det er også eit ekstremt solid comeback. 

– Asta

Highasakite: Camp Echo

Camp Echo er det tredje albumet fra indiepopgruppen Highasakite. Albumet hadde mye å leve opp til i sin tid, da det kom bare to år etter megasuksessen Silent Treatment. Likevel tok Camp Echo musikk-Norge med storm. 

Det er få ting som hadde like stor defineringsmakt over ungdomspopkulturen i Norge anno 2016 som NRK-suksessen SKAM. Seriens vidunderlige lydspor, hvor man blant annet kunne høre flere sanger av Highasakite, er også beskrivende for denne perioden. Dette albumet tar meg tilbake til dramatiske videregående-dager. For noen ble albumet også deres første møte med konseptet «breakup-albums», etter å ha blitt dumpet av ungdomskjæresten. En av låtene som utmerket seg for denne 16-åringen var den hjerteskjærende «God Don’t Leave Me». Sangen, eller albumet for den del, er i utgangspunktet ikke et «breakup-album», men nesten alt kan tolkes som lengsel når man er dypt inne i kjærlighetssorgen. Heldigvis gikk sorgen over, slik så mange andre skulle i årene etterpå. 

Jeg er glad tenårene er forbi. Noen ting vil jeg likevel ta med meg videre, og Camp Echo er en av de tingene.

– Aurora