Hanna har vært innom både digitale og analoge kameraer, men foretrekker å ta analoge bilder. 

– Jeg liker både prosessen med å ta bildene, og alt av etterarbeid blir mye bedre når bildene er tatt analogt. Jeg må alltid tenke mer på hva jeg tar bilde av og hvorfor, fordi man aldri vet hvordan bildene blir før de blir framkalt. Det er det som gjør det mer spennende.

Med det analoge bildet må hun bruke forståelsen for, og teknikkene med kameraet for å forutse hvordan resultatet blir, forklarer hun. Når hun tidligere har jobbet digitalt, har hun også vært glad i å bearbeide og eksperimentere med bildene, men med analoge bilder har hun også muligheten til å jobbe mer med hendene. 

– Hva skjer om jeg tukler med fremkallingsprosessen eller filmrullen? Det beste av alt er når jeg finner tid til å lage forstørringer i mørkerommet. Da har jeg uendelige muligheter til å vri og vende på bildene og sette ting sammen i ulike konstellasjoner! 

Som en nysgjerrig fotograf er Hanna glad i å abstrahere ting og dra ting ut av konteksten sin.

– Å se ting fra en ikke nødvendigvis spennende, men litt artig vinkel, er gøy. Det er ikke alltid så lett å fange det man ser med kameraet, men jeg tror absolutt foto er en måte å studere ting på. Når du ser noe og ikke forstår hva du ser på, så har du ofte lyst til å se litt lenger. 

Videre forteller Hanna at det som inspirerer henne mest når hun tar bilder, er tekstur og mennesker (selv om hun synes de kan være vanskelig å ta bilde av). Tilstedeværelsen til menneskene i bildene trenger ikke å være så tydelige, men de er der, fordi vi er en del av verden vi også. 

– Og det er kanskje ofte det som ligger bak mye av arbeidet mitt: samspillet mellom oss og verden. Det er derimot ikke et budskap til andre, men mer til meg selv, påpeker hun. 

– Bildene mine gir andre en mulighet til å titte inn i min verden på.