Da journalist og forfatter Linn Stalsberg holdt foredrag i Bergen en kveld i forrige måned, snakket hun lenge om nyliberalismens ødeleggelser og lenger om fagorganisering. I foredraget var hun opptatt av hvordan visse strukturer lager rammer for hvordan vi snakker om arbeidslivet, og at vi må utfordre rammene ved å synliggjøre dem. Rammemetaforen er utformet etter Antonio Gramscis teorier om det kulturelle hegemoniet, altså hvordan styrende klasser beholder makt ikke bare gjennom rå kraft, men ved å forme kulturen og vår felles «sunne fornuft». Rammen er at vi snakker om åttetimersdagen som en konstant. Ifølge sunn fornuft ville jo samfunnet gått under uten den!
Sammenhengen mellom det kulturelle hegemoniet og nedleggelsen av Amalies hage er ikke den tydeligste, men den finnes og det er verdt å snakke mer om.
Arbeiderne på Café Opera gikk i fjor vår ut i streik etter at eier Erkan Mutlu hadde avvist kravet deres om tariffavtale. Da den kom på plass, var det en seier ikke bare for de noenogtjue arbeiderne på Opera, men for hele serveringsbransjen. Nå har også de ansatte ved Amalies hage, kafeen på Bergen offentlige bibliotek, samlet seg og krevd tariff. Engengruppen er eieren av begge serveringsstedene, men utfallet av arbeidernes krav har endt svært ulikt.
De ansatte på Amalies hage fikk tilsendt oppsigelser som takk for å organisere seg gjennom Fellesforbundet, og kreve lønn etter tariffavtalen for serveringsbransjen. Kafeen legges ned 13. juni etter elleve år i lokalene på biblioteket. Siden det er helt lovlig å avvikle egen bedrift, er det fint lite å gjøre med den saken. Hva Mutlu har å si om nedleggelsen? At kafédriften har gått dårlig de siste to årene. Da var det vel bare et tilfeldig sammentreff at det skulle skje akkurat idet de ansatte ba om verdige lønnsbetingelser? Den gang ei, for ifølge Mutlu ville tariffavtale bety at driften gikk enda dårligere. Kanskje så, men all forskning tyder på at verdige arbeids- og lønnsforhold faktisk øker effektivitet – vi snakker innenfor den «sunne fornuftens ramme», helt uten å utfordre den!
Serveringsbransjen er en grue som nærer vårt nyliberalistiske samfunn. Hva jeg mener med det, undrer du deg kanskje over. Jeg låner et utdrag fra en beskrivelse til en bursdagsfeiring jeg nylig ble invitert på, et konsept som skulle stå i tråd med «dagens stadig mer akselererende, nyttemaksimerende, fragmenterte, og uforpliktende samfunn (…), der den globale konkurranseøkonomien tvinger fram konstant endring, usikre vilkår, og midlertidige arbeidskontrakter». I et slikt samfunn blir arbeidslivet prekært for dem som ikke sitter på toppen av næringskjeden, og da gjelder det å organisere seg.
Fagforeningene er en av de viktigste demokratiske pilarene vi har i Norge. Hvis det er nedbrytende å høre om organiseringsforsøk som ender i do, vil jeg minne om at det er makt i tall. At det er slik vi kan utfordre rammen til Stalsberg, denne «sunne fornuften». Vi må synliggjøre tapene så vel som triumfene for å forstå rammene vi snakker innenfor. Og kanskje kan vi dytte litt borti rammen hvis vi organiserer oss alle som en. Hvis vi slutter å tenke at det er en selvfølgelighet å tjene under to hundre kroner i timen for å selge øl, og at røde dager ikke skal gi ekstra betaling.
I skrivende stund blir nærmere to tusen organiserte arbeidere i hotell- og restaurantbransjen tatt ut i streik. Det skjer etter brudd i lønnsforhandlingene mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv. Forhandlingene har handlet om grunnleggende sosiale tryggheter, som forskuttering av sykepenger. Bransjen er en av de med lavest lønninger i norsk arbeidsliv. Forhåpentligvis tør noen å stille spørsmål om hvorfor det er sånn, også etter at streiken er over.
Takk til ansatte på Amalies hage som har informert om prosessen. Jeg heier på dere, og håper Engengruppen tar til «sunn fornuft» snart.