I forrige utgave av Stoff kalte jeg Bergen kino for en «kjøpesenterkapitalistisk popkornkiosk». La meg utdype.

Hvor er hvor er hvor er filmkulturen

Når jeg går på kino, er det ofte for å se «smale» filmer, som i denne sammenhengen betyr: 1) En film som ikke er amerikansk, 2) en film som ikke har en kjent skuespiller i noen av hovedrollene, eller 3) en film som har vunnet priser under noe annet enn Oscar-utdelingen.

Rent anekdotisk skulle jeg nylig se en av årets store filmbegivenheter, nemlig No Other Choice (2025). Da ble jeg forvist til KP8, en bitteliten sal med seter som tvinger deg til å spenne magemuskulaturen for å holde setet bakoverlent. Dette er en gjenganger ved denne typen filmer. De forvises til små og dårlige saler, og blir så vidt synliggjort og markedsført, mens eksempelvis Super Mario Galaxy (2026) går sin seiersgang i de store og beste salene. 

Men kjære surmagede Stoff-journalist, kan du ikke dra til Cinemateket hvis du vil se smale filmer?

Det gjør jeg ofte! Cinemateket viser de viktigste verkene fra filmhistorien, og er en nødvendig motsats til kommersiell kino. Men siden Cinemateket hovedsakelig viser eldre filmer, er det kinoene sitt ansvar å vise nye utgivelser, både de populære storfilmene, og filmer i det smalere sjiktet. Slik sikrer man et variert kinotilbud.

Og det er ikke det at et filminteressert publikum ikke finnes i byen. Da jeg var på Cine Latino tidligere i vår opplevde jeg at visningene ofte var utsolgt. Det samme skjer hvert år under BIFF. 

Men selv om en av landets viktigste filmfestivaler altså foregår i kinoens lokaler, er det påfallende hvor lite kinoen gjør for å nå dette publikumet selv. Smale filmer forvises til små og dårlige saler, og blir så vidt synliggjort i programmet eller markedsført. Men det er ikke bare de over gjennomsnittet filminteresserte som lider under kinoens popkornmonopol. De største og mest populære filmene blir vist i de største salene, men til gjengjeld er billettprisen tilsvarende kiloprisen på popkorn. Det er trist når de fleste går på kino for blockbusterne. 

Cine Latino og BIFF gjør rett i å tilrettelegge for studenter, både med rabatter og frivillighetsgoder. Derimot klør jeg meg i hodet når jeg tenker på hva Bergen kino egentlig gjør for å nå mengden filminteresserte studenter som helt åpenbart finnes i byen. 

Hånlig rabatt

Jeg går ofte på kino, helst en gang i uken. Det er jeg ganske alene om, og det er ikke så rart når det koster skjorten.

Bergen kino er landets tredje største kinosenter, men de har sett bedre dager. I 2019 hadde de over 800.000 besøkende. I 2024 var det så vidt 500.000. Bergen kino er ikke alene om å ha opplevd dalende besøkstall etter pandemien. De fleste kinoer har opplevd lavere besøkstall siden da. Dessuten ble strømmefilm samtidig et godt nok alternativ til kinosalen for de fleste.  

Dessuten koster det opp mot 230 kroner for en billett. I de mindre salene koster det 150 kroner. Da er det klart at studenter, en gruppe som allerede har en begrenset økonomi, ikke har råd til å gå på kino hele tiden. Men, heldigvis tilbyr Bergen kino en studentrabatt på hele tjue kroner hver mandag, tirsdag og onsdag! 

Kinoen vil nok påstå at de allerede gjør sitt for å nå studenter med tjuekronersrabatten, samt at de hele én gang i måneden setter av en kveld der studentene selv får stemme fram hvilken film man skal se. Billettene koster 120 kroner (inkludert et pizzastykke). Dette framstår kanskje som et morsomt konsept, helt til man ser det i praksis, og innser at det slett ikke er studentene selv som velger filmene, men kinoen som legger fram et utvalg av de mest populære filmene fra det aktuelle programmet.  

Dette framstår hånlig overfor studentene, all den tid eksempelvis DNS tilbyr 50% studentrabatt på alle forestillinger, og BIFF tilbyr studentbilletter til 85 kroner. 

Hadde Bergen kino tilbudt en studentrabatt tilsvarende DNS sin, hadde det vært både attraktivt og realistisk for studenter å gå oftere på kino, og jeg tror salene hadde vært fullere, også på de smalere filmene. 

Grip sjansen! 

Bergen er Norges nest største studentby med om lag 40.000 studenter. Under BIFF er det påfallende mange studenter som benytter seg av sjansen til å se kvalitetsfilm til under hundrelappen. Dessuten er det en stigende trend blant unge å oppsøke kvalitetsfilm på Cinematekene, slik NRK meldte tidligere i år. Ifølge artikkelen har cinematekene i Bergen, Stavanger og Bergen til sammen opplevd en 50% økning i besøkstall siden 2023. 

I artikkelen ser man at unge trekkes mot cinematekene som en arena for å få servert håndplukkede og nøysomt programmerte filmer. Kinosalene har altså blitt et alternativ til scrollebombarderingen vi ellers utsetter oss for. Med såpass lave besøkstall som Bergen kino har hatt etter pandemien, fatter jeg ikke at de ikke griper sjansen til å nå dette publikumet. Jeg begriper heller ikke hvordan kinosjefen, med sin erfaring som tidligere kjøpesentersjef, ikke ser at det kan være økonomisk gunstig å tilby et titusentalls studenter en ordentlig rabatt, og slik tiltrekke et trofast publikum.

Hvis Bergen kino hadde fulgt med i timen, hadde de funnet at det finnes et annet publikum i byen enn barnefamilier og pensjonister. Istedenfor bruker kinoen ressurser på å smykke seg med Europas største D-BOX-sal.

Oppimot 40.000 studenter vil ha glede av et fast kinotilbud. Kinoen må spørre seg selv hvem de retter seg mot, og hvorfor de ikke klarer å fylle opp salene sine, slik byens filmfestivaler gjør. For at flere studenter skal besøke Bergen kino, trenger vi en kino som faktisk bryr seg om film- og kinokultur, og at flest mulig folk skal se de gode og unike filmene som vises. 

Det er slik vi tar vare på filmkulturen i byen.