Lenge før TikTok ble begrepet aura tatt i bruk av Walter Benjamin. Han ville sette ord på hva som gjør originale kunstverk unike i en verden der alt kan reproduseres og tilgjengeliggjøres. Han forklarte det som at kunstverk har et “her og nå” som aldri kan oppleves i fotografier eller kopier. 

Det er lett å tenke at han har rett. Det er vel derfor vi fortsatt går på museer og kjøper kunst, selv når alt finnes på internett. Høyoppløste, digitale bilder er ikke nok for å virkelig kjenne et kunstverk. Det holder ikke engang å se røntgenbilder av Mona Lisa eller Monets vannliljer. Noe får oss til å bruke tid og penger på å komme oss til Louvre og Musée d’Orsay. Er det aura vi reiser verden rundt for å finne? 

Jakten starter

På en tur til Nederland bestemte jeg meg for å prøve å oppsøke noen kunstverk som kanskje kunne ha en slik aura. Fordi Van Gogh-museet var fullbooket, ble første stopp Mauritshuis i Haag. De har en enorm samling av nederlandsk kunst, men la oss være ærlige: Jeg kom for å se Johannes Vermeers Pike med perleøredobb. 

Og hun hadde jeg allerede sett. Besteforeldrene mine har for eksempel en malt kopi hengende i stuen sin. Jeg hadde også sett henne på postkort, notatbøker, handlenett, magneter og reklameplakater. Dessuten har jeg sett henne gjenskapt som badeand i en suvenirbutikk på Schiphol. På mange måter visste jeg nøyaktig hva jeg gikk til, men var likevel spent på å se det ekte verket. Utenfor museet i Haag ble det flagget med bilder av henne, og jeg kjente at det kriblet i magen.

Etter å ha lagt fra meg ryggsekk, vannflaske og selfiestang ble jeg sluppet inn. Jeg prøvde selvsagt å stoppe ved noen bilder av Rubens og Rembrandt, men hele tiden hadde jeg en utålmodighet i kroppen. Jeg ville i alle fall se piken før jeg brukte for mye tid på andre ting. Hver gang jeg gikk inn i et rom, kikket jeg videre til det neste, for å se om det var der hun kunne være. Da jeg etter hvert nærmet meg, begynte det å dukke opp små piler som førte meg mot sal 15. Pikens blikk skulle snart møte mitt.

Bare oss to

Det første jeg gjorde var å snu ryggen til. Jeg skulle selvsagt ikke følge det forventede mønsteret. Jeg var ikke like desperat og føyelig som turistene rundt meg. Bildet jeg vendte meg mot viste seg også å være malt av Vermeer, nemlig Utsikt over Delft. Jeg stod og betraktet det en stund før jeg jobbet meg gjennom de andre bildene i rommet. Jeg prøvde å konsentrere meg, men det var som at blikket mitt ble sugd mot maleriet vi alle var der for å se. Til slutt ga jeg etter og snudde meg rundt. 

Med armene i kors prøvde jeg å ta maleriet innover meg. Et forholdsvis lite portrett, av en kvinne med turban og perleøredobb. Jeg sto passe langt unna, så jeg ikke forstyrret køen til de som tok bilder. Selv i Nederland kunne jeg med mine knappe 180 centimeter se over mange av turistene, så det var ingenting å klage på. Det var derfor mer av nysgjerrighet enn nødvendighet at jeg begynte å studere ryggene foran meg. Noen tok raske og skjeve bilder med telefonen, mens andre hadde med seg makkere som tok bilder av dem. Noen vinket familien til seg, og noen stod og klødde seg performativt på haken. 

På et tidspunkt ble det knuffing i køen, som til nå hadde fungert godt. En eldre dame ved siden av meg ble skubbet litt bort og vi sendte oppgitte blikk til hverandre. Om bare alle var som oss, tenkte vi.

Da jeg reiste videre, innså jeg at inntrykkene fra museet først og fremst var knyttet til egen og andres oppførsel, og ikke maleriet vi så på. Det var et lite hav mellom forventningene og opplevelsen jeg faktisk hadde. Dette ekstremt opphøyde maleriet hadde vel ikke noen merkbart magisk utstråling? Om dette var målet for reisen ville jeg antakelig kjøpt et par suvenirer og reist hjem med en liten skuffelse i magen. 

Nytt forsøk

Men det var et annet verk jeg også ville se, nemlig en altertavle i Utrecht. Den har ingen fengende tittel og er laget av en ukjent kunstner på 1500-tallet. Steinfigurene har alle fått ansiktene hugget av, og i lang tid var det hele skjult bak en vegg. På mange måter er det et prakteksempel på kunst som ble ødelagt under reformasjonen, da protestanter tok kontroll over kirken. Tavlen ble først gjenoppdaget i 1919, men er i dag synlig for alle besøkende. Statusen kan likevel ikke sammenliknes med kulturelle pilegrimsmål som Pike med perleøredobb. 

På internett hadde jeg allerede sett noen bilder av altertavlen, men jeg må slå fast at det ikke var som å stå foran den. Hadde jeg endelig funnet aura? Kanskje. Jeg hadde i alle fall funnet mer enn det et bilde på en skjerm kunne gi meg. Jeg kunne gå helt inntil eller noen skritt tilbake. Jeg kunne betrakte figurene fra alle vinkler og trekke inn lukten av gammel mur. Jeg kunne stå tett inntil disse personene uten ansikt og innbille meg hvordan de ville kjennes ut. Jeg kunne tatt på det, men lot selvsagt være på grunn av et strengt, lite skilt. 

I tillegg var det som om selve rommet løftet opplevelsen. Kirken var den samme som for 500 år siden, og altertavlen hang på samme sted som den gang. I 2026 befant jeg meg i samme rom som de som knuste verket i 1580. Jeg så for meg hvordan murpuss hadde drysset på gulvet jeg stod på, og hvordan solstråler kom til syne i den støvete luften.

Jeg merket på de andre besøkende at dette verket betydde mer for meg enn for dem. Folk kom og gikk, noen tok bilder, og noen hvisket korte bemerkninger til hverandre. Noen visste hva reformasjonen var, andre ikke. Og kanskje var det dette jeg egentlig var mest glad for å se. Jeg ville føle at det var mitt eget, at de andre turistene bare tok turen innom, uten at verket gjorde noe videre inntrykk. Håpet mitt var at jeg var den eneste som forstod hvor fantastisk det var. Jeg skulle forstå det bedre enn noen andre og gjøre det til mitt helt eget verk. Jakten på aura hadde blitt til jakten på det eksklusive. Det var det jeg prøvde å finne. 

Det var vel også en bedre forklaring på min opplevelse enn at det ene verket hadde aura og det andre ikke. Det ble litt for lett å se bilder av Vermeer som er på alles liste når de reiser til Nederland. Tilgjengeligheten hadde ødelagt følelsen av eksklusivitet, så om det finnes noe som heter aura, så spilte det ingen rolle da jeg kom dit. Å være så uoriginal var ikke til å holde ut.   

I gavebutikken i Utrecht spurte jeg likevel om de solgte postkort av den knuste altertavlen. Jeg vet enda ikke om jeg ble skuffet eller lettet da de sa nei. Jeg ville selvsagt ha et, men det ville bety at andre også hadde det. Det er ingen tvil om at det er noe annet å se originale verk enn kopier av dem. Jeg kommer til å fortsette å oppsøke kunstverk, men motivene mine vil ikke alltid være så edle som jeg later som.