​​Barn, ungdom, ja, til og med unge voksne marsjerer inn mot midten av Torgallmenningen fra Bryggen og Torggaten. De trommer så høyt at jeg må holde for ørene. De bærer våpen: rifler, sverd, buer og, overraskende nok, det middelalderske våpenet hellebard. 

Barn ned i femårsalderen er uniformert i det som virker å være etterligninger av Gardens drakter. Menn godt oppe i tjueårene holder ungene i hånda mens de marsjerer side om side. Ungdommene bærer svære faner. Noe lignende har jeg bare sett på 17. mai i Oslo sentrum, men her holder bergenserne altså på hele våren.

– Så det er dette som er buekorps? 

– Ja, dette er jo ingenting i forhold til Buekorpsenes Dag den 30. mai, men det er jo noe, svarer Chris mens han ser utover folkemengden.

For meg, som er østlending og nyinnflytter i Bergen, har dette med buekorps vært et mysterium jeg lenge har gått og grublet på. Eller lenge og lenge – siden jeg fikk vite om buekorpsene på et vorspiel i vinter. Og nå, etter vårens inntreden, har jeg latt meg fascinere av buekorpsene som institusjon og kultur. Det store aldersspennet, våpnene, trommingen, at det i utgangspunktet er forbeholdt gutter, det militære uttrykket, og ikke minst hvor lite likt de er blant oss studenter til tross for hvor lite vi kan om dem. 

Selv bergensere, i hvert fall mine medstudenter, ser ut til å stusse over buekorpsene som fenomen og hvor de kommer fra.

En militær tradisjon 

Midt i hovedrommet på Buekorpsmuseet sitter vi rundt et bord mens Chris Hagen Magnussen, museets formann, forteller at det første buekorpset i Bergen ble startet i 1853. Borgervæpningen, datidens ordensinstitusjon, var inspirasjonen for barna som startet buekorpsene. Borgervæpning var utbredt i mange europeiske byer på attenhundretallet siden det ikke fantes noe etablert politi eller militær. Dette var også tilfellet i Bergen.

– Det er der vi får inn det militære tilsnittet, sier Chris.

Likevel, når jeg ser barna marsjere i takt med trommene, børser og sverd i armene, synes jeg det er vanskelig å ikke tenke på militarisering av barn i andre deler av verden. Spesielt de militære barneparadene i Russland, som vi av og til kan se bilder av i Aftenposten og andre aviser.

– Du tenker ikke at denne typen militær indoktrinering, kan lede til en normalisering av vold for barna?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror til og med det har en motsatt effekt.

Chris forklarer at buekorpsene først og fremst har en sosial funksjon. Våpen og andre militære gjenstander, emblemer og skikker er staffasje. Han trekker frem videospillet Fortnite, og bruker det som eksempel på noe som gjør barna mer tilbøyelig for vold enn buekorpsene. 

– Du tenker ikke at barna blir mer tilbøyelige for å bli med i militæret da?  

Chris svarer at dersom det fantes en statistikk på det, ville den trolig vist at like mange fra buekorpsene går inn i militæret som ellers i samfunnet. Den statistikken kan jeg bekrefte at ikke finnes. Det eneste jeg fant, var en artikkel i Nettavisen fra 2008, der en fanebærer i Nordnæs Bataljonen fikk utsatt førstegangstjenesten, fordi det krasjet med 150-årsjubileet deres. Sånn sett virker buekorpsene å være viktigere enn militæret. 

Vi tar en titt rundt på museet. Han viser meg all mulig litteratur skrevet om buekorpsene – svære bøker på opp mot tusen sider. Han viser meg gamle faner fra attenhundretallet. De er slitte, men holder seg likevel greit. Jeg må si at jeg blir imponert. Bergenserne leker ikke buekorps – dette er en viktig del av kulturarven deres, ja, Norges kulturarv, forteller Chris. Buekorpsene er ikke bare fra Bergen; de fantes over hele landet. Han viser oss et bilde av Kristiania Garde i Oslo på starten av nittenhundretallet. 

Jeg føler meg litt dum, når jeg spør om korsene barna i buekorpsene bærer er kristne symboler.

– Nei, det er buer, svarer Chris med den største selvfølgelighet.

Senere, ved å google meg frem, forstår jeg at buekorps heter nettopp buekorps, på grunn av den karakteristiske buen barna bærer. Det skjuler seg altså ikke en hemmelig kristen sekt bak det hele.

Men hva med damene?

Chris forteller at buekorpsene tradisjonelt sett har vært forbeholdt gutter. Men at det finnes et jentekorps, som ble startet på nittitallet, i tillegg til et blandingskorps, der alle kan være med. Likevel er tolv av de fjorten buekorpsene i Bergen fortsatt rene guttekorps. 

Chris mener at det er like muligheter for alle, men anerkjenner at det ikke er absolutt likestilt. 

– Når det gjelder diskusjonen om absolutt kjønnsbalanse, kan jeg mene mye, jeg, men det er de aktive medlemmene i buekorpset som må avgjøre det på demokratisk vis.

Så langt har buekorpsene valgt å holde seg tradisjonstro. Han forklarer at de er drevet av medlemmene selv, og at alle avgjørelser stemmes over. Alt insentiv for endring må dermed komme fra dem. 

– Nå har ungdommene i Bergen drevet buekorps siden midten av attenhundretallet. Såpass tillit må vi ha til dem, at dette er noe de kan finne ut av sjøl. 

Mer kjønn og øl på Kvarteret 

Etter praten med Chris, og tilbake på kjent mark (Kvarteret over en øl), møter jeg kompis og mangegenrasjons buekorpsmann Samuel Seim Bjørdal. Onkelen hans var med i Wesselengens Bataljonen i sin ungdom, og resten av familien er selvutnevnte buekorpsentusiaster. Da var det naturlig at også Samuel ble med, allerede som fireåring.

– Dette blir mitt attende år, sier Samuel stolt. 

Han forteller om aktiviteter som skjer innad i korpset gjennom hele året, som en tur på badeland, der både den eldste på tjuefem og den yngste på fire deltok. 

Jeg synes det er sjarmerende å høre, men klarer likevel ikke å legge fra meg dette med kjønn.

– For å holde litt av tradisjonen, må man prøve å gjøre noe av det samme som for hundre år siden, sier Samuel når jeg spør. 

– Fordi det er dere som velger om dere vil ha med jenter?  

Det er egentlig ikke opp til medlemmene, forklarer Samuel. Det er gamlekarene, de som har vært med i korpsene før, men som ikke lenger er med, som bestemmer. Det er de som putter inn penger, og dermed også finansierer alle buekorpsene sammen med pengene organisasjonene får av kommunen.

– De driver bak kulissene, sier Samuel mens han tar en slurk av ølen sin.Han forklarer at om jenter skulle blitt med i noen av de allerede etablerte buekorpsene, måtte gamlekarene først åpnet opp for det. Inntil videre, får de nøye seg med å starte egne korps, eller bli med i ett av de to alternativene som allerede finnes.

Selv om dette med kjønnsdeling er problematisk, blir jeg likevel rørt over hvor tradisjonsrike korpsene er. Samuel forteller at han en 17. mai prøvde å gjøre noe annet enn å gå i buekorpset. Det var en total fiasko. 

– Sjampagnefrokost er jo artig, sant. Men når du har gjort det samme hvert år, så blir det en tradisjon. Det var sykt rart å ikke gjøre det.

Jeg trekker litt på smilebåndet. Samuel er så entusiastisk, at jeg begynner å lure på om han ikke skjuler noe. 

– Er buekorpsene egentlig en hemmelig strategi for å trene opp soldater, så Bergen kan løsrive seg fra Norge?

– Det hadde vært det beste. Starte i ung alder, sier Samuel med et glimt i øyet.