Vildebjønns selskap er et av flere bandprosjekter født ut av magen til Hersleb Visekollektiv. Visekollektivet har sitt utspring fra Hersleb Bar og Grill i Oslo, hvor de pleide å arrangere visekvelder til fryd for byens tørste og lengselsfylte ungdom, sugne på tekster om hunder, sigaretter og en enklere verden. 

De er et fyrtårn for gjør-det-selv-holdningen i norsk kontekst. Med utgivelsen Skrike høyt og spytte litt klippes navlestrengen til kollektivet av, men klarer trioen å stå på egne to (seks) ben?

Vildebjønns selskap består av Ingeborg Fjørtoft på vokal, Erling Wold på gitar og bouzouki, og Åsmund Erichsen på gitar og mandolin. På plateinnspillingen har de fått med seg Colin Karlsen på kontrabass og Ola Djupvik på trommer. 

Gruppens navn er hentet fra en diktsamling skrevet av en =Oslo-selger ved navn Gydur. I en av diktsamlingene finnes en sprø fortelling om Vildebjønn og Olamann, som omhandler livssituasjonen deres når de får vite at Vildebjønn skal dø. I visetradisjonens ånd rotfester Vildebjønns Selskap låtskrivingen sin i steder, fortellinger og personer – og det overrasker meg ikke at lokalkoloritten også fant sin vei til bandnavnet. 

Platen åpnes med «Ess og lo», en slags kjærlighetssang der karenes Gro og pikenes Jens finner hverandres hender i en sprukken skinnsofa, til tross for at de tidligere har vært gladsingle bedårere. På neste låt, «Ei hulder i Oslo», blir ei hulder sluppet ut i Heimdalsgata. Hun er skitten og gutteaktig, med jord på kjolen og et forførerisk blikk, og har tre menn på slep over Hausmanns bru. Huldra har sjelden vært så fristende som i denne gule innpakningen, akkompagnert av mandolin, uventede akkordvendinger og drivende trommer. Kan det bli bedre? Ja.

Låten «Skrike høyt og spytte litt» er platens soleklare høydepunkt, og etterlater meg målløs etter hver gjennomlytting. Hvordan et mesterverk som dette har blitt kokt i hop med utgangspunkt i det noe fjasete og uhøytidelige visekollektivet fra Herslebs gate, klarer jeg ikke å fatte. Vildebjønns selskap geleider deg gjennom et så ømt og introspektivt landskap at det kan få en voksen mann til å gråte, for å si det som The Rolling Stones. 

«Du blir her til jeg sier du kan gå […]» hamres inn i brystet med tiltagende styrke for hver gjentakelse. Strykerne spiller ikke på strenger, men på nervene dine, gir deg magesug og etterlater deg blank. Vokalist Ingeborg Fjørtoft kommer aldri i skade for å være melodramatisk; vokalprestasjonen er nøktern og forfriskende barnlig. Samtidig smeltes gitar, strykere og kontrabass sammen i en gryte, hvor alle smakene komplementerer hverandre. 

Jeg kommer kanskje i skade for å være svulstig, men dersom perfeksjon finnes, er Vildebjønn farlig nærme på albumets tittelspor. 

Låtene «Smuler og frø», «Klønevisa» og «Bjønneblund» er mer gjenkjennelige både i form og innhold, og knytter seg tettere til norsk visetradisjon. Både i akkompagnement og tekst er dette vakre og enkle viser som har evnen til å rive deg ut av hverdag, ubehag, selvbedrag og jag – og hvem har vel ikke godt av det? 

Nedsidene med platen er få, men det må nevnes at de har resirkulert en låt fra fjorårets Hersleb Visekollektiv-utgivelse Våt i Pelsen. De har gjort en ny innspilling av «En som er så snill» i kvartettformat, uten å tillegge nok nytt til å rettferdiggjøre enda en utgitt versjon av låten. De bygger også videre på visekollektiv-universet med låten «Unnskyld unnskyld unnskyld», som er en oppfølger til «Erlingsan har ghosta meg» fra Hersleb-utgivelsen. Låten står, etter min mening, ikke sterkt nok i sin egen rett til å havne på sporlisten, spesielt om man ikke kjenner konteksten. Det er morsomt med interne referanser, men dette oppleves bare som litt slapt. Men det er lett å tilgi når resten av materialet er så vanvittig sterkt. 

Vildebjønns selskap er fremdeles en godt skjult perle, men platen skinner ikke noe svakere av den grunn. Jeg spår trioen en lys fremtid, og håper de får anerkjennelsen de fortjener for å bane ny vei i en sjanger som fant sin form for hundre år siden. Man trenger beviselig ikke å skrive sentimentalt skvip for at noe skal kalles visemusikk, for debutplaten er sylskarp, gjennomført og frisk. 

Dersom du liker fjorårets Valkyrien-plate, har en forkjærlighet for Lillebjørn Nilsens Oslo-låter eller bare lengter etter å pilse i parken med musikk på høyttaleren, som alle oss andre, har du en venn å finne i Skrike høyt og spytte litt.