Mark H. McCormacks What They Don’t Teach You at Harvard Business School og Philip D. Broughton What They Teach You at Harvard Business School utgjør til sammen summen av all menneskelig kunnskap. Det ene verket utfyller det andre i en perfekt symbiose av vitenskapelige nedtegnelser. McCormack og Broughton må regnes som en slags kunnskapens og vitenskapens Asbjørnsen og Moe. Dette skjuler staten, i samarbeid med Mossad. Sikkert for at man skal kaste bort livet på studier og for å dekke over maktstrukturene og folkemordet på palestinerne. Sikkert av andre grunner også.
For at du skal slippe å flippe gjennom de to bøkenes oppsiktsvekkende og tidvis svært foruroligende partier (menneskets historie er full av grusomme detaljer som har gått tapt i alle andre nedtegnelser enn i disse to bøkene), presenterer denne artikkelen det man må vite om «sosiale normer ved et utvalg av Bergens studiesteder». Uansett om du selv vanker på disse stedene, eller om du bare er nysgjerrig, gir Stoff deg innsikten bak fasaden på Bergens studiesteder.
Dragefjellet
Vandringen starter på Magnus Lagabøtes plass 1, på Høydens nordvestlige spiss. Det juridiske fakultet er en av de mest komplekse sosiale arenaene en bergensstudent kan oppholde seg på. Jussen har et uskrevet, nedarvet, komplekst hierarki, som har vokst sakte frem siden fakultetet ble opprettet i 1980. Dersom du ikke har lært kodene ennå, er det sannsynlig at du aldri vil bli helt fortrolig med dem. For uinnvidde finnes det imidlertid en kilde til fortløpende nedtegnelser av kulturen i det røde mursteinsbygget. For å få tilgang på informasjonen trengs en applikasjon du kanskje ikke har besøkt siden ungdomsskolen; Jodel, og kanalen «Dragefjellet». Her får du blant annet innsikt i sentrale regler som «Joggebukser på fak er strengt forbudt», «Førstiser får ikke sitte på sal i 1. etasje» og «Ikke sett deg på de visse kantinebord i lunsjen, disse er forbeholdt elitegjengene fra de respektive kullene». Vi nøyer oss med å gjengi disse som en slags Dragefjellets Grunnlov, og overlater den videre utforskningen av det juridiske fakultetets komplekse lovverk til den nysgjerrige leser.
Sydneshaugen skole
Turen fra Dragefjellet til Sydneshaugen er kort i den fysiske verden, men lang i den sosiale. Sydneshaugen skole ble bygget etter premieren på Harry Potter og de vises stein og er en hyllest fra arkitekten til sin autistiske sønn som trodde han skulle på Galtvort straks han fylte elleve år. For de av oss som er nevrotypiske er det nokså opplagt at det ikke er noe magisk ved Sydneshaugen, men det er et fint sted å være for å sitte i fred blant andre Harry Potter fans.
Ad Fontes
Kommet for gratis kaffe? Lykke til med å spørre om en pappkopp på engelsk. Hva faen heter det liksom? Cardboard cup? Nei, det blir bare sosial selvpining. Eller hvem bryr seg egentlig. Det er ikke noe ære å miste for de æreløse. De som oppholder seg på Ad Fontes kommer til å tilgi din klossete forespørsel om en pappkopp. Man sympatiserer med sosiale feil og den påfølgende vaklende selvtilliten her. Her er det plass for dem som synes at de øvrige fakultetene, og forsåvidt livsarenaene, kan være utilgivelige og nådeløse. Hvis du snakker engelsk med aksent fra landet du kommer fra, er glad i Dungeons and Dragons og har et kategorisk avvisende forhold til barberingsutstyr er Ad Fontes stedet for deg. Dersom du mot formodning ikke skulle være opptatt av disse tingene, blir du kanskje ikke sittende, men værende akkurat lenge nok til å fylle koppen din og smile for deg selv, vel vitende om at i velferdsstaten Norge finnes det økonomiske, så vel som sosiale sikkerhetsnett.
Psykfak
Psykfak-bygget er en kuriositet det ikke blir anledning til å omtale nærmere her.
Kantina på HF-biblioteket
Sjansen er påfallende høy for at du som leser nettopp dette, gjør det akkurat her. Kantina på HF er arnestedet for den sosiale interaksjonen du ikke ba om, men fikk. Her møter du engangsligget fra i fjor, squashtreneren din og den mobbeansvarlig fra ungdomsskolen. Stoffs insidetips skulle gjerne vært å kjøpe seg en kaffe fra de sjarmerende herrene innerst i lokalet. Men da må du forbi den ovennevnte gjengen og andre diffuse bekjentskaper. Er du smart går du utenom, piler fra inngangen og inn i bibliotekets behagelige blikksanksjonerte ro, uten å ta turen innom kantina. Dersom du mot formodning ønsker å sette deg ned, følger du denne oppskriften:
Avtal med en venn å ta lunsjen sammen. Sjekk klokka: Når tiden for avtalen er passert med fem minutter, går du ned i kjelleren og bruker noen minutter på å henge i den snålt utformede sitteseksjonen utenfor doen nede. Når du kommer opp, unnskylder du deg med at du glemte tiden, og nikker anerkjennende til den brokete forsamlingen med halvkjente. Du har nå satt deg i respekt. Folk er åpenbart villig til å vente i det lange og det brede på ditt nærvær, og du er selv åpenbart en svært travel person, og ikke minst en flittig student.
BI
Du tenker nok ditt om BI. Intetsigende folk = intetsigende bygg, vil enkelte hevde. Her skulle Stoff egentlig pensle de onde fordommene inn på et mer nyansert spor. Bygge bro, heller enn å gi næring til den pågående kulturkrigen i vår studieby. Slik ble det ikke. Stoff skulle besøke bygningen, men gadd ikke. Vi har derfor ikke grunnlag til å komme med noen avvæpnende bemerkninger om «BI-studentens egentlige mykhet» bak skjoldet av identitetsmarkører. Stoff nøyer seg dermed med å vise til enten McCormacks eller Broughtons storslagne verker for videre lesning. Det er sikkert lurt å begynne med Broughtons bok; de lærer nok ikke om BIs filial i Bergen på Harvard Business School. Eller kanskje de gjør det? Jeg har ikke gått der.
Realfagsbygget
Vil du oppleve hvordan Ukrainerne i Kiev har det i hverdagen? Nei? Styr unna Realfagsbygget. Hvis ja: sett deg i bunkeren/bomberommet de kaller realfagsbygget. Her vil du neppe møte kjente ansikter, med mindre du selv har ditt daglige virke der. I så tilfelle fortjener du anerkjennelse for å ha valgt et fagfelt som nasjonen i høyeste grad har behov for, og for at du holder ut i møte med livsverket til en arkitekt som var blottet for estetisk sans og antagelig kronisk deprimert.
På realfagsbygget må du imidlertid booke nær sagt alt i forkant. For å sitte på grupperommene, tror den korttenkte. Feil. På realfagsbygget må du booke leseplasser. Idiotisk. Om dette formålsløse systemet skyldes at realfagselevene har så tjukke brilleglass at de trenger «Mazemap» for å finne frem til plassen sin eller om hensikten snarere er å gjøre oppholdet minst mulig tiltrekkende for utenforstående – i tråd med byggets ytre fremtoning – er vanskelig å fastslå. Funker gjør det uansett.
HVL
Dersom du skulle finne på å bevege deg mot HVL. bør du være innforstått med at HVL, som eneste institusjon med utdanning på universitets- eller høyskolenivå i Norge, strengt håndhever et uniformsregelverk. Dersom du ikke vil at det skal stå et metaforisk «GÅR IKKE PÅ HVL» i panna di, eller enda verre; risikere sosiale, juridiske eller økonomiske sanksjoner under ditt opphold der, bør du utruste deg med følgende bekledning:
- Douchbag-sekk (helt obligatorisk)
- Tights (i tilfelle det blir aktuelt med en joggetur)
- Løpesko (ibid.)
- Sykkeljakke (i tilfelle det blir aktuelt med en sykkeltur)
- Sykkel (ibid.)
- Lappesaker (i tilfelle sykkelen må lappes på sykkelturen)
- En næringsrik matpakke (alle de overnevnte)
Ved nærmere ettertanke er det vel bare Douchbag-en som er essensiell på denne listen. Sekken er til gjengjeld inngangen til det sosiale miljøet på HVL. En venne-katalysator om du vil. Praktisk er den også. Lagringsplass, design og funksjonalitet. Nok om det.
U.phil
Ulrikke Phils hus er en uinntrengelig festning, utviklet etter defensive militære prinsipper med tradisjon tilbake til middelalderen. Den eneste veien over vollgraven, og inn gjennom festningsporten, går gjennom et UiB-adgangskort med SV-tilgang. Som om de andre forsvarsverkene ikke var nok, vil studentutvalget ha en vektertjeneste for å hive ut «NHH og BI studentene». Slikt gir næring til kulturkrigen.
SV-biblioteket
Enhver student med faglige ambisjoner over stryk har tilbragt en natt her. Å rive opp i de traumene er hensiktsløst, og Stoff nøyer seg med å bemerke at SV-biblioteket ikke prøver å være noe det ikke er. McCormacks omtaler SV-biblioteket i samme kapittel som CECOT, supermax-fengselet i El Salvador med 40 000 gjengkriminelle. Merkelig nok lærer de om dette på Harvard. Kanskje de er misunnelige? Det burde de.
Alrek helseklynge
Ved en anledning har artikkelforfatteren hatt fornøyelsen av å tilbringe ettermiddagen på Alrek helseklynge. Hvem «Alrek» er, og hvorfor bygningene som vitterlig ligger på en rekke langs bilveien betegnes som en «klynge» er imidlertid ubesvarte spørsmål. Kanskje medisinerne og tannlegestudentene har svarene. Dette er ikke videre presserende spørsmål å finne svar på. Ei heller ligger bygget i det hele tatt på Høyden, noe som på en måte er premisset for artikkelen. Stoff nøyer seg dermed med å bemerke at det er meningsløst at tannhelse ikke er omfattet av prinsippet om gratis og tilgjengelig helsehjelp. Den oppfatningen deler de sikkert på «Alrek Helseklynge».