Savner du at to blonde jenter forteller deg om alle de nyeste spisestedene og mattrendene i Bergen, med et glass naturvin og et budsjett som tilsvarer halve studielånet ditt? Her får du dessverre ta til takke med det motsatte.

Her sjekker jeg (fyr, kommuneblond på en god dag) ut steder i nesten alle kategorier, innenfor rimelighetens grenser så klart, jeg har jo ikke evig med penger heller. 

Lola: Studenttilgjengelig dyr mat

Lola har vært i Bergen en stund nå og er blant de beste stedene å stikke på date eller når man skal samle gode venner til et måltid ute på byen. Menyen som endres ved hvert sesongskifte byr på et godt, men enkelt utvalg av velkomponerte retter for enhver student som hører på Tøyen Holding, sitter på HF og vet hvem Judith Butler er.

Lola har alltid tre hovedretter: kjøtt, dagens fisk og vegetar. Disse kan ved første inntrykk virke dyre, men du blir god og mett. En kompis og jeg dro dit etter noen øl og var altfor sultne da vi bestilte forretter. Dette førte til at det siste av studielånet ble brukt på to søte, små iberico-grillspyd og kveitetataki fra grillen. Dette skylte vi ned med noen digge margaritaer og pils før vi skuffa i oss storfetartaren med ørretrogn og løpestikke, pent plassert på retten med navn Sondres brød med pisket smør. For et brød Sondre har! Det var dritdigg, atmosfæren var god og servicen tipp topp. Problemet var at vi ikke hadde råd til hovedrett denne gangen (350-400 spenn), men vi kikket på dem ved siden av oss som spiste dagens fangst, og hjemmelaga gnudi, og de så jævlig fornøyde ut. En Stoff-journalist som var der ved en senere anledning, kunne også meddele at andebrystet var «sjukt digg!» En liten shoutout til den snille servitøren som lot oss ta bilde av retten til en annen kunde, for en helt!

Lola kan varmt anbefales og er nok i toppsjiktet av avslappa bistroer i Bergen som man bør bruke storstipendet på. 

Gatefat: Gentrifisert jafs

Klemt imellom fotballpuber, inne i et hjørne på Torget, finner man et relativt nytt gatekjøkken. Gatefat har ikke dedikert seg til én bestemt cuisine, i kjent gatekjøkkenstil. Det kan minne om en oppgradert Jafs. Her er Stabburet-burgerne byttet ut med eksklusivt wagyukjøtt, og tab-extraen med Jarritos. En bougie gatekjøkken-opplevelse rett og slett.

Her klikka jeg litt og brente av en god sum penger i løpet av noen dager fylt med innleveringer på dagtid og sosial pilsing på kvelden. Ska’kke lyve, det var ganske digg mye av det, men det som stakk seg mest ut var Pulp Fiction-burgeren. Men hva er greia med at folk noen ganger steker burgeren som en indrefilet? Jeg er ikke så fan av rått, lunkent kjøtt inne i burgeren, selv om det i dette tilfellet var av typen wagyu og sikkert skulle være sånn. Vil jeg ha tartar, stikker jeg på Lola. Ellers var den nice. De har også taco. Al pastoren var god, men reketostadaen ga meg litt 90-talls rekecoctail-vibber. Kanskje ikke helt blink det. Det som absolutt ikke var helt blink, var de to rottene som pilte rundt da vi skulle ta bilder der. Jeg er ikke glad nok i Rottatouille (2007) til å synes det var flott. 

Gatefat sitter godt i nebbet om du kriger deg gjennom en uke med mye fart og moro, men det er litt i det dyreste laget. Om ikke rottene allerede har skremt deg vekk, ville jeg nok heller brukt pengene på noen av de rimeligere alternativene uansett. 

Shiraz persisk restaurant og bar: For carnivoren

Dette er nok en av de mer undervurderte restaurantene om du vil ha et digg måltid til en ikke så verst pris. Dette er en koselig familiedrevet restaurant, som disker opp digge grillspyd og andre persiske retter.

På Shiraz får du mange gode muligheter til å bruke mye av det velfortjente studielånet ditt. Dersom man er en gjeng som er lei av lesing inne i de tette lokalene på Nygårdshøyden, bør man ta turen ned til Nygårdsgaten og kjøre en delemeny. De har blant annet seks- og niretters delemeny, og du får en 7 Fjell pilsner til 110 spenn (nesten like dyrt som på Gåsa, jo!). De har også grilldelemeny til 423 kroner per person, som inneholder fem varianter av deres grillspyd. Ja, nå ble det mye positiv omtale, men jeg synes absolutt dette stedet er verdt å sjekke ut. Det skal sies at det er et sted for de som er glad i kjøtt. Veggismulighetene er litt labrere: det er bare én rett på hele menyen.

Det er hyggelig å støtte lokale helter, og dersom det kan kombineres med å gafle nedpå yoghurt- og safranmarinert kylling, lamme-koobideh-spyd og ris, er jeg en lykkelig mann. 

Litteraturhuset: Bli din indre Vink-jente i trygge og uproblematiske omgivelser

Fyfaen, de har Oslo-arbeiderklassens drink Grønn Genser. Ta med deg Mimir, sleng ut noen trusler og drikk en øl- og portvinsblanding, akkurat som en ekte Vink-jente! Ellers har Bien åpnet her, restauranten som er kjent for den bergenske klassikeren persetorsk. Hvorfor ikke dra hit og prøve den i stedet for en Oslo-drikk hypet opp av Vink-jentene for å appellere til arbeiderklassen?

Rommet Izakaya: «Sjekker ut hemmelig bar i Bergen»

Du har kanskje hørt om den superhemmelige baren på Verftet, der du må gå over en bro for å så trekke i et rødt tau for å komme inn? 

Ikke jeg heller, men jeg har hørt om Rommet. Denne perla disker ikke bare opp med øredøvende DJ-set og pils i et litt kaldt lokale, to ganger i måneden er det også mulig å spise her. Konseptet baserer seg løst på japansk izakaya (sånne barer med snacks), der nye kokker hver måned setter sammen en meny med småretter som enkelt kan deles i godt lag. Prisen per person er 420 kroner (nice) og det er anbefalt å dele på to stykk. 

Å gi spesifikke anbefalinger om et konsept som endrer seg fra gang til gang er litt meningsløst. Men det jeg kan si er at det var mye godt å velge mellom da jeg var der, dog var noen av rettene litt for like. På menyen sto det blant annet: krabbedip med XO-saus, kveitecrudo, soba- og udonnudler, som alle var digge og enkle retter. Ikke minst var stemninga god. Dersom du liker å dra på Rommet kommer du til å like dette. Lokalet hadde rødlig belysning, og Akira Kurasawas Syv Samuraier (1954) ble vist på repeat i bakgrunnen mens fete jazztunes spilles over anlegget. 

Opplevelsen jeg sitter igjen med etter Rommets izakaya er god, veldig god. Det er dette jeg trodde midten av 20-årene mine skulle være: å slurpe i seg udonnudler med et glass hvitvin i gode venners lag, mens krabbedippen kommer på bordet. Digger du 90-talls warehouse-restauranter du har sett i fete filmer, må du dra hit.

Johnnys Pizza: Ey, I’m walkin’ here

Bergen Camping ble kanskje ikke et konsept som tok byen med storm, så de svære lokalene måtte fylles med noe. 

Inn flyttet det tydeligvis en kar som heter Johnny som liker å lage pizza. Det må sies at denne Johnny lager ganske digg pizza også. Stilen minner litt om New York-pizza med tynn og litt sprø deig. På menyen finner du forretter som fritert deig, kyllingvinger og tomatsalat. Men stjerna her er nok pizzaen. Den billigste ostepizzaen koster 219 kroner. Med litt pepperoni på trekkes prisen opp til 279 kroner – pølsa er kanskje «locally sourced»? De har noen spennende varianter som kjøttbollepizza og buffalokyllingpizza, men disse koster svimlende 289 og 299 kroner. Jeg burde kanskje ikke bli overrasket over at det koster såpass, det ligger jo nærme bryggen, på en måte.

Lokalet er kanskje ikke Bergens hyggeligste. Da jeg var der, var det ganske lite folk, noe som sikkert påvirket trivselen. I tillegg måtte jeg sette ølen på bordet ved siden av, for å få plass til pizzaen. Men om du digger minigolf eller karaoke og er sulten på noe digg er det ikke dumt å stikke bort og smake på pizzaen til Johnny.

Broaster: For den fyllesyke Amerikavennen

Glem Fly Chicken, dette er stedet om du vil ha fritert kylling. Dette er enkelt, digg og fettete. Prisen er overraskende lav, sammenliknet med andre steder som serverer fritert fjærkre.

Jeg ble tipset om denne godbiten av en lydtekniker for noen år siden, og det har blitt en go-to på søndager, når jeg har noe trang hjelm. Skal jeg være helt ærlig, så skjønner jeg ikke hvem Broaster kylling er, og heller ikke hvorfor det står at de samarbeider med Kronstad Pizzeria. Ble de fusjonert en gang i tiden, som Samfunnet og Kvarteret? Er Broaster et skummelt amerikansk skyggeselskap som utnytter min forkjærlighet for fritert kylling og bruker alle pengene til å bygge KI-datasentere? Ikke godt å si.

Jeg vet ikke om det er mitt store konsum av amerikansk musikk og populærkultur som har gitt meg fascinasjonen for denne digge og fete retten, men jeg syns den er altfor lite fremtredende i det norske matlandskapet. På Broaster kan du kjøpe by-the-piece eller komboer. Den rimeligste komboen er Little bro til 179 kroner, som består av fritert kyllingklubbe og overlår, og inkluderer en siderett; fries eller coleslaw og saus. Den dyreste er Party pack til 999 kroner, som inkluderer to HELE kyllinger (deres ord ikke mine), tre sideretter og seks sauser. 

Her er det takeaway som gjelder. Dette er nok det nærmeste du kommer klassisk fritert kylling som er både saftig og sprø i Bergen, og prisen er ikke halvgæren. Minus er at det ligger på Kronstad, så om du er for lat til å bevege deg ut må du ty til Foodora eller Wolt.

Magic Ice Bar: Jäger rett fra fryseboksen

Mens krokusen blomstrer, svarttrosten synger i kveldinga og dagene blir lysere, har denne Stoff-journalisten valgt å krype inn i et kjølig varehus langt unna vårens vakre frammarsj. 

Jeg husker første gang jeg la merke til dette stedet. Jeg tuslet ut mot Nordnes i fadderuka, ølen i posen min var like kald som svarene Mette Marit ga til NRK. Jeg forvillet meg bort til et snodig lokale med bilder av store isskulpturer og et skilt hvor det sto: Magic Ice. Jeg tenkte: ah, en strippeklubb. Jeg tok feil.

Jeg skal ikke legge skjul på at dette stedet har fascinert meg i flere år. Derfor må det påpekes at da gjengen fra redaksjonen marsjerte mot Nordnes, var stemninga ganske god. Tro det eller ei, de har studentrabatt på inngang, så det koster bare 260 kroner (yikes). Inngangen inkluderer også en velkomstdrink (phew), et par hvite hansker og en låne-poncho. Ikledd i uniformene, trasket vi inn til et rom hvor det var minus syv grader. Der inne skinte neonlys gjennom isvegger og isskulpturer. 

Dette lokalet hadde en overraskende effekt på oss. Det er usikkert om dette skyldes at shots fra isglass kostet 79 kroner – eller om det faktisk var noe magisk med Magic Ice. Vi svinset rundt byster av Edvard Grieg og ismalerier av kjente, norske verk. Hansa flaskeøl til 79 og en halvliter med mango IPA til 80, gikk rett ned i pipa. Kanskje var dette stedet vi endelig kunne slutte å være snobbete Stoff-journalister og slå oss løs etter alle harrytassenes kunster? Eller kanskje vi bare ble trollbundet av tanken på å kunne feste inne i en fryseboks med billig sprit. 

Er det verdt å bruke 260 spenn for å nippe til blå drinker på en trone av is? Minnene jeg sitter igjen med er som en feberdrøm, men jeg tror magien forsvant i det vi trådte ut av lokalet med merch til 98 kroner i den varme vårnatta. Ja, det er verdt det: Verdien av vennene og minnene jeg fikk på Magic Ice Bar kan ikke måles i penger.