En samtale med BTs filmkritiker, Britt Sørensen, om hvorvidt kritikeren skal være kontrær og det å finne et eget språk for å skrive om film.
– Jeg leste mye anmeldelser, og syns det var mye dårlig anmelderi. Mye handlingsreferat, mye karakteriseringer av utseende til skuespillerne, som jeg synes er en jævla uting med mindre det er totalt relevant for rollefiguren. Jeg hadde mange sånne ideer.
Stoff snakker med filmkritiker Britt Sørensen, som forteller om da hun begynte å skrive anmeldelser på 90-tallet. Sørensen har vært filmkritiker i Bergens Tidende siden 2005, har sittet i juryen for utallige kritikerpriser og var styremedlem i Norsk filmkritikerlag i 16 år, fram til hun sluttet i fjor.
Vi møter henne på en kafé på Danmarksplass. Hun er kledd i en rød dress med en kul t-skjorte under. Grafikken på t-skjorten er rollelisten til den norske feministklassikeren Hustruer (1975).
Sørensen har altså lang fartstid som kritiker, og vi snakker med henne for å bli klokere på hvordan en filmkritiker tenker og finner språket for å uttrykke meningene sine, og hva som er viktig for henne når hun skal skrive om film.
Å finne kvaliteter i en ræva film
Det er mange som lager støy rundt god og dårlig kunst, særlig kritikere. Noen kritikere mener dessuten alltid det motsatte av alle andre, og markerer seg ved å rokke ved etablerte meninger. Men hvorfor skal man være kontrær?
Jeg spør Sørensen om det er et mål for henne å være kontrær, og mene det motsatte av andre kritikere.
– Nei, overhodet ikke, konstaterer hun.
Hun forteller at hun går inn i kinosalen med like stor nysgjerrighet for hver film. Når hun skal vurdere en film er hun opptatt av hva film kan gjøre som andre kunstformer ikke kan.
– Det er et mål for meg å finne filmens kvaliteter og eventuelt gjerne finne kvaliteter i en film som jeg ellers kan synes er ganske ræva. Noen ganger er det helt umulig, men jeg vil vurdere filmen, ikke ha i hodet at jeg skal mene noe veldig kontrært.
Dronningen av slakt
En kritiker som lagde mye støy var Pauline Kael. Hun var en av sin tids mest innflytelsesrike filmskribenter og skrev for The New Yorker fra 1967 til 1991. Kael var en særdeles kontrær kritiker, som slaktet filmene alle elsket, og elsket filmene andre hatet.
Når man leser anmeldelsene til Kael, kan det derimot ofte virke som at hun er kontrær kun for å være kontrær. Les for eksempel det hun skrev om det som regnes blant filmhistoriens viktigste verker, 2001: En romodyssé (1968): «[Stanley] Kubrick’s story line is probably the most gloriously redundant plot of all time […] It’s a monumentally unimaginative movie».
Denne kritikken kan framstå helt uforståelig, og på sin egen måte «gloriously redundant». Samtidig gjør språket hennes, den latterlig overlegne tonen og de skarpe poengene hennes at anmeldelsen er underholdende og utfordrende å lese.
Jeg spør Sørensen hvorfor hun tror det er et poeng for kritikere som Kael å være kontrær.
– Det vet jeg ikke. Men det er jo en måte å bli hørt på og nå ut på. Hvis du er den som går i mot alle andre, så vil jo filminteresserte kanskje være interessert i det du mener.
– Nei, jeg aner ikke. Jeg har aldri skjønt det der kontrære prinsippet. Kanskje går det ikke så mye på å være kontrær som på hvilket kunstsyn du har. Hva du legger vekt på.
Men Kael slaktet ikke bare filmer som andre elsket. Hvis hun virkelig elsket en film, forsvarte hun den på det sterkeste, selv om hun sto alene om det. I det som har blitt kalt den mest kjente filmanmeldelsen noensinne, forsvarte hun Bernardo Bertoluccis usedvanlig kontroversielle og splittende film, Siste tango i Paris (1972).
I sin anmeldelse omtalte Kael filmen som «the most powerfully erotic film ever made», og hyllet filmen som av andre ble avfeid som pornografi forkledd som kunst.
Enten hun skrev slakter eller hyllester, var hovedpoenget at anmeldelsen skulle være godt skrevet. Å finne et språk for å formidle filmen.
Gjør opp din egen mening
Kaels ambisjon, som også er Sørensen sin, var å åpne filmen for publikum.
Sørensen trekker flere ganger fram viktigheten av å finne et språk som ikke tyr til banale karakteriseringer og handlingsreferat når man skriver om film. Samtidig må kritikeren unngå at det blir for teknisk eller sært.
– Det er det som er utfordrende og interessant; å finne det språket som kan åpne publikum sitt blikk for noe annet enn bare storyen.
Hun forteller at det er viktig å trekke fram filmens forskjellige virkemidler som regi og skuespillerkunst, men også foto, klipp og så videre.
Sørensen vil gjøre folk nysgjerrige på filmene hun anmelder. Selv om hun er lunken til en film eller slakter den, vil hun at publikum skal se filmen og gjøre opp sin egen mening. Samtidig anerkjenner hun at hun ikke trenger å mene noe om alle filmer, og støtter BTs avgjørelse om å trappe ned anmeldelsene av de største amerikanske blockbusterne, som Marvel-franchisen.
– Den fanbasen har sine egne fora, og de driter i hva en 70 år gammel dame i BT syns om de filmene.
Dødstrusler
På grunn av de kontroversielle og polemiske anmeldelsene sine, mottok Pauline Kael angivelig ukentlige dødstrusler og hatbrev, ofte med en kvinnefiendtlig undertone. Det var rett og slett farlig for henne å være en kvinne med sterke meninger.
Jeg spør Sørensen om hun opplever at kvinnelige kritikere har et annet ytringsrom enn mannlige.
– Ikke nå, tror jeg. Da jeg begynte som filmanmelder i 2005 og vi fortsatt anmeldte actionfilmer, så skrev folk i kommentarfeltet at jeg som aldrende dame ikke kunne anmelde actionfilmer, for det hadde jeg ikke greie på. Men det er veldig lett å ignorere. Jeg har aldri opplevd noe sånt etter det.
Til slutt spør jeg Sørensen hvorfor det er viktig å lage støy rundt film og kultur.
– Jeg tror du hadde fått et mye bedre svar av meg om du hadde spurt meg for 40 år siden, da lagde jeg veldig mye støy.
Sørensen forklarer at hun som ung feminist var i opposisjon til bibelbeltet hun vokste opp i. I dag er hun opposisjonell til eksempelvis rammene for filmjournalistikk:
– Man kan lage støy rundt kontroversielle filmer, eller filmpolitikk, sånn som norske filmarbeidere heldigvis har begynt å gjøre. Du kan lage masse støy rundt kinopolitikk, og Bergen Kino for ikke å sette opp kvalitetsfilm, men det krever en type journalistikk som mediene ikke nødvendigvis har i dag.
– Men jeg syns det er viktig å lage støy rundt ting som er viktige, ikke lage støy for støyens skyld. Da hadde Danmarksplass vært på UNESCOs verdensarvliste.