Ikke kast alle papirene
Da det ikke var flere papiraviser på Tromsø lufthavn, fikk jeg et problem. Hvor var det blitt av dem?
13. oktober 2026

Jeg pakker alltid i siste liten, hver gang jeg er på reisefot. Det fører til en rekke utfordringer for rekreasjonen under reisen. Boka jeg leser ligger ofte nederst i kofferten (som jeg for så vidt måtte sjekke inn i en hast da jeg ankommer flyplassen for sent), og musikken, som jeg hadde planlagt å høre på flyet, ikke er lastet ned. Jepp, dette var også tilfellet da jeg skulle reise tilbake til Bergen, etter et koselig opphold hjemme hos mamma og pappa i sommer. Som regel ville ikke dette påvirket reiseopplevelsen min, da jeg lett kan kjøpe med meg lesestoff fra avishylla i kiosken.

 

Denne gangen da jeg skulle reise var det imidlertid ikke en avis eller et magasin å oppdrive på Tromsø lufthavn, Langnes; et problem som (for en gang skyld) ikke skyldtes meg selv. Norges femte største lufthavn solgte altså ikke fysiske aviser eller magasiner, hverken i kiosken eller hos bokhandleren. Det er klart jeg kunne ha dratt med meg en bok fra Ark, men en bok føltes, som den usikre, unge kvinnen jeg er, litt for forpliktende. Det jeg så etter skulle være lett og underholdende; en blanding av interessante tekster og ny kunnskap. Noe med et sidetall varierende fra tjuefire til førtiåtte. En samling av tekster som allerede er bestemt av noen andre, kanskje en redaktør. Der jeg ikke trenger å ta stilling til det uendelige utvalget som er tilgjengelig i en stor verden. Jeg ville rett og slett ha en avis. 

 

Gleden med en fysisk avis er at noen andre har skrevet innholdet og at de allerede har bestemt hva slags innhold jeg kan velge mellom.

 

I månedens utgave av Stoff får du blant annet muligheten til å bli kjent med forfattere, både etablerte navn og ferske debutanter, du får et innblikk i den norske kinohøsten, gulrotens finurlige eksistens, dopmidler fra Afrika, og du kan til og med være med å ta et par øl på fisketur med to kompiser. Og dette er magien. Utvalget er allerede bestemt, og det er det som er poenget. Bak den herlige papirbunken du nå sitter med i hendene finnes det en hel redaksjon som har valgt ut saker, og hvert ord i dem er nøye utvalgt. Litt som om vi skulle vært lingvister, men nei, vi er bare vanlige studenter.

 

Da jeg gikk ombord på flyet ville jeg vanligvis blitt låst til en avis i to timer, men denne gangen lot det seg ikke gjøre – noen hadde valgt at det ikke skulle være aviser tilgjengelig. Det tradisjonelle papirabonnementet er i ferd med å fases ut til fordel for heldigitale løsninger, og tall fra NDLA (Nasjonal digital læringsarena) viser nedgang i tall på papiraviser de siste tjue årene. Men heldigitale løsninger er ikke en fullverdig erstatning for fysiske utgaver. Den digitale avisa mangler lukt og personlighet, og er ikke av samme verdi for leseren. I det fysiske papiret har ikke leseren mulighet til å luke ut saker, eller gå seg vill i en jungel av viderekoblinger. Med dette begrensede utvalget tvinges du også til å lese saker du ikke hadde valgt selv, dermed åpnes også leserens verden.

 

Det er en styrke i at du blir presentert med et utvalg av tekster, som du kanskje ikke hadde klikket på på nett. Når alt er tilgjengelig hele tiden, blir lesingen et spørsmål om å velge bort. Det er ikke nødvendigvis slik at redaksjonen vet bedre enn leseren, men heller at leseren slipper å være redaktør for sin egen lesing.

 

På den måten er kanskje den fysiske avisen befriende? Både fordi vi slipper å velge ut hvilket innhold vi skal fortære, men også fordi den tvinger oss til å åpne oss. Avisen begrenser valgene våre, men vi blir frie i begrensningen.