Det var en usedvanlig optimisme som glødet fra oss da vi endelig hadde funnet en ledig dag i kalenderen. Vi gikk ofte rundt og dagdrømte om storørret og laks, men denne dagen var det nesten så vi luktet den. Vi hadde funnet frem vårt flotteste utstyr, og ingen av oss hadde noen tyngende forpliktelser. Alle møter og forelesninger var avlyst grunnet gravferden til kong Harald. I sekken lå Fiskeguide for Bergensvannene, en pamflett fra Bergen Sportsfiskere med informasjon om alle de nærliggende fiskevannene. Vi var med andre ord klare.
Oppmøte: Campelen på Bryggen
Det vil kanskje være naturlig å tenke at vi dro til Campelen, sentrums eneste fiskebutikk, for å få noen gode råd. Men idet vi gikk inn i slukfiskerens mekka mistet vi helt befatningen. Rundt oss var veggene prydet med forlokkende tilbud som alle garanterte fangst. Mens vi manøvrerte oss mellom turister og sluk, glemte vi helt at mannen bak kassen nok kunne pekt oss i retning storørret. I stedet endte vi opp med å kjøpe noen billige sluker, og beskjedent takke for handelen. I ettertid valgte vi å trøste oss med grunnen til at de fjernet fjellvettregel nummer 5, «Lytt til erfarne fjellfolk», i 2016. Hvem er egentlig erfarne fjellfolk? Og enda viktigere, hvem er erfarene fiskere?
Storavatnet
Etter å ha gått av noen busstopp for tidlig, trasket vi gjennom parkeringsplassen inn mot et forlokkende vann. Første vann på lista var Storavatnet. Vi ble møtt av idylliske omgivelser som oppfylte alle krav til universell utforming. I det vi beveget oss forbi en rullestoltilpasset badestrand, ut mot et nes, var stemningen elektrisk. Det skyldtes kanskje lavtrykket som snek seg oppover fra byen, men vi valgte å vende oss mot den siste flekken med blå himmel. Vi rigget opp stengene og beundret utstyret en stund, før vi kastet ut snøret med håp og iver. Lavtrykket burde vært et tydelig frampek på vår tid ved Storavatnet.
Kong alkohol banker på døren
Det er lett å bli vemodig når ting butter imot helt fra starten av. Solskinnet som vi hadde blitt lovet, var erstattet av skodde, som videre brakte med seg horisontalt regn. Mens en av oss holdt motet og fiskingen oppe, ble den andre besøkt av en altfor kjent følelse fra sommerens fisketurer. Motløshet. Og når motløsheten kommer på besøk, er kong alkohol ikke langt unna.
Det er nok ikke en hemmelighet at for mange aktive fiskere, henger det gjerne et begynnende eller velutviklet alkoholproblem på slep. Det er mang en seidelboks som pryder de mørke ferskvannsbunnene i vårt langstrakte land. Det var derfor ikke en overraskelse da en av journalistene trakk fram en sølvfarget lommelerke med konglelikør fra lårlomma. Ingen av journalistene så på det som urovekkende å drikke likør så tidlig på dagen. For straks man er ute i Guds frie, er det lett å tenke at alt er lov. Til vårt forsvar, vil vi også si at det ble skålt for kongen (lenge leve kongen).

Dessverre ble det lett å se forbindelsen mellom hobbyen og alkoholismen. Etter en liten skvett likør var begge journalistene igjen ved godt mot. Nye sluk ble satt på og ørreten virket sjanseløs. Dessverre forsvant motet like fort som det kom. Det var ikke spor av liv i det såkalte storavatnet ved Melkeplassen. Vi måtte bytte beite.
En lokal kjentkvinne
I Norge hilser man når man er på tur, til og med på grusveier i tett bebygde strøk. Det var nettopp på denne måten vi kom i snakk med en lokal kjentkvinne. Hun sa noe sånt som at det ikke hadde blitt tatt fisk i vannet på flere år, så vidt hun visste om. Dessverre er ingen av journalistene stø nok i Aurlandsdialekt til at vi kan sitere henne direkte. Sjokkerende nok mente hun vi heller burde søke lykken i Aurland. Det virker kanskje åpenbart, at en aurlending rådet oss til å fiske aure i Aurland.
Gravdalsvannet
Grunnet begrenset tid gikk turen i stedet videre til Gravdalsvatnet. Pamfletten ga oss god tro med den følgende, nøkterne beskrivelsen: «Endel forurensing. Støy fra motorveien. Ørretbestanden er relativt liten, men storvokst. Stor Gjedde finnes i vannet, samt en del røye». Dette måtte jo være løsningen, særlig for to gutter fra Oslo som er vant til karbonforgifta bekkerøye fra Hovinbekken, og ørret proppet full av kvikksølv fra Akerselva.
Lystig tok vi beina fatt gjennom asfaltjungelen Laksevåg og trasket selvsikkert ned mot kajakklubben. Dessverre sto det ingenting i pamfletten om at det var umulig å komme seg ned skrenten til vannkanten uten å risikere lårhalsen i forsøket. Etter en kort diskusjon rundt fiske og privat eiendomsrett, feiget vi ut og snudde stangtuppene mot siste stopp, Tennebekktjørna.
Tennebekktjørna
Vi stoppet for en hyggelig rast i den lokale gapahuken, og tok oss deretter ut til et idyllisk nes. Det var da, da alt så mørkest ut, etter timer med kasting, at det skjedde. Vi kvakk til med det samme vi hørte den velkjente lyden av fisk som brøt vannfilmen og landet med et nydelig plopp. I en ellers beksvart dag, delte vi et vakkert øyeblikk av ren eufori. Det var julaften, nyttår og 9/11 på samme dag. Det var noe rørende med at to voksne menn kunne bli så glade av en ørret på 75 gram som vakte i mudrete vann. Visjonen ble klar, vi så oss selv marsjere seirende tilbake med alkoholbedøvede kropper, inn i redaksjonsmøtet på kvelden. Gleden, lik likørrusen, ble kortvarig. Vi kom tomhendte tilbake. Selv om fisking alltid har en egenverdi, er det sjelden nok til å imponere folk.

I kongens fotspor
Det måtte et snev av desperasjon til for å ta ideen om å fiske i Lille Lungegårdsvannet på alvor. Forslaget kom fra en litteraturstudent på Ad Fontes, så hadde det ikke vært for bergensdialekten, hadde det vært lett å avfeie. Kunne det stemme det hun sa, at det finnes storørret midt i Bergen?
For å markere sportsfiskets år ble det faktisk satt ut hundrevis av ørreter i Lille Lungegårdsvannet i 2014. Til og med kong Harald, fiskekongen vår, valgte vekk Alta- og Lærdalselven den gang, for å få oppleve bergensfisket. Det kunne riktignok ikke vare. Bergen kommune ga pålegg om at all fisken skulle fiskes opp det året, og knuste dermed drømmene til alle fremtidige fiskere. I ettertid har det riktignok oppstått tvil rundt hvor vellykket utryddelsen var.

Usikre kilder har hevdet at noen av ørretene overlevde og vokste seg uproporsjonalt store i dette trygge, lille vannet. Så sent som i 2021 skrev BA om en fisker som fikk ørret på opp mot to kilo i vannet, som han attpåtil slapp ut igjen. Ser man vekk fra de helsemessige og sosiale utfordringene ved en slik fisketur, var det noe forlokkende med det. Fikk man fisk der, ville plutselig alle bli imponert. Kanskje også kong Harald, måtte han hvile i fred.
Ett kast til
Omsider på plass begynte vi å rigge opp utstyret. Forventningene økte i takt med pulsen og vi så for oss hvordan ørreten skulle sprette og sprelle i det lille vannet. Etter tre kast forsvant håpet igjen.
Det virket plutselig tåpelig i det hele tatt å prøve. Vi sparket vekk duer med den ene foten og sprøytespisser med den andre. Noen få turister kikket på oss, men selv ikke de hadde troen. Det grumsete vannet luktet død, og det eneste vi kunne skimte der nede var en voi og noen tomme seidelbokser. Kong alkohol ropte opp fra den mudrete bunnen. Det var like før vi donerte våre egne stenger til dypet, men en høy stemme tok oss tilbake til virkeligheten: «Mackrel, mackrel!», ropte han. «Mackrel?», svarte vi. «No mackrel», sa han da.
Den brautende mannen fortsatte å rope «forell, forell», og pekte vekselvis på vannet og seg selv. Han påsto etter alt å dømme at han hadde dratt opp en enorm ørret fra vannet der, og holdt hendene opp for å illustrere. Størrelsen gjorde oss mo i knærne, men lukten av fiskeskrøne begynte raskt å blande seg med stanken fra vannet. For sikkerhets skyld tok vi et par kast til, men det hele endte i skuffelse.
På veien hjem passerte vi Skipperstuen, der det vanlige klientellet ropte etter oss som sirener. «Ble det noe fisk?», «Dere kan ikke fiske!», «Drikk det vekk hos oss!». Nøyaktig hva de sa, er vanskelig å huske, men følelsen av å være unge menn som ikke mestrer noe i livet, gjorde oss til særdeles sårbare ofre.
