Samfunn Kultur Debatt Bergensguide Om oss
ANMELDELSE
Kunsten å tenke nytt
19.06.2020

Kusten Å Gå Baklengs viser en nyskapende retning for hva moderne jazz kan være.

Hvis man skulle prøve å plassere lydbildet til Kunsten Å Gå Baklengs, så hadde det beste forsøket vært en blanding av Kaizers Orchestra, Bon Iver, Florence + the Machine og Thundercat. Denne fleksibiliteten gjør at Ludometro klarer å fange oppmerksomheten til de som ellers kanskje ikke anser seg selv som Jazzfolk. Sjangerblandingen treffer riktig på et bredt nok spekter til at det er noe for de aller fleste.

Grandios vokal og mystiske undertoner

Åpningssporet «Dikt» sparker det i gang som et fyrverkeri med en selvsikker og energisk start: Umiddelbart blir man møtt med up-tempo trompeter og raske cymbaler som danser med pianospillet, og det hele er toppet av en storslagen vokal.

«Killing Trees» er en elegant, romslig låt med James Bond-vibber. Elementene danser fint med hverandre og maler en mørkere, mystisk undertone som er mer representativt for stilen som følger ut albumet. Energinivået veksler mellom høyt og lavt, og instrumentene kommer og går. Instrumentene føles velplassert og sørger for naturlig, progressiv flyt i det hele.

Sporet som følger «Det Som Er Igjen», er en sexy, pink panther-estetisk låt, som holder albumet gående og fortsetter drivet med besøket innom sub-sjangrene av jazz. Det er verdt å merke seg at strukturen på albumet har et eksperimentelt tospråklig format, der sangene hopper fritt mellom norsk og engelsk. Mellom sangene kan det til tider virke som om man svever mellom to verdener uten å vite hvorfor, ettersom at språkskiftet ikke fremstår som essensielt i hvordan albumet blir presentert.

Mesterlig ambisiøst

Samkjøret til bandet kommer spesielt tydelig frem i «Raindrops», som har et energisk og levende pianospill og bygger seg opp til et stort refreng, akkompagnert med sterk koring. Hele bandet stråler av energi og gjør seg sett. En ambisiøs låt som virkelig får det til, og er albumets høydepunkt.

Etterfølgeren «Conversation With a Chair» åpner som en rolig pustepause etter «Raindrops». En rolig og behagelig vokal over minimalistiske akkorder som reflekterer stemningen. Resten av bandet kommer inn en etter en, der vokalen syr stykket sammen. Vokalen speiler lydbildet, og glir uanstrengt fra en dempet tone over til noe som kan minne om soul.

Over halvveis i albumet virker det som en mer improvisert stil, «Inderludo» og «Bakover» er lette, behagelige lounge-toner som bygger videre på stemningen som er satt, og fortsetter å utforske nytt territorium. Albumets closer, «All I See» er et majestetisk samarbeid. Hele bandet samkjører godt, og avslutter korrekt. I et album som dette kunne det være lett å overstige sitt opphold når det er så mye musikk komprimert på en halvtimes prosjekt. Det er mye å ta innover seg; det florerer av detaljer som gjerne dukker opp først etter å ha hørt sangene mange ganger tidligere.                  

Eksentrisk estetikk

På tross av den løse strukturen og de nedbrutte rammene, klarer Ludometro likevel å holde fokus på å mestre de ulike stilformene, og opprettholde en klar retning og visjon i prosjektet. Miksen er ren fra start til slutt, ingen instrumenter blir overskygget av noe annet, noe som danner et organisk lydbilde. Det føles som bandet spiller i samme rom som deg – og har det gøy mens de gjør det.

Kunsten Å Gå Baklengs er en albumopplevelse utenom det vanlige. De tar seg fritt for regler på flere måter. Til tider kan det være vanskelig å definere sjangeren, sett fra hvor mange musikalske allèer man besøker – så å si at det er jazz-inspirert blir for tynt. På 30 minutters spilletid får man servert spor med preg av soul-jazz, pop-jazz, funk-jazz og bebop; noen ganger som en blanding innad i sangene selv. De estetiske sidegatene som utforskes bærer preg av en lang liste mulige inspirasjoner, tolket med en unik vri.

ANMELDELSE
Kunsten å tenke nytt

Kusten Å Gå Baklengs viser en nyskapende retning for hva moderne jazz kan være.

Hvis man skulle prøve å plassere lydbildet til Kunsten Å Gå Baklengs, så hadde det beste forsøket vært en blanding av Kaizers Orchestra, Bon Iver, Florence + the Machine og Thundercat. Denne fleksibiliteten gjør at Ludometro klarer å fange oppmerksomheten til de som ellers kanskje ikke anser seg selv som Jazzfolk. Sjangerblandingen treffer riktig på et bredt nok spekter til at det er noe for de aller fleste.

Grandios vokal og mystiske undertoner

Åpningssporet «Dikt» sparker det i gang som et fyrverkeri med en selvsikker og energisk start: Umiddelbart blir man møtt med up-tempo trompeter og raske cymbaler som danser med pianospillet, og det hele er toppet av en storslagen vokal.

«Killing Trees» er en elegant, romslig låt med James Bond-vibber. Elementene danser fint med hverandre og maler en mørkere, mystisk undertone som er mer representativt for stilen som følger ut albumet. Energinivået veksler mellom høyt og lavt, og instrumentene kommer og går. Instrumentene føles velplassert og sørger for naturlig, progressiv flyt i det hele.

Sporet som følger «Det Som Er Igjen», er en sexy, pink panther-estetisk låt, som holder albumet gående og fortsetter drivet med besøket innom sub-sjangrene av jazz. Det er verdt å merke seg at strukturen på albumet har et eksperimentelt tospråklig format, der sangene hopper fritt mellom norsk og engelsk. Mellom sangene kan det til tider virke som om man svever mellom to verdener uten å vite hvorfor, ettersom at språkskiftet ikke fremstår som essensielt i hvordan albumet blir presentert.

Mesterlig ambisiøst

Samkjøret til bandet kommer spesielt tydelig frem i «Raindrops», som har et energisk og levende pianospill og bygger seg opp til et stort refreng, akkompagnert med sterk koring. Hele bandet stråler av energi og gjør seg sett. En ambisiøs låt som virkelig får det til, og er albumets høydepunkt.

Etterfølgeren «Conversation With a Chair» åpner som en rolig pustepause etter «Raindrops». En rolig og behagelig vokal over minimalistiske akkorder som reflekterer stemningen. Resten av bandet kommer inn en etter en, der vokalen syr stykket sammen. Vokalen speiler lydbildet, og glir uanstrengt fra en dempet tone over til noe som kan minne om soul.

Over halvveis i albumet virker det som en mer improvisert stil, «Inderludo» og «Bakover» er lette, behagelige lounge-toner som bygger videre på stemningen som er satt, og fortsetter å utforske nytt territorium. Albumets closer, «All I See» er et majestetisk samarbeid. Hele bandet samkjører godt, og avslutter korrekt. I et album som dette kunne det være lett å overstige sitt opphold når det er så mye musikk komprimert på en halvtimes prosjekt. Det er mye å ta innover seg; det florerer av detaljer som gjerne dukker opp først etter å ha hørt sangene mange ganger tidligere.                  

Eksentrisk estetikk

På tross av den løse strukturen og de nedbrutte rammene, klarer Ludometro likevel å holde fokus på å mestre de ulike stilformene, og opprettholde en klar retning og visjon i prosjektet. Miksen er ren fra start til slutt, ingen instrumenter blir overskygget av noe annet, noe som danner et organisk lydbilde. Det føles som bandet spiller i samme rom som deg – og har det gøy mens de gjør det.

Kunsten Å Gå Baklengs er en albumopplevelse utenom det vanlige. De tar seg fritt for regler på flere måter. Til tider kan det være vanskelig å definere sjangeren, sett fra hvor mange musikalske allèer man besøker – så å si at det er jazz-inspirert blir for tynt. På 30 minutters spilletid får man servert spor med preg av soul-jazz, pop-jazz, funk-jazz og bebop; noen ganger som en blanding innad i sangene selv. De estetiske sidegatene som utforskes bærer preg av en lang liste mulige inspirasjoner, tolket med en unik vri.

Neste artikkel
Harry Potter- og dyrequiz