I forrige utgave av Stoff skriver sjefredaktør i Subjekt Danby Choi på spalteplass i «Tre kule» om hvordan man bør distansere seg fra «rettferdighetskrigerne». Begrepet er en direkte oversettelse av «social justice warrior», en noe negativt ladd betegnelse brukt av amerikanske kulturdebattanter. «Kulturdebatten» er et amerikansk politisk fenomen som omhandler engasjementet for mikropolitiske standpunkt vedrørende identitetspolitikk, språkpolitikk (herunder politisk korrekthet), likestilling og rasisme. Choi gjør seg, som mange andre før ham, skyldig i forsøket på å skvise amerikansk kulturdebatt inn i norske rammer. Dette tror jeg er ødeleggende.

Politisk import
Kulturimport fra USA er ikke noe nytt. Unge nordmenn har siden krigen slukt i seg politiske, kulturelle og sosiale fenomener fra dette landet. Også mediene er besatt av amerikansk politikk og alt hva som rører seg på andre siden av dammen. Sommerens vekkelse rundt BLM-bevegelsen er et godt eksempel på slik import. Morgenbladets Aksel Kielland kalte dette “en forlengelse av [demonstrantenes] forbruk av amerikansk populærkultur, og at det i realiteten ikke dreiet seg om en protest mot rasisme så mye som en ureflektert kopiering av uttrykk og bevegelser de hadde sett på tv og i sosiale medier”. 

Ikke misforstå – BLM-bevegelsen satt problemet med rasisme i Norge på agendaen, og dette er positivt. Poenget er heller at få synes å anerkjenne at nordmenn og amerikanere lever i to svært ulike politiske virkeligheter.

Jeg vil påstå at alle som bidrar til å importere kulturdebatten til Norge, åpner døren for en enda mer ødeleggende politisk realitet. Åpner man ukritisk for kulturdebatt og identitetspolitikk, lar man nemlig nyliberalismen sementere seg ytterligere i vår virkelighet. De som tjener på dette er utelukkende reaksjonære krefter på høyrefløyen. 

Venstresiden blør. Over hele Europa ser man sosialdemokrater og sosialister som har sviktet sine tradisjonelle velgerbaser. Vi høster nå fruktene fra 2000-tallets New Labour, Stoltenberg I og II som istedenfor å motarbeide ulikhet, slo ring rundt den økonomiske eliten og konkurransesamfunnet. Resultatet sier seg selv: Brexit, Gule vester og Senterpartiet. Arbeiderpartiet er et synkende skip. SV er mer opptatt av Pride og BLM enn statsbudsjett. Og Rødt tyr til populisme for å fange velgerflukten fra de øvrige. Med kulturdebatten kommer et stadig økende individfokus til venstresiden. De identitetspolitiske holdningene, som spesielt unge norske venstrevridde trykker til sitt bryst, vanner ut sosialismens store samfunnsprosjekt. Snart er det ikke en økonomisk-politisk venstreside igjen, bare individualistiske nyliberalister som forsterker de kapitalistiske strukturene som AP, Rødt, og SV er stiftet for å bekjempe.

Hva er nyliberalisme?
Nyliberalismen er egentlig en politisk ideologi. I motsetning til f.eks. marxisme eller konservatisme, som er politiske ideologier der det politiske subjektet aktivt vender seg mot eller tar til seg ideene, er nyliberalismen i større grad en passiv politisk ideologi. Med dette mener jeg at du ikke velger nyliberalismen, den velger deg. Det er den uplanlagte, ukontrollerte individualismen som borer seg så dypt inn i deg at du ikke selv er klar over at du lar den styre hvordan du tenker og handler. Som et slags politisk datavirus.

Dette innebærer, i forlengelse av kapitalismen, den ubetingede tro på at det frie markedet kan og skal løse alle samfunnets problemer. Hva som gjør nyliberalismen «ny» er at den tar den gamle, grove kapitalismens økonomiske prinsipper, og transporterer dem ut av den økonomiske sfæren. Der kapitalismen i utgangspunktet kun styrer økonomien, lar vi i dag kapitalismen styre alt i samfunnslivet. Konkurranse mellom individer blir en forutsetning for systemet.

Det frie markedet skal ikke lenger være der man kjøper og selger. Det skal være der du blir født, utfolder deg, skaper relasjoner, blir forelsket, opplever, realiserer, fortviler, nyter og dør. 

I dag er markedets kalde prinsipper godt i gang med å feste seg overalt i livene våre. Nesten alt preges av konkurranse, der spesielt sosiale medier kan trekkes fram som et emosjonelt aksjemarked du måler din egen kurs på. En personlig markedsføringsplattform. En slags jobbsøknad til de samfunnsgruppene du vil skal like deg og inkludere deg. Individfokuset som oppstår her gjør at saker de unge er opptatt av i dag, ikke nødvendigvis er noe de brenner for, men noe de kun ønsker å tilskrive identiteten sin. Karl Marx og Greta Thunberg har blitt merkevarer – små pins man stikker på personligheten sin for å finne tilhørighet i et eller annet felleskap. Systemet elsker disse figurene. Hvite menn belønner #metoo-personligheter med applaus, uten at de underliggende maktstrukturene ofres en tanke. 

Nyliberalismens genialitet er at den svelger alle andre politiske tanker og vrir dem til sitt eget formål. Når man har en reell grunn til å avskaffe frimarkedet (som f.eks. i klimakrisens navn, eller finanskrisen 2008) sluker nyliberalistisk tankegang alle innvendinger mot systemet og gjør disse til en del av nettopp dette systemet. Vi forbruker for mye og kloden tar støyten? Vel dette kan løses om vi bare fortsetter å forbruke, men litt annerledes. Har Kapitalforvaltere gapt for høyt og skapt global økonomisk kollaps? Vel man kan vel bare skyte inn statlige redningspakker til spekulantene og siden deregulere økonomien litt mer.

Gjennom nyliberalismen slutter vi å stille strukturelle krav, eller rette moralske dommer mot systemet. For individfokuset forteller deg hele tiden at det er opp til deg hvordan ting er til enhver tid. Du blir definert etter produksjons- og konsumpsjonsevne. Individer er selv ansvarlig for hva de gjør, og om de er lykkelig eller ikke. Det er ingen andre enn deres egen feil, eller mangel på ansvar om de ikke klarer seg.

Et godt eksempel på dette er i klimakrisen. Istedenfor at de aktørene som har størst og tyngst ansvar (politikere, næring og industri) blir stilt til veggs, er den gjengse oppfatningen at det er forbrukernes oppgave å starte endringen gjennom nettopp å forbruke. Du blir fortalt: Skam deg, sorter, kjøp klimavennlig, klapp deg selv på ryggen, ikke fly, kjøp el-bil, ikke spis kjøtt, kjøp resirkulert, resirkuler selv, kjøp, skru av lyset når du går ut av rommet, kjøp klimakompensert, forbruk etisk, kjøp punktum, forbruk mer, kjøp, gjenta og kjøp litt til.

Det rødes problem
Det samlede politiske bildet skapt av nyliberalismen er katastrofalt. Hva er det vel som polariserer mer enn identitet, der hovedfokuset ligger i et forsøk på å stikke seg ut og opp? Inkludering er for all del viktig, men hvordan man prater om det er vel så viktig.

Konkurranse i det frie markedet skiller kun mellom to typer mennesker: Vinnere og tapere. Det finnes kun én sannhet i markedets utfall, og dette regnes av mange som mer demokratisk enn demokratiet selv. Vi polariseres mer av å omfavne individuelle friheter fremfor det helhetlige samfunnsbildet.

Slutt å tro på etisk forbruk. Få deg venner du er uenig med. Forakt systemet. Slutt å være så forbannet selvopptatt. Vær kritisk til premissene i den amerikanske kulturen du sluker. Drit i kulturdebatten. Smil daglig over at Margaret Thatcher er død.

Vi trenger en politisk oppvask i Norge. Spesielt på venstresiden.