Branns ressurser gir grobunn for ny optimisme rundt norsk kvinnefotball. Den europeiske suksessmodellen har nådd Bergen.

Fotballtilhengere må velge mellom å ta farvel med klubbene de har støttet hele livet, eller se mellom fingrene på menneskerettighetsbrudd som skjer en halv jordklode unna. Det er ikke rart mange velger det siste.

Fotball er en sport for folket, men jeg skjønner ingenting. Hva skjer når noen sørger etter at favorittlaget deres taper, og hvor kommer det brennende engasjementet fra?