En grå tirsdag viser seg å være den perfekte dagen for å sitte på ferja. Matpakken er pakket, restene av påskegodtet er med. Det er også PC-en, backgammon, en bok, og to gode venner. Målet? Å ta ferja frem og tilbake ti ganger.

I samme båt

Ti år har gått siden Stoff ga ut sin første utgave. Det samme gjelder siden vitnemålsutdelingen min på ungdomsskolen. Det får meg til å tenke: Hva har jeg gjort med all den tiden som gikk så fort? Tiden går og her sitter jeg og loker.

I et forsøk på å bremse ned tiden setter vennene mine og jeg oss på ferja. En ferjetur for hvert år, er det nok til å hente seg inn igjen? Er det nok til å få en følelse av kontroll over tiden? Eller er det bare tidsfordriv?

I et land der fjorder skjærer seg inn mellom fjell, og veier må bøyes rundt naturens vilje, har ferja vært en selvfølge. Men det er ikke bare et transportmiddel. Den har blitt en møteplass, en pustepause og en påminnelse om at vi, tross våre individuelle mål, reiser sammen. Enten du er på vei til hytta med ski på taket, eller du står på dekket i arbeidsklær og med kaffekopp i hånden en tidlig morgen, så er du i samme båt som alle andre. Det er vakkert. I en tid der tempo og effektivitet styrer livene våre, er ferja et nasjonalt kompromiss: Her stopper vi opp. 

Vennene mine og jeg tok ferja ti ganger frem og tilbake. Ikke fordi vi måtte, men fordi vi ville forstå hvorfor vi elsker den. Hva det er med denne turen som gjør at den setter seg i kroppen – som en ro, eller kanskje en slags rytme. Båt inn, båt ut. Overganger. Stillhet. Barnegråt. Kaffekopper som klirrer. Et spent fotballag på vei til kamp. Senere: ni triumferende jenter på vei hjem igjen.

E-TRETTINI

Men ferja er truet. Regjeringens visjon om en ferjefri E39 – en «motorveiutopi» langs vestlandskysten – truer ikke bare budsjettet og naturen, men også fellesskapet. En bit av et fellesskap forsvinner nemlig hver gang en tunnel eller bro erstatter en ferjestrekning. Pausen viker for effektivitet. Stillhet erstattes med motordur.

Den totale kostnaden for en ferjefri E39 ble i 2020 anslått til 382 milliarder kroner, en sum som kunne betalt for en etterlengtet togstrekning til Tromsø. Dette får en ferje-elskende nordlending til å sette svela i halsen. «Hva er gevinsten?» tenker jeg. 

Planen ble lansert av Stoltenbergregjeringen i 2013, og målet var å kunne kjøre hele veien fra Kristiansand til Trondheim uten ferje. Dette skal redusere reisetiden fra 20 til 15 timer. «Tid!» tenker jeg, og forbereder meg på ti timer med ingenting. Vi må spare tid! Mer tid til å oppdra barna, mer tid til å vaske klær, mer tid til å jobbe. For et liv!

En av disse strekningene er nettopp den vi snart skal stige på. Her skal monsterveien Hordfast ta over. Jeg får frysninger av tanken, men så kommer båten – og jeg rekker ikke tenke mer på det nå.

Kanskje er det gammeldags å elske ferja. Men i en tid der alt skal gå fortere, er det et lite opprør å sette pris på det som tar tid. Å se verdien i å vente. Å være en del av noe felles, om det så bare er for femti minutter. Om det så bare er en tur over en fjord. 

– Jeg gir faen i steinene

Ferja er gratis for fotgjengere, men det føles som at vi utnytter et godt samferdselstilbud. Er vi til bry her vi skal sitte i timesvis? Hvor mange ganger kan vi benytte oss av påfyllet på kaffen til 44 kroner? Det er for godt til å være sant, og om tilfellet er at man kan sitte her hele dagen: Hvorfor gjør ikke flere det?

Første tur er fort over. Vi pakker sakene våre sammen, går ut på dekket, og later som om vi skal gå av. Det høres tullete ut, men frykten for voksenskjeft trumfer fornuft. Påstigningen begynner og vi går inn igjen. Nye passasjerer stiger på, men i mylderet ser vi et kjent ansikt. «Hun der var med på forrige tur også!» bryter en av oss ut. Vi lurer på hvem hun er, er dette Studvest som prøver å stjele saken vår?! Vi konkluderer med at vi må prate med henne. Vi introduserer oss som journalister og spør om vi kan stille henne noen spørsmål.  

– I´m sorry, can you say it in English?

Det viser seg at hun er en tysk student, som var på utveksling ved UiB forrige semester. Nå er hun på besøk hos en engelsk venninne som hun møtte i Bergen. Hun hadde tid å slå i hjel, og tok bussen ut til Os med hensikt å ta ferja et par ganger. Det kommer frem at dette er en slags hobby, om man kan kalle det det, som hun plukket opp forrige semester. Hun liker det så godt at hun fikk foreldrene hennes til å ta rundturen sist de var i Bergen.

Tyskeren forteller at hun studerer geografi. Da er det jo klart hun liker å ta ferja og se på fjellene langs strekningen.

– So what do you think about the rocks and stuff? 

– I don’t give a fuck about the rocks, svarer tyskeren, min medferjeentusiast. 

Den tidligere utvekslingsstudenten studerer samfunnsgeografi, ikke naturgeografi som jeg antok. Jeg spør likevel hva hun tenker om ferjefri E39. 

– It’s shit, svarer hun, og jeg sier meg enig. 

Svaret fra min nye samtalepartner får meg tilbake på tankene jeg hadde tidligere. 

Hold fast, nei, ikke du, Hordfast. 

Du kan slippe taket. 

Hordfast skal gå gjennom et område med temperert regnskog med sjeldne plantearter. Inngrep i natur, fjordlandskap og i friluftsområder. Økt veitrafikk, mer forurensning, mer trafikk inn til byen.

Ferjene er en del av vårt forhold til slikt landskap. På den måten er ferjene kanskje det mest norske vi har. Vi tvinges til å forholde oss til naturens grenser, i stedet for å tråkke over dem. Når vi bygger oss forbi naturen, bygger vi oss samtidig forbi noe menneskelig. 

Ventingen på ferjekaien er en del av den innsparte tiden, men med hyppigere ferjeavganger blir denne innsparingen oppnådd! Det er ikke så radikalt av meg å påstå dette: Etater som forskningsinstituttet SINTEF og Transportøkonomisk institutt mener det også.

Siden 2013 har regjeringen snudd når det gjelder ferjefri E39. Det var visst ikke nok nytte i å fjerne alle båtene. Nå er planen å beholde noen ferjer, og heller fokusere på enkeltstrekninger. 

Lastebileierforbundet i Sogn og Fjordane mener at sjåførene trenger pauser, og at ferja er en naturlig plass å legge disse på. Yrkestrafikkforbundet sier at pausene er viktige for helse og trafikksikkerhet. En meningsmåling i 2023 viste at 70 prosent av vestlendingene vil utbedre E16 Bergen-Voss, mens bare 11 prosent vil ha ferjefri Stord-Os (Hordfast). Jeg håper dette er fordi de også liker ferja, og ikke fordi de ser mer verdi i Voss enn Stord, men vestlendinger kan være utilregnelige.

Ferja er kjedelig

Vi er på runde nummer åtte, og jeg kommer fram til at vi må spørre en yrkessjåfør om hva han tenker om ferja. Kun slik kan vi få bekreftet at den påtvungne pausen er nyttig for dem det gjelder. En mann kledd i arbeidsbukse sitter i en sofa fremst i båten. Han nøler når jeg kommer bort og vil prate med ham. 

– Jeg er veldig trøtt, sier han på strilemål, jeg har vært på jobb i mer enn tolv timer.

I frykt for å plage ham, svarer jeg at jeg forstår og beklager for forstyrrelsen. 

– Hva er det dere lurer på? fortsetter han. 

Jeg forklarer hva vi holder på med, og forteller om alle timene vi har brukt på båten. Han synes synd på oss. 

– Hva tenker du om ferja?

– Den er deilig, kjempebra og miljøvennlig.

Han fortsetter å nøle.

– Ferja er kjedelig, men deilig om morgenen når vi kan slappe av i sofaen.

Han nøler litt til.

– Og fortsatt få lønn.

Yrkessjåføren bekrefter mine mistanker. Pausen er nyttig. Det slår meg at trafikksikkerheten trolig gagnes av at han får en pause etter den lange arbeidsdagen. Han gir jo uttrykk for å være veldig trøtt. Jeg prøver meg på en vits om at ferja er fin den, så lenge du slipper plagsomme studenter. Vitsen slår ikke helt an, jeg tenker at han ikke kan ha hørt den. Da hadde han jo ledd. Vi prater litt mer, om hvordan betongsektoren driftes på Stord. Det er visst dette han driver med, ikke yrkessjåføreri.

Vi sier «hadet», og setter oss på plassene våre igjen. Betongarbeideren går i kaféen og kjøper seg en kaffe. 

Komper og sveler

Tidvis er det stille, spesielt i overgangene, når folk går på og av, men ingen sier noe. Det er en nesten kirkelig verdighet. Bare vinden og motoren som fyller rommet. Andre ganger er det liv og latter, motorsyklister og busslaster. I ny og ne en bilalarm som går av.

Vi ler, spiser kompe, og før vi vet ordet av det er prosjektet vårt snart ferdig. Vi får en ny hobby – håndflatelesing – og blir så oppslukt av dette at vi glemmer å bytte side på båten, slik vi til nå har gjort for å sitte fremst hver vei. Kjedsomheten kommer liksom ikke. Kanskje det er det som er poenget.

Ferja rommer noe annet enn bare transport. Vi sitter sammen i sittegrupper som er lagd for å deles. For å prate, stirre ut, lese hånden til en venn, høre et barns første spørsmål om hvor havet egentlig slutter. Et midlertidig fellesskap som durer stille over vannet mens noen tar en svele, noen sjekker mobilen, og andre bare stirrer ut over fjorden i stillhet. Det er her janteloven fremdeles lever, ikke i sin mest nedtrykkende form, men i den formen som sier at vi ikke er bedre enn hverandre. Og vi trenger slike rom. Ikke bare for å gå på do eller kjøpe kaffe, men for å minnes om at vi hører sammen.

Vi får streng beskjed om at vi nå har fått siste kopp kaffe med gratis påfyll. Og vi forstår at nå er det på tide å dra hjem. Hadet ferja, til vi ses igjen!