Studentdemokratiet fremstår noen ganger som et hult skall av et faktisk demokrati. En slags lekearena for politikerspirer og CV-mat-krigere. Kanskje er dette noe av grunnen til at det ikke finnes noe reelt engasjement rundt valgene?
Fra tid til annen dukker det imidlertid opp saker av prinsipiell betydning i studentdemokratiet. Saker hvis utfall får vidtrekkende konsekvenser, og som i mange år fremover vil ha virkning for studenthverdagen i Bergen.
Barnehagesaken
Den potensielle nedleggelsen av flere Sammen-barnehager er en slik sak. Saken er svært omdiskutert – barnehagene går med millionoverskudd og det er rapportert om svært tilfredse barn og foreldre. Med andre ord: Det fremstår som et positivt og overskuddsdrevet tilbud i studentvelferden.
Martin Vika er assisterende styrer ved Sammen-barnehagen på Fantoft og har kastet seg inn i debatten mot nedleggelsene. Vika forklarer at styreforslaget går ut på avviklingen av syv av ti av Sammens barnehager på Vestlandet. Han er klar i talen:
– Det er for tidlig å snakke om nedleggelse, man må gjøre en jobb først.
Argumenter som skurrer
En av de viktigste grunnene til at man snakker om nedleggelse er det lave antallet studentbarn ved barnehagene. Det er vedtatt et mål om at femti prosent av barn skal være studentbarn innen 2030. Med 19 prosent studentbarn før sommeren var man i utgangspunktet langt fra å nå målet. Det er i den anledning bred enighet om at noe må gjøres for å øke studentandelen i barnehagene. Men ikke alle veier som leder til Rom egner seg like godt, og enkelte av veiene er til og med brolagt med misforståelser, skal man tro Vika:
– Man snakker nå om en andel på nærmere førti prosent studentbarn. Ting har tydeligvis skjedd over sommeren.
– I all verden! Tror du oppmerksomheten rundt saken nå kan ha hatt noe å si for økningen?
– Tja, det kan ha hatt noe å si, det kan også ha vært rent tilfeldig. Mye tyder på at tellingen av studentbarn tidligere har vært for dårlig, så det er jo sannsynlig at det alltid har vært høyere enn 19 prosent.
– Alle vil jo uansett være enig i at hvis to av ti barn i en studentbarnehage er studentbarn, så må man gjøre noe. Men å legge ned for å øke studentandelen, det er jo fullstendig bakvendt.
I tillegg til at tallgrunnlaget har endret seg betydelig, synes Vika at flere sider ved studentpolitikernes argumentasjon skurrer. I en rekke leserinnlegg i Bergensavisen argumenterer både daværende og nåværende leder for Velferdstinget Vest, henholdsvis Sander Michael Ringstad og Liva Gjeldvik, blant annet for at eiendommene barnehagene står på heller bør brukes til studentboliger.
– Er det en kunstig sammenheng mellom antallet studentboliger og -barnehager?
– Ja, det er ikke sånn at barnehager og boliger er enten eller. De burde jo i høyeste grad henge sammen.
Saksdokumenter viser at studentboliger bare er foreslått på én av de syv barnehagetomtene som vurderes nedlagt. Hva som skal gjøres med de resterende eiendommene er ikke klart. Vika er samlet sett skeptisk til begrunnelsene:
– Man kan jo undre seg over om argumentene bare passet til et ønske om å legge ned.
Tilgjengelighet i akademia
Vika mener at det er gode grunner til at studenter bør engasjere seg i saken. Barnehagenedleggelsene må sees i en langt bredere sammenheng enn den innrammingen saken har fått til nå. Nylig skrev han et innlegg i Bergensavisen der han argumenterte for at dette er et mangfoldsspørsmål, der kvinner, minoriteter og personer med svakere økonomi vil rammes mer enn andre. Vika mener at resonnementet står seg:
«Man vil jo at alle skal ha lik rett til å studere. Du kan ikke begynne å legge ned barnehager på et måltall man har valgt seg selv. Du vil i så fall redusere muligheten for at alle har lik rett til å studere».
– Hvis man kan snakke om at man svekker tilgjengeligheten i akademia for utsatte grupper, er vel dette svært alvorlig?
– Ja, absolutt.
Tilbake til studentdemokratiet
At studentdemokratiet kun representerer en fraksjon av studentmassen, har ikke vært noen hindring for å utvikle en papirmølle den norske statsforvaltningen bare kan betrakte begjærlig fra avstand.
Sammensuriumet av organisasjoner i studentdemokratiet kunne vært femtenpoengsfag i statsvitenskap, hvor den som kan redegjøre for rollene til følgende kan bli emneansvarlig: «Velferdstinget Vest», «Velferdstinget Vest Arbeidsutvalg», «Studentparlamentet», , «UFO» (ikke kødd), «Utdanningsutvalget», «Studentparlamentet Arbeidsutvalg» og «Prinsipprogramkomiteen» (???).
I det uklare flettverket av komiteer/utvalg/beslutningsfora/høringsinstanser sitter man igjen med følelsen av at representantene har nokså smal påvirkningsmulighet. Handlingsrommet til å representere studentene fremstår tidvis kun som symbolsk. Hvilken legitimitet har de som sitter der til å tale studentenes sak, gitt den marginale oppslutningen?
Sammenstyret
Barnehagesaken illustrerer et besynderlig fenomen ved studentdemokratiet. Mens flere av studentorganene kun kjenner sin like ved elevrådene ved landets barneskoler, har Sammenstyret faktisk reell innflytelse på studentenes hverdag. Her sitter nå angivelig fire studentrepresentanter, nok til å utgjøre flertall i styret. De fatter vedtak om studentboliger (!), barnehageplasser (!), Sammen-kantinene (!) og Sammen-treningen (!). Saker man mer enn gjerne kommer med en innvending eller to om.
Systemet er dermed innrettet slik at de studentene som sitter med mest makt på hendene har helt vanvittig avledet og fjern demokratisk legitimitet; de er tredje ledd unna et valgresultat med 14 prosent oppslutning (ved UiB). Å fjerne de faktiske beslutningsorganene så langt som mulig vekk fra det reelle demokratiet er genialt; bak en tåke av tulleorganer som foreslår prisen på chips, sitter det en forsamling med faktisk makt.
I den anledning våger journalisten seg frempå med et dristig spørsmål om absurditeten i situasjonen:
– Opplever du det paradoksalt at de du debatterer mot (i BT og BA) er ansvarlige for studentvelferden – og som man dermed skulle tenkt ville argumentert for høy dekning av barnehageplasser?
– Ja, det var det jeg også forventet. Man snakker om å sikre at studentenes behov skal prioriteres, men da må man jo gjøre det, da. Du kan ikke svekke et tilbud som er helt avgjørende for studentfamilier og samtidig snakke om at man skal sikre studentvelferden. Det henger ikke på greip.
– Har Sammen noen alternativer til å legge ned barnehagene?
– Det finnes ett annet alternativ: å beholde alle barnehagene.