De fleste store begivenheter skjer bare hvert fjerde år: vinter-OL, fotball-EM for kvinner og valg. I år var det stortingsvalg. Etter fire år med Støre var det duket for regjeringsskifte – trodde vi. 

For da skoleelevene stemte, ble FrP den store vinneren. Og siden skolevalget vanligvis speiler det kommende stortingsvalget, trodde vi den røde statsministerløperen skulle rulles ut for Sylvi og hennes hemmelige våpen: isen «Sylvis». Men da stemmene til det ekte valget ble talt opp, var ikke dette tilfellet. 

Venstresiden vant knepent, men hva ligger egentlig bak resultatene? Stoff gir deg en oppsummering dersom du skulle ha oversett alle de andre valgkommentarene som finnes der ute.

Ingen slagord. Bare valgkamp. Og formueskatt. 

Det er klart at når milliardærene investerer så mye penger i valgkampen, fortjener de også  debatt rundt saken de bryr seg aller mest om. En skatt som angår svært få mennesker, og som har veldig lite å si for det endelige statsbudsjettet, men mye å si for unge gutter med ukelønn.

I årets valgkamp ble det satt rekord i pengedonasjoner til partiene. Milliardærer kastet penger etter KrF i håp om å sikre egne verdier (ikke de kristne) og borgerlig flertall på Stortinget. 

Høyre lanserte slagordet «ingen slagord», som de fulgte opp med en rekke av sine kontroversielle hjertesaker som bedre læring i skolen og kortere helsekøer. Jo, og lavere skatter. Og der kom vi inn på formueskatten. Igjen.

Statsministerkranglingen

Samtidig som Dag-Inge Ulstein pyntet seg med nye dresser, kranglet resten av den borgerlige siden om hvem som skulle være statsministerkandidat. Det er godt kjent at de blå partiene ikke er like flinke til å dele på lekene sine, men at det var den aller gjeveste skatten det skulle krangles om kom ut av det blå. Statsministerkandidaturet utløste noe som kunne minne om våpenkappløpet mellom DDR og USA. Hvem som vinner vet ingen. Kanskje Høyre koker opp en atombombe i all hemmelighet? Vi har i hvert fall hørt lite om hvilket våpen som skal sikre lekeskatten i 2029.

IKKE SI NAVNET HANS

Valgkampen besto av mye, men det var noe som manglet. Klima- og miljøpolitikk var nesten ikke-eksisterende i den offentlige debatten; det samme gjaldt sikkerhetspolitikk. Trump har omdøpt det amerikanske forsvarsdepartementet til krigsdepartementet, og norske politikere behandler ham som «Han-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt». Likevel har Trump noe Voldemort ikke har: tilgang til tolv militærbaser i Norge. I stedet pratet vi om formueskatt og småpartier med partiledere som har både høyt lydnivå og høye tanker om seg selv. 

Akk, og dette som påvirker oss alle pratet vi ikke om. FAKTISK SÅ VISER UNDERSØKELSER AT NORDMENN STADIG BLIR MER OG MER SKEPTISKE TIL SAMARBEID MED USA. DET ER KJEMPEPROBLEMATISK AT VI IKKE PRATER OM DET. Så sånn er det med den saken.

Ung og lovende

Stortinget ser nytt ut. For første gang er snittalderen under 45 år. Vi får 19-åringen Frøya Sjursæther fra MDG som den yngste representanten noensinne, som kan ta hevn på vegne av sin egen generasjon. 

Når Stortinget skal klekke ut en lur løsning på hvordan vi skal møte eldrebølgen, kan Sjursæther holde seg for ørene og late som ingenting. Litt sånn som storting før har gjort når det gjelder klima.

Tap og vinn med samme sinn 

Mens Senterpartiet inviterte til pølsefest på sin valgvake, var andre partier opptatt med å feire historiske resultater. FrP gjorde tidenes valg. De fikk 47 mandater og ble med dette det største partiet på borgerlig side. Nå var det vanlige folk sin tur. Iallfall for alle de vanlige folkene uten formue som endelig er klare for å få ned formueskatten. Sylvi har med dette brakvalget varmet opp til å stille som en reell statsministerkandidat om fire år. 

Miljøpartiet De Grønne kom seg over sperregrensen for første gang. Det er fint å se at folk bryr seg om at kloden brenner. Eller, nei, det gjør de jo ikke. Det var bare for å vippe valget. Klimaet driter vi i.

Rødt gjorde også sitt beste valg hittil, og i likhet med FrP gjorde de et brakvalg i Finnmark. Enkeltsaker som nei til elektrifiseringen av Melkøya og vindkraft forener disse to ellers ideologisk veldig ulike partiene, og dermed er hesteskoteorien bevist. Her har Rødt forstått at det er lurt å prate om populistiske saker som faktisk treffer arbeiderklassen.

Høyre gjorde også tidenes valg, bare i feil retning. Erna klarte ikke å levere. Høyre fikk den dårligste valgoppslutningen siden 2005, og «stjerna» Erna måtte gå av som leder i partiet etter en periode som er lengre enn alle Sovjetunionens ledere – utenom Stalin. Etter Ernas avtreden lurer mange på hvem som skal ta over, og hva dette vil si for Høyre. 

Venstre klarte ikke å nå sperregrensen, og er med det en av valgets tapere sammen med Høyre. Hva Venstre egentlig står for, er fortsatt en uløst gåte. Hasj og liberal politikk blir stuet vekk, og Norge, som mange andre land, vender nesen mot det konservative. Gud har hørt deres bønner! KrF kom over sperregrensen, men tross milliardærstøtte ble det altså ingen borgerlig flertall.

Til slutt satt selvsagt gode, gamle, trygge, Arbeiderpartiet igjen med seieren. Og det blir altså fire nye år med Jonas Gahr Støre som statsminister. De holder seg mot formodning fortsatt flytende på at mange stemmer på dem, kanskje fordi de ikke vet bedre. Årets nyord kan fort bli «Stoltenback» – for hvis alt annet svikter, er det alltid en Stoltenberg å falle tilbake på.

Og Senterpartiet? Partiet som gjorde et brakvalg for fire år siden, og som gikk inn i regjering? Nei, det gikk ikke så bra. Folk har endelig innsett at bak Vedums latter er det tomt. Helt tomt. 

«Kommt in Norwegen eine ‘Tutti-Frutti-Koalition’?»

Vi beholder Ap-regjeringen, og den fortsetter å være ledet av Jonas Gahr Støre. Støre må nå samarbeide med alle – røde, grønne, gule og blå. En ekte tutti frutti-koalisjon, som pressen har kalt den. Støre selv er skeptisk til stempelet. Og det kan man forstå – tutti frutti scorer lavest i isdisken. Likevel lever kallenavnet i beste velgående, både i inn- og utland. «Kommt in Norwegen eine ‘tutti-frutti-koalition’?» spør tyske aviser. «Ja,» svarer jeg, og det er alt vi har å si om den saken.

Urbanister og bønder, oljenæring og aktivist

Ap-nestleder Tonje Brenna bytter plass fra regjeringen til Stortinget, og får rollen som parlamentarisk leder. Etter høstens valg er det kanskje Brenna som får den mest utfordrende rollen, hvor hun må inngå kompromisser med alle partiene på rødgrønn side som har pekt på Støre som statsminister. Det blir ikke bare-bare. Et miljøparti som vil stanse oljeleting og sier ja til EU. Et senterparti som vil fortsette oljeleting og sier nei til EU, og som forsåvidt har kalt seg blå i etterkant av valget. Et sosialistisk parti som setter krav om oljefondet ut av Israel, og et rødt parti som ingen vil samarbeide med.

Dette blir ingen «tur i parken» som de sier. Brenna må også dyrke vennskap med borgerlig side, for i mange saker vil Ap trenge også dem. For eksempel i spørsmål om Norges forhold til Europa, og i energipolitikken. Ja, kanskje i alle saker der det borgerlige Arbeiderpartiet er uenige med blokken sin.