Vågsbunnen Stemmer er et 18 meter langt maleri. Det viser folk, situasjoner og glimt fra Vågsbunnens historie. Kunstprosjektet har flere malere og ulike funksjoner.

– Jeg tenkte at hvis vi lager et veldig langt bilde, så kan vi ha lange tanker, sier Gitte Sætre med spiss bergensdialekt.

Hun ler litt når hun sier dette, men det ligger kanskje noe i det. Gitte er billedkunstner og debattredaktør for Kunsthall 3,14. Sammen med Tommy Tusj, Saleh og Roshka er det hun som har laget og ledet Vågsbunnen Stemmer.

Å fylle tomrommet

Prosjektet startet tidligere i år. Sosialbyråden i Bergen kommune hadde oppfordret aktører, særlig innenfor kunst- og kulturbransjen, til å «sette i gang noe» i Vågsbunnen. 

Bakgrunnen for det, er at området i flere år har vært kjent som en av Nord-Europas største åpne russcener. Men det har også vært et møtested for et miljø som ikke hører til noen annen plass i byen.

I fjor ble det imidlertid gjort en «opprydning» i Vågsbunnen. Etter flere forsøk lyktes endelig kommunen, i samarbeid med politiet, å sette sluttstrek for den åpne russcenen i Vågsbunnen.  

– Var dette riktig håndtering fra kommunens side?

– Ja, slår Gitte fast.

Jennifer Lund er seksjonsleder for nærmiljø i Kirkens Bymisjon og på besøk hos Gitte denne dagen, for å se hvordan det står til med maleriet. Hun er også engasjert i disse spørsmålene.

– Ja, det var riktig, men hvilke tilbud hadde kommunen til miljøet? Det ble bedre her, men hvor skulle de dra nå? Det er ingen Straxhus i sentrum – og det skal de ikke ha klart før om to år, sier Lund om «oppryddingen».

Det har vært uvisst hvor rusmiljøet har blitt av etter tiltakene i Vågsbunnen. Festplassen og Gyldenpris har pekt seg ut som nye oppholdssteder for rusmiljøet. Gitte ser ikke noe unaturlig ved dette:

– Mennesker er veldig sosiale. De vil ikke være på russentrene – de vil henge, se folk og ha det fint.

Damene er enige om at det mangler permanente, ordentlige steder for rusmiljøet å oppholde seg, men det finnes ett unntak:

– Huset har fått det til.

Huset er en institusjon i Bergen hvor rusavhengige kan komme for å få mat, hjelp og en plass å sove. Det er i stor grad styrt av og for aktive og tidligere rusbrukere, og stiller blant annet ikke krav om å være rusfri.

Starten

Etter sosialbyrådens oppfordring om at noe måtte gjøres, ble det i vinter holdt et møte hvor det gruppevis ble diskutert hva som skulle skje. På møtene skal rusmiljøet ha vært godt representert. 

Da gruppene delte med hverandre hva de hadde kommet fram til, var alle enige: De ville ha et levende byrom.

– Da tenkte jeg at ja, det var fint, men hvordan skal vi komme dit? sier Gitte.

Det var da kunstprosjektet Vågsbunnen Stemmer startet. Gitte begynte å kontakte folk som kunne være med på prosjektet og 26. juli ble platene til maleriet skåret ut. Gjennom sommeren har den ene siden av maleriet kommet på plass.

– Hva er målet med prosjektet?

– Målet er vel at folk skal kunne gå over denne plassen og føle seg knyttet til den. Rusmiljøet skal fortsatt føle seg inkludert, men alle skal være her. Det skal være trygt for alle. 

Fortiden

Det var noe av grunnen til at hun ønsket å ha med personer fra rusmiljøet på Vågsbunnen Stemmer. Sammen med en fra Huset i Bergen malte hun fortiden og nåtiden på oransje bakgrunn. 

– Det var daglig leder på Huset som anbefalte meg Tommy Tusj, sier Gitte. Han har klart å komme seg på beina igjen og trengte noe kjekt og oppbyggende i livet sitt.

– Tommy Tusj? Er Tusj etternavnet hans?

– Ja. Han går alltid rundt med en tusj som han tegner med, forklarer Gitte med et smil.

Tommy Tusj er en erfaren maler. Mens han jobbet på plattform i Nordsjøen, valgte han vekk en plass på kunstakademiet. En dag falt han på jobben og knakk ryggen. Etter fallet fant han tilbake til kunsten. 

Maleriet er satt sammen av mange enkeltstående deler. En av disse delene er skåret rundt to kjuagutter, som sitter med hvert sitt glass. Det kunne vært hentet ut av en hvilken som helst filmatisering av tøffe hiphop-miljøer. Det er Tommy Tusj som har malt dette og en av guttene er han selv.

Andre steder på denne siden av maleriet ser man flere karakterer. Et kyssende kjærestepar, daglig leder ved Godt Brød med et brød i armene, og en fyr som henger over sykkelstyret sitt.

Framtiden 

Men det er ikke bare én side av maleriet. På andre siden har andre motiver blitt malt. Det er en tung installasjon, men når Gitte løfter, snur og flytter platene er det med vante bevegelser. Hun har gjort dette mange ganger nå.

Mens Tommy og Gitte har malt fram fortiden og nåtiden i Vågsbunnen, har to andre karer malt framtiden. På grønn bakgrunn har Saleh (19) og Roshka (19) jobbet fram et mer abstrakt bilde.

– Det er vanskelig å vise framtiden. De fikk ikke lov til å ha med personlige ønsker, det må være et fellesskap – det er det som gjør det vanskelig, sier Gitte.

Gitte beskriver Saleh og Roshka som veldig ulike, men noen ting har de til felles: De er begge enslige, unge flyktninger fra Syria. 

– Roshka tegnet og malte veldig mye i Syria, men Saleh begynte først å male etter at han kom hit. Nå elsker han det! forteller Gitte.

Saleh maler geometriske streker på kryss og tvers som blir til bilder på maleriet. Et sted blir strekene om til Afrika. Et annet sted har de malt et vannhjul, etter et bilde fra Syria. Et slott midt på platene minner om Disney. Eller er det Soria Moria? 

En hengebro går på tvers av bildet. Konstruksjonen er dårlig, det er ustø grunn.

De to guttene bor på asylmottak i Breistein, men de bruker mye tid på Forandringshuset. De er nye i Vågsbunnen, men plassen er gammel. Forandringshuset, hvor bildet blir malt, er en gammel kirke. Nabolaget har eksistert siden middelalderen – og det har alltid vært belastet. I Lille Øvregate lå det en periode flere bordell. De mange vannhullene i området har vært rot til mye.

– Og der sitter Dyveke ved bordet sitt, sier Gitte og peker på maleriet.

Dyveke var elskerinnen til kong Christian 2. av Danmark. Historien skal ha det til at de møttes på en «dansetilstelning» i Bergen. Dansken ble hodestups forelsket i den unge bergensjenten. Han bygde hus til henne og moren – ikke bare i Bergen, men også i Oslo og like ved slottet i København. 

Dyveke og moren, som vanligvis drev en liten kneipe i Vågsbunnen, ble etter hvert innflytelsesrike på politikken til den danske kongen. Da Dyveke en dag ble forgiftet og døde ble det altså ikke så rent lite spetakkel fra danskekongen. 

En invitasjon

Kunst som tiltak i belastede områder. Det er noe en har hørt før. Hvilken forskjell skal det gjøre? Det kan virke naivt å tenke at folk, nabolag og byer skal bli tryggere og bedre av et maleri i gaten. 

– Det er sånn at vi går gjennom hverdagen og ser masse ting. Men vi må minnes på at vi hører til et sted. Dette er bare en begynnelse, en invitasjon til at vi kan finne på noe mer, sier Gitte.

– Hvorfor vil kunsten fungere her? Gjør dere noe annerledes?

– Jeg tror det er vesentlig at utsmykkingen må ha en naturlig utforming. At det ikke bare er en UFO som lander der – det tror jeg kan gi bedre konsonans, forklarer Gitte og peker mot det motsatte av dissonans – en harmoni.

Vågsbunnen Stemmer er ikke et firkantet bilde, men et maleri som er skåret ut rundt personene og situasjonene som er avbildet. Den oransje siden tar utgangspunkt i et fotografi som ble tatt av personer knyttet til Vågsbunnen, der politimenn, rusbrukere, kirkearbeidere og næringsdrivende står side om side inne i Korskirken.

Det er en viss politikk i bildet. Naboene i Vågsbunnen har kanskje ikke noe annet valg enn å engasjere seg.

– Vi må lære å leve sammen, på tvers av generasjoner og samfunnsklasser. Bildet er bare en bit av det, sier kunstneren.

12. september ble bildet stilt ut under Kulturnatt. Det står på gata mellom Forandringshuset og Godt Brød. Der skal det stå i en måneds tid.