Idealistisk studentfrivillighet

(1813-2025)

Finnes det noe vakrere enn studentfrivillighet? Utesteder og festivaler, debatter og barer holdt oppe av ung idealisme.  Tidsskrifter med kritiske penner som ikke sparer noen. Alt organisert av studenter, uten en krone som fortjeneste. Ved første øyekast virker det som at de gjør dette for gleden, vennskap og billigere øl. Fair.

Ved nærmere øyekast virker det imidlertid som den bakenforliggende motivasjonen er av mer tvilsom art. Tonen blant de studentfrivillige er formell og målrettet. De virker forgiftet av en mekanisk LinkedIn-lingo med etterfølgende trang til å informere om de bagatellmessige «triumfene» sine. Mange studentorganisasjoner preges av en orwellianske nytale, der «daglig leder» betyr ansvar for en vennegjeng på sju som drikker øl sammen. Slik konstrueres et påtatt næringslivspanser, og ideen om at en fra første studieår må gjøre seg attraktiv for fremtidige arbeidsgivere blir dyttet på en. Inflasjonen av oppdiktede stillinger og titler som komisk etterligner konsulentfirmaene, har ødelagt idealismen. La oss håpe (selv om vi har vanskelig for å tro det) at fremtidige arbeidsgivere gjennomskuer de utvannede CV-punktene og ansvarsbeskrivelsene fra organisasjonene, som kun er skapt for organiseringens skyld. 

Dette er en hyllest til den idealistiske studentfrivilligheten – der engasjementet ikke er et springbrett, men et mål i seg selv. Måtte den finne ro blant levningene av de unge som stod i bar eller arrangerte konserter fordi de digget det – ikke fordi det lønnet seg karrieremessig. 

Hvil i fred. Forhåpentligvis spirer du snart igjen.