Det er mandag åttende september, jeg er på valgvake og har drukket tre øl på tom mage. De andre ved bordet sipper fortsatt på sine første. Overfor meg sitter en søt fyr viss vitser jeg ler av og viss øyne jeg forsøker å holde kontakt med. Siden jeg er en brisen oppmerksomhetshore, fanger jeg ham. Vi beveger oss bort til baren, og mens han vifter med studentkortet for billigere pils, vifter jeg med øyevippene mine i hans retning, lener meg inntil ham, legger hånda på arma hans. Men når jeg står der og prøver meg, lyder en påtatt følsom trønderdialekt fra TV’en bak meg. Trond Giske intervjues av NRK, for han har (lite overraskende) fått stortingsplass. Flørtinga mi føles plutselig fryktelig upassende, og jeg tenker: «Oppfører jeg meg som Trond Giske nå?»
Effektivitet og handlekraft
Man kan si mye om Giske, men han er ikke en mann som kan anklages for manglende effektivitet og handlekraft. I politiske kretser er han kjent for å få ting gjort. Og hans Stortings-comeback er intet mindre enn et maktpolitisk mesterstykke. Det Trond Giske vil ha, det tar han. Beklageligvis gjelder det uavhengig av om det er snakk om makt eller damer.
For det er hans effektivitet og handlekraft i jakta på sistnevnte han er best kjent for. Nærmere bestemt er han kjent for å ha effektivisert vekk visse nødvendige (og tidvis lovpålagte) deler av det å prøve seg på noen.
For eksempel 1) å vente til personen du prøver deg på er ferdig i AUF, og 2) å flørte forsiktig for å avklare om interessen er gjensidig.
Men å droppe andre punkt, det er han ikke alene om i Norge.
Feighet er den nye standarden
Av hensyn til mitt (nesten) gode navn og rykte, må jeg presisere at det endte godt på valgvaka. Grunnen til at jeg følte meg som Giske, var ikke at jeg bedrev grenseoverskridende oppførsel. Det var bare at jeg faktisk gjennomførte andre punkt. En handling det ligger et slør av ulovlighet over i dagens datingnorge.
For hovedregelen i dag er å gjøre ingenting. Ikke flørte, ikke prøve seg.
Datingkulturen, og flørtinga med den, er blitt så digitalisert at det føles drøyt og grenseoverskridende å vie litt ekstra oppmerksomhet til en man er interessert i. Så når jeg hopper over skjerm, en avklarende match og gørrkjedelige tekstmeldinger, føler jeg Giskes klamme nærvær. Og jeg har begynt å la meg styre av det.
Ta deg sammen og legg an på noen
Det stemmer. Denne klagesangen grunner, som de beste alltid gjør, i egeninteresse. Selv om digitaliseringa av jakten på kjærligheten og omfavnelsen av feigheten ikke er ny, er den relativt ny for meg. Tidligere har jeg vært handlekraftig i møte med lett tiltrekning. Men da jeg på valgvaka ble slått i bakken av slike følelser, kjente jeg en ukjent tafatthet skylle over meg.
Hver gang jeg titta bort på ham, var ikke refleksjonen i brilleglassene hans mitt eget ansikt, men Giskes sleske smil. Og det var da jeg skjønte at jeg ikke lenger er en frittflørtende jente, men har blitt bundet av den digitaliserte datingkulturen. Jeg kan ikke lenger prøve meg uten å føle meg som en grenseoverskridende gribb. Og det har ødelagt for meg.
For når høstkulda snart legger seg under tåneglene, er det ingen å stikke de iskalde tærne mine borti fordi jeg feiga ut. Sånn kan jeg ikke ha det. Og siden jeg ikke tror på personlig ansvar, legger jeg derfor ansvaret på dere Trond-Giske-typer og feige, digitaliserte nordmenn. Førstnevnte må slutte å være ekle, og dere med digitaliserte datingliv må slette Tinder og legge an på noen i forelesning. Så får jeg kanskje motet (og varmen i tærne) tilbake innen neste høst.