I et av byens mest kjente bygg møter Stoff birøkteren Manuel Hempel. Vi blir med ham gjennom garasjen, orkestergraven og opp de utallige trappene til toppen av Grieghallen. På takets østside bor det om sommeren en summende landsby med flere innbyggere enn det er mennesker i Bergen. Nå skal biene hans klargjøres for overvintringen.

Hempel er utdannet romfartsingeniør, og flyttet fra Sør-Tyskland til Bergen for tolv år siden. For tiden skriver han en doktorgrad om klimarisiko på forskningsinstituttet NORCE. Ved siden av har han en langsiktig deltidsjobb som birøkter, et yrke han fikk øyene opp for hjemme i Tyskland. Der hadde hans nærmeste nabo flere bikuber på eplegården sin.

Selv startet han med birøkting for femten år siden, så da han flyttet til Bergen tre år senere, tok han med seg både interessen og virket. Nå har han totalt tjuefem bikuber rundt om i Bergen, i hager i Sandviken, næringsbygg i Fyllingsdalen, hotelltak ved Bryggen, i skogen på Fløyen og såklart på toppen av Grieghallen. 

Bienes fire årstider

Det er lite flyveaktivitet ved ankomsten til taket, men Hempel forteller oss at det faktisk arbeider rundt tjuefem tusen bier i hver av de syv blå kubene. 

– Er det en grunn til at bikubene er malt blå?

– Nei.

Fargevalget på bikubene er tilfeldig, sier han. Om sommeren er det nærmere femti tusen bier i hver kube, men inn mot vinteren reduseres antallet. Grunnen er de knappe ressursene om vinteren. Med færre bier, blir det mindre kniving om matfatet. Vinterbiene er derfor både sterkere og stautere enn sommerbiene. 

Det er dronningbien som står ansvarlig for den voldsomme reduksjonen av biebestanden om høsten. Hun regulerer antallet bier ved å legge flere eller færre egg etter behov. Ved sommertider dobler hun bestanden. Hun kan legge opp til to tusen egg hver dag, og hver og én av dem kan bli en dronning. Hempel forteller Stoff at arbeiderbien og dronningbien er genetisk like, og at det kun er maten som gis til yngelen som skiller dem. 

Biesesongen begynner vanligvis i mars, med de første fine vårdagene. Da begynner de å fly ut. Ledsaget av fremveksten av de tidlige fruktblomstene og løvetann begynner honningproduksjonsesongen først i mai. Da er kubene tre ganger så store som ved dette besøket, fordi de både må romme en stor sommerbiebestand og økt honningproduksjon. 

Etter sommeren – når det gule gullet kan høstes – reduseres størrelsen på bifolket igjen (bifolk er betegnelsen på det sosiale biesamfunnet). For at biene skal klare seg gjennom vinteren kreves det litt bi(røkter)stand. Biene må mates før det blir for kaldt til å åpne kubene – kulden ville ha drept dem. 

Summende siruphelling

Den taktfulle birøkteren åpner forsiktig opp den ene kuben. Nå utspilles ritualet vi kom hit for å se: bienes siste nattverd. Hempel sprøyter forsiktig litt vann over dem for å hindre dem i å fly langt. Han stryker lett over dem med bare hender. 

– Det er bedre for biene, fordi hanskene kan knuse dem. Man har ikke kontroll med hansker, og burde heller jobbe rolig og passe på at biene ikke blir sinte. 

Men av og til skjer det likevel. 

– Jeg blir sikkert stukket femti ganger i løpet av sesongen.

Hempel forteller at man utvikler bieallergi etter første stikk, og at det først er ved andre stikk man finner ut av om birøkterdrømmen står for fall. 

Uansett, tilbake til foringsritualet. 

Hempel heller mengder tyktflytende sirup fra store spann inn i hver kube. Det oppstår økt summing i kubene, og små øyne titter opp fra øverste bikubeetasje. De kommer for å hente biefôret. Biene forteller hverandre hvor maten er ved å svansedanse i en viss vinkel i forhold til solen. Det blir derfor helt diskostemning når all sirupen er fordelt. 

Sirupen består av ulike sukkerarter som ligner så mye på den naturlige nektaren biene finner ute, at de visstnok ikke merker noen forskjell. Sukkerblandingen er hovedenergikilden til Griegbiene om vinteren, det er den de produserer honningen av. Men det spises også av honningrester – om de har klart å produsere nok. 

Han presiserer at det er viktig å gi dem all maten de behøver før kulden setter inn, men ellers klarer de seg på egen hånd. 

– De får bolig, men resten må de fikse selv.

I de kalde månedene som kommer, samler biene seg til en klase i hver kube. Ved å varme seg på hverandre og spise seg gjennom honningreservene, klarer biene å holde temperaturen inne i klasen på omtrent tjue grader – selv på de kaldeste dagene. Dette er den faktiske årsaken til at de produserer honning: den er en energikilde om vinteren. 

Det koster veldig mye tid og arbeidskraft å produsere honning. Et helt livsverk. Et seks uker langt livsverk. To millioner blomster må besøkes for å lage ett eneste glass honning. Det er mange blomster, det. 

Sosial(istisk)e bier

Både vepsen og humlene som har summet rundt brusflasken din i høst, går nå mot en sikker og ensom død. Dronningene deres graver seg nemlig ned alene (full av egg) og starter opp et nytt diktatur etter hver vinter. 

Hos biene fortoner det seg annerledes. Som et harmonisk summende fellesskap, møter de vinteren sammen. Selv om biene har en dronning, betyr ikke det at de lever i et enevelde. Biene kan stille mistillitsforslag til dronningen, og hun kan stille kabinettspørsmål til grasrota. Ved mangel på løsning, forlater dronningen kuben, eller så dreper biene henne før det har gått for langt (frihet, likhet, brorskap). 

Blir det for mange i én kube, lager de en ny dronningbie. Da stikker den gamle dronningen av med halvparten av bifolket. Hempels håp er at lediggående bier på bopel-leting skal summe forbi den tomme bikuben han har klargjort nettopp til dem. Merverbi.

Ingen bullshitjobber i bieråkratiet

Bienes bare seksukerslange livsløp fører til en hyppig utskiftning av bestanden. Når biene dør, kastes de ut. Det betyr at hauger av bielik blir liggende utenfor kubene. I løpet av bienes korte liv får de nye roller flere ganger. De blir pleiebier som pleier yngelen, byggebier som bygger i byggevoks, speiderbier som speider, vaktbier som passer inngangen og trekkbier som trekker ut fra kuben. 

Hempel forteller at biene blir trekkbier først på slutten av livet. Det er fordi den oppgaven er mest risikabel. En tredjedel av biene i en bikube er trekkbier. Deres oppgave er å fly ut, hente vann, hente pollen, hente nektar. På slike reiser medfølger farer rundt enhver sving: regn, vind, måker, mennesker. Resten er hjemmeværende. Sammen får biene alt til å gå rundt. 

Hvis biene kunne stemme…

Hadde de i hvert fall ikke stemt FrP, svarer Hempel når vi spør ham. De heller nok mer i retning av MDG, Rødt eller SV. I den rekkefølgen.

– Som alle fornuftige mennesker, sier Hempel. 

Med ulike roller bidrar alle til å lage honning til bikubens pensjonsfond, som hvert bieindivid skal få gode av i det lange (seksukers)løp. Allikevel har tanker om at like bier leker best sneket seg inn i kuben. 

Vi lærer at like bier også lukter best. Hver kube har sin egen lukt, det er bare bier med riktig kubelukt som slipper inn. Dette fordi biene frykter at noen utenforstående skal komme og rappe honningen deres. Men ifølge Manuel Hempel er biene nokså korrupte. 

– Kommer du med honning, slipper du inn uansett. 

Birøkteren forteller også at et sterkt bifolk kan røve honning fra et svakt bifolk, siden det er enklere enn å lage egen. Heldigvis hjelper birøkteren dem fra denne skjebnen ved å ta den først. 

Aerodynabzzzsk

Når man først treffer en birøktende romfartsviter på toppen av et tak omkranset av en kvart million små summende romskip, er det klart at man stiller det spørsmålet alle har stilt seg siden de så Biefilmen i 2007. 

– Hvordan er det mulig at en bie kan fly, når alle vitenskapens lover tilsier at den ikke burde være i stand til det? Ifølge Biefilmen er vingene deres for små til å egentlig kunne løfte den store kroppen. 

– Er det en dokumentar?

Birøkter Manuel Hempel har ikke sett Biefilmen. 

– Men skulle jeg ha designet noe som skulle fly, hadde det ikke sett ut som en bie. 

Men fly, det gjør de likevel. Hempels bier kan fly hele fem kilometer fra Grieghallen. Det er mye lengre enn til både Nordnesparken og Brann Stadion. 

Den store bieavskjeden

Hempel forteller at værforholdene i Bergen ikke er optimale for birøkting; skiftende klima og stadig kortere vintre er et problem. Egentlig foretrekker biene tjue grader og vindstille. Men det gjør også varroamidden, og den bryr seg ikke engang om regn. Varroamidden er en østasiatisk midd som kom til Europa på syttitallet og drepte nittifem prosent av alle biene som fantes. 

– Alle honningbier som finnes der ute tilhører i dag en birøkter. Det finnes ikke lenger ville honningbier.

Pesten tok livet av alle udomestiserte honningbier, og siden har honningbiebestanden tatt seg opp igjen, men midden forsvinner ikke helt. Birøkterne holder skadedyret i sjakk med organiske syreblandinger. Middelet dreper noen, men aldri alle. 

Til tross for både midd og dårlig vær, kan biene produsere tre-fire kilo honning på en god dag – men disse dagene er det ikke mange av. Normalt har biene bare to gode uker i løpet av en sesong. 

En perfekt sesong gir rundt femti kilo honning per kube, men i en dårlig sesong er det under ti. I år produserte Griegbiene omtrent tretti kilo. Med andre ord: det er mye bæring, og dermed viktig å løfte korrekt. Som birøkter bruker han bare en femtedel av tiden med biene. Resten er logistikk, kjøring og bæring. Mye bæring. Han gjør alt selv – fra start til slutt. Det er et ensomt yrke. 

For ikke å sabotere for ensomheten, takker vi for besøket og stikker avgårde. Hempel hiver seg så på sykkelen for å ta hånd om neste tak.