Programmet var stort og valgene mange. Med visninger fra morgen til kveld i over åtte dager, fikk vi nyte god og bedre film i lokaler over hele byen. Disse sitter vi igjen med:

Kommer på kino:

Fiksjon: Blå spor

Gabriel Mascaro har i sin episodiske film plassert seg mellom magisk realisme og dystopi. I dette Brasil blir alle over 80 år sendt til en eldrekoloni for å hindre ensomhet og redusere det økonomiske ansvaret for familien. Vi følger 77 år gamle, men livskraftige, Tereza. Hun jobber på et alligatorslakteri og tror hun har tre år igjen før også hun må samfunnspensjoneres. Men når aldersgrensen brått senkes til 75, flykter hun fra sin påtvungne skjebne og drar gjennom Amazonas for å gripe sin egen autonomi. På veien treffer hun på gambling, fiskekamp, bleiekontroll, bibelselgere og blått snegleslim. Sistnevnte dryppes i øynene og gir evnen til fremsynthet og sannhet – likt det blå krydderet i Dune. Tereza er urokkelig i sin drøm om å se verden ovenfra. Full av strategi og villighet til å reise verden rundt går hun inn for å absorbere alt hun møter. Og etter flere unike menneskemøter, er det likevel Tereza selv som tar plass som sin egen heltinne. 

Dette er en magnetisk film, med slående bilder og absurde elementer. Filmen er en merkelig poetisk gåte om frihet og motstandskraft som kanskje ikke kan tydes eller nettopp kanskje kan. Få med deg denne!

Kan sees på kino fra 27. mars 2026.

Fiksjon: The Voice of Hind Rajab

Tross fiksjon, er The Voice of Hind Rajab basert på den svært ekte realiteten om hva som har foregått i Gaza. Regissør Kaouther Ben Hanias kombinerer faktiske opptak av telefonsamtaler med rekonstruksjoner av scener som fant sted i 2024 på Røde halvmånes alarmsentral, stedet hvor hele filmens handling tar sted. Slik gir filmen en stemme til fem år gamle Hind, som flyktet fra Gaza i bil sammen med familien. Filmen følger timene etter et israelsk angrep, og gir et til tider ubehagelig nært bilde av folkemordet.

Dette er en hjerteskjærende, men viktig film om maktesløshet og den grusomme situasjonen palestinske barn har blitt satt i. Filmens premierevisning under filmfestivalen i Venezia mottok en 23 minutter lang stående ovasjon. Da Stoff så filmen, under BIFF, satt hele salen i stillhet under hele rulleteksten. Lyset gikk på, og lerretet gikk i svart, før et eneste menneske begynte å gå. Ikke et ord ble sagt før folk var helt ute av bygget. Dette er en film som gjør inntrykk.

Om det er en film du skal plukke ut fra årets filmfestival, så er det denne. 

Kan sees på kino fra 30. januar 2026

Og disse kan sees der du finner «indiefilm» om du leter godt nok:

Fiksjon: Leva Lite

Fanny Ovesen debuterer med spillefilmregi i Leva Lite, og markerer seg som en dyktig skildrer av mennesket – både i det gode og det vonde. Filmen følger Laura og Alexandra, to forventningsfulle, svenske venner som starter sin lenge planlagte backpackingtur. Turens første stopp er Warszawa, og der får jentene raskt nye bekjentskap. Laura savner kjæresten hjemme i Sverige, men planen er fest og saken er biff. Men det tar ikke lang tid før en fuktig kveld stikker kjepper i hjulene for idyllen. 

Dette er en brutalt ærlig film om Lauras ransakelse av egen sannhet og følelser når hun våkner opp naken i en fremmed seng uten minner fra kvelden før. I en skjør balansegang mellom forvirring og selvdestruksjon trer filmen inn i eget intimt kaos. Små observasjoner, gester, pust og blikk skaper nærhet til Lauras sinn. Hvert bilde er gjennomsyret av emosjonell spenning: den voksende angsten, den brennende impulsen, og behovet for å flykte og samtidig bli. Dette er en film vi sent vil glemme. Den forteller ikke bare Lauras historie, men historien til altfor mange. 

Filmen introduserer også nyordet «runkgråt» (å ta seg en gråtende runk). Det ble imidlertid kun gråting på oss gjennom filmen – men mye av det. 

Dokumentar: The Golden Spurtle

I landsbyen Carrbridge, i det skotske høylandet, arrangeres det årlige verdensmesterskapet i havregrøt. Grått og traust, tenker du kanskje? Absolutt ikke. 

Constantine Costi har prestert mesterlig regi og Dimitri Zaunders serverer fabelaktig kinematografi. The Golden Spurtle dokumenterer mesterskapet fra 2023 ledet av grøthøvdingen Charlie Miller, som da hadde sitt siste år bak roret. Filmen er nesten poetisk levende, og med riktige vinkler og utsnitt introduseres vi til et sjarmerende karaktergalleri. Her er ingen helter eller skurker, men jevnbyrdige mennesker fra hele verden, alle i fullt grøtvigør. Denne grøtfilmen spytter Wes Anderson i trynet og kaller ham inkompetent. Dette er kunst på absurd høyt nivå!

Filmen deler også nødvendig livskunnskap, slik som: 1) oppvask er viktig, 2) grøt består kun av havre, vann og salt, 3) den må røres med klokken for å ikke bli djevelskap, og 4) den skal røres med en pinneliknende sleiv kalt «spurtle» – derav navnet på mesterskapet, den gyldne grøtsleiv. En nordmann vant grøtmesterskapet dette året, og vi gjetter at alle i salen satt igjen med et stille håp om å selv gjøre det samme en gang. 

Fiksjon: My Father’s Shadow

Den første nigerianske filmen som har blitt vist på Filmfestivalen i Cannes, hvor den ble møtt med ros fra kritikerne, forteller historien om brødrene Remi og Akin som bor sammen i en liten nigeriansk landsby. Faren er et sjeldent syn for guttene, siden han tilbringer mesteparten av sin tid på jobb i hovedstaden. En dag bestemmer han seg for å ta med sønnene til storbyen, og dette blir en spesiell opplevelse for de to guttene. Remi og Akin får oppleve en dag i sin fars liv, dette endrer deres forståelse av hvem han er. Filmen tar sted på et tidspunkt i Nigerias historie hvor landet er både politisk skjørt og ustabilt, noe som spiller en sentral rolle i filmens handling. Gjennom guttenes perspektiv blir vi påminnet hvordan det er å se foreldrene våre gjennom barns blikk uten å forstå kompleksiteten i deres liv. 

My Father’s Shadow tar for seg temaer som klasse, familie og brorskap, og er stappfull av symbolisme. Dette er en film man kan se om og om igjen – og fremdeles oppdage nye sider ved historien. 

Dokumentar: Middletown

Tretti år etter at en gymnasklasse gjør et imponerende skup, og avslører både miljøkriminalitet og mafia, møtes de igjen for å se tilbake på skoleprosjektet. Dokumentaren tar utgangspunkt i en rekke VHS-kassetter som har blitt tatt vare på, og man får følge med på elevenes oppdagelser underveis. Hele prosjektet ble startet da læreren Fred fikk ansvaret for det nye valgfaget Electronic English, og han oppfordret elevene sine til å være selvstendige og ambisiøse. Om dette høres kjent ut, er det fordi det er det. Dette er journalistverdens Dagen er din. Fred er virkelighetens John Keating, og hans engasjement og kjærlighet skinner gjennom. Det som gjør en dokumentar god er rare folk, og det er Fred som gjør Middletown god. 

Middletown er både en naiv og inspirerende film som både handler om hva unge idealister kan få til, og viktigheten av gode lærere. Denne anbefales til alle uinspirerte, og kanskje spesielt alle lektorstudenter.