«Se og hør, her og nå»

(2016-2025)

«Vi har bestemt oss for å legge ned den snart ti år gamle spalten: ‘Se og hør, her og nå’» sier ansvarlig redaktør på det ukentlige Stoff-møtet med journalistene. Jeg blir betenkt, det var jo jeg som skrev den sist. Hva kan ha skjedd? 

Når jeg tusler hjem etter møtet, virrer alle mulige spørsmål rundt i hodet mitt. Er jeg grunnen til at spalten ble lagt ned? Er jeg bare en middelmådig NHH-student som ikke engang klarer å anbefale noe? Jeg burde kjent igjen de falske smilene folk ga meg, da jeg sto der stolt, og ventet spent på tilbakemeldingene deres. «Virkelig morsomt ass», sa de til meg, men var teksten i det hele tatt morsom?

Mest sannsynlig ikke.

Ah, jeg er en lidende kunstner – på lik linje med Stefan Zweig og van Gogh. Tenk at jeg anbefalte folk i Bergen å sykle?! Det er jo ingen som FAKTISK sykler i denne byen. Jeg er så jævlig ny ass. Og når jeg først er inne på det, er det jo i hvert fall ingen som sykler ut til føkkings NHH.

Jeg avslørte meg selv; nå tenker alle at jeg er en kjedelig NHH-student. Jeg ble forrådt av Stoff. Som en slags moderne Trotsky av Bergen ble jeg tatt inn i varmen, bare for å bli spyttet ut igjen. Nå har de i tillegg laget en ny spalte – «Stoff melder». Redaksjonen tør ikke å innrømme det (i hvert fall ikke til meg), men jeg vet at det var min feil. Det er min skyld at «Se og hør, her og nå» ble lagt ned.

Hvil i fred «Se og hør, her og nå». Unnskyld for at jeg drepte deg, jeg gjorde virkelig mitt beste.