Bergen Kunsthall huser for tiden en stor utstilling som en del av kunsttriennalen Bergen Assembly. De tre hovedsalene er fylt med verk av kollektiver fra India, Øst-Afrika, Sapmi og Norge. Slik introduserer utstillingen oss for ulike måter å lære og skape i fellesskap. Verkene varierer mye i uttrykk, uten at de virkelig knyttes sammen til noe større. Selv om mange av verkene er gode, drukner de i mengden, og det hele etterlater et overveldende og rotete inntrykk. 

Ettersom utstillingen strekker seg over seks rom, hver med flere kunstnere og uttrykk, og denne teksten bare er på to sider, får jeg bare omtalt tre av dem.

Agriforum: Indisk kunstkollektiv

I rommet til høyre møter vi det indiske kunstkollektivet Agriforum. Med prosjektet Acts of Re/collection, inviterer de oss til å se på jord og landbruk gjennom nye perspektiver. Vi trer inn inn i et slags bibliotek, som samler kunstnernes utforskninger av jordbrukspraksiser og menneskets forhold til dem. Det er festet hyller som strekker seg langs veggene, der det er stilt ut alt fra malerier og jordskulpturer til bøker og videoer. 

Dette er viktig arbeid. Det er et forsøk på å løsne opp i godt innarbeidede strukturer som stammer fra kolonitiden. Dekolonisering handler nettopp om å utfordre dominerende kunnskapsstrukturer og gi plass til andre måter å forstå, vite og være i verden på. Biblioteket viser oss at det er fullt mulig. Alternative praksiser eksisterer, og kunsten kan være en arena der man kan utforske alternative væremåter. Det viser også at kunnskap er skapende og ikke skal komme ovenfra og ned, men at vi kan danne ny kunnskap og kunst i fellesskap. 

I midten av rommet, under et stort shamiana, et tradisjonelt indisk telt brukt som samlingssted, står et rundt bord omgitt av små krakker hvor flere sitter og leser. Rundt bordet kan publikum delta i aktiviteter knyttet til alle verkenes tematikk, som er alt fra skeiv økologi til kunnskapsproduksjon. 

En video framstiller en mann som danser med jorden. Han leter etter et minne. I naturen finner han spor av noe gjenværende, noe han vil skape igjen. Dette «noe» er et gammelt landskap. Videoen har tittelen Tools of Yamuna Landscape. Kunstneren Yadav Gyanwant reflekterer over industriens fremgang i Delhi og bøndenes fortvilelse over virkningene av den: Fruktbar jord blir uttørket og land tatt over av kommersielle økonomier. Gyanwants dans er intim og lengtende. Den minner oss på at vi er mer enn bare kroppene våre, men også omgivelsene våre som gror inn i oss. Hjem og natur blir en del av bevegelsene våre, blir en forlengelse av våre kropper. 

Agriforum inviterer oss selvsikkert inn i deres verdener og bruker kunsten til å formidle kunnskap. Rommet er tettpakket av erfaringer, men det er også tettpakket av kunst. Det virker dessverre overveldende. På grunn av måten utstillingen er lagt opp på, blir det rett og slett for mye å ta inn på én gang. 

Marcus Coates, The Directors

I et lite, halvmørkt rom spilles en film om psykose. Filmen er laget av Marcus Coates, som har invitert fem personer til å snakke om hvordan det er å leve med en psykoselidelse. I filmen står de bak kamera og gir Coates instrukser slik at han kan gjenskape deres erfaringer. På sofaene sitter vi litt målløse og redde, fastbundet til skjermen foran oss, og vitner den stadig minkende kontrollen Coates har over sin egen kropp. En kroppslig følelse fremprovoseres og angsten for å være fanget smitter gjennom skjermen. Sammen med Coates opplever vi ubehaget som følger med en psykotisk episode. Coates, sammen med regissørene, undersøker nye måter å empatisere på, et nytt samvær. Filmen tørr å være ubehagelig og lar oss dele ubehaget fullt ut. Det er nettopp i den kroppslige opplevelsen at empati kan oppstå, ikke bare gjennom intellektuell forståelse. 

Sajan Mani: Yamandan; Eruptions from where you buried us

I andre etasje blir sammenhengen mellom kropp og rom illustrert av Sajan Mani. Han har laget en to meter lang metallstruktur som står i et mørkeblått rom med gummimatter på gulvet, og vegger fylt med kullkruseduller. Hengende over den store installasjonen er et laken med bilder av øyne. 

«Alt som skjer i rommet setter seg i kroppen.»

Yamandan er et uttrykk brukt i tamil og malayalam om noe enormt og kraftfullt, og i dette rommet kjenner vi kraften. Verket utforsker hvordan kastesystemet, kolonihistorie og nasjonalistiske myter fortsatt er vevet inn i både kropper og institusjoner. Allerede før vi trer inn i rommet, kjenner vi røyklukten kile i nesen, og stemningsfull musikk setter tonen for verket. Alt som skjer i rommet setter seg i kroppen. Veggen dekket med barnslige kruseduller står i kontrast til destruksjonen som er strødd rundt i rommet. Kunstverket understreker viktigheten av å bygge en ny type kroppslig bevissthet og minner oss på at vi aldri eksisterer isolert. 

Mani klarer å illustrere hvordan strukturer og omverdenen endrer kroppene våre, og hvor tett sammenknyttet disse egentlig er. Rommet var intenst og engasjerende, og får en virkelig til å føle seg tilstede. 

Ambisiøs, men faller til kort

Alt i alt er Bergen Kunsthalls utstilling et ambisiøst og viktig prosjekt, et forsøk på å åpne opp for alternative måter å lære, føle og skape. Utstillingen viser tydelig at kunnskap er skapende og at kunst kan være en arena for felles læring. Hvert og ett gir innblikk i en ny verden. Likevel er følelsene man sitter igjen med irritasjon og frustrasjon.

Problemet er at det er for mange verdener og for mange strukturer å oppløse i samme utstilling, for lite rom til å virkelig la inntrykkene sette seg. Dekolonisering av agrikultur, jord og natur, spørsmål om kunnskapsproduksjon, skeiv økologi, omsorgspraksiser. Alt dette er spennende temaer, men mister sin tyngde og forsvinner i rommet, i overveldelsen. Det blir liksom ikke plass til den enkelte bevegelsen eller fenomenet. Særlig med dekolonisering, som jo ofte handler om å plukke ting fra hverandre, oppløse strukturer og grunnleggende tenkemåter. Det krever tid. Her får det ikke det.

 Bergen Kunsthalls ønske om å løfte frem et mangfold av perspektiver er prisverdig, men gjennomføringen når ikke mål. Det er for store sprang mellom temaene og for brå overganger mellom rommene, noe som gjør at helhetsfølelsen går tapt. Man får ikke tid til å sitte med noen av inntrykkene, for i neste rom er det enda en liten revolusjon på gang.

Intensjonen er god og verkene fantastiske, men her gjelder det å finne et godt hjørne og bli i det hjørnet.