Vi sitter spent på bybanen, retning Brann stadion. Vi er tidlig ute fordi vi skal rekke puben som åpner bare halvannen time før kvinnenes kampstart. Når mennene spiller, åpner den tre timer før. Klokken tikker. Vi er ikke bare på vei til stadion for å se kamp, vi har et mål: Å infiltrere Store Stå. Hvem utgjør egentlig Branns supporterskare, og hvordan vil det gå når vi forsøker å komme under huden på denne beryktede delen av byens kulturmangfold? 

Elsket og hatet av samme grunn

Supporterklubben Bataljonen ble stiftet i 2003. Målet med klubben var å skape en organisasjon som kunne tilby fordeler som gode sitteplasser og tilrettelagte reiser til bortekamper for de mest lidenskapelige supporterne. Men først og fremst var målet å støtte Brann i tykt og tynt. Glem aldri at blod er tjukkere enn vann. 

Vi er på vei til supporternes egen pub på Brann Stadion, der de ivrigste vanligvis møtes før kamp. Den har fått det passende navnet Fotballpuben. 

Ved ankomst blir vi møtt med granskende blikk. Kanskje fordi vi er nye, men mest sannsynlig fordi vi ser like forvirret ut som et par hodeløse høns. I et dårlig forsøk på å passe inn i mengden kjøper vi en øl, og etter et nevrotisk lagmøte i et hjørne, bygger vi endelig opp nok mot til å finne oss et bord. 

Vi slår oss ned med en jevnaldrende gruppe og forklarer at det er vår første gang her. De ønsker oss noe skeptisk velkommen, og etter en navnerunde tar vi frem notatboken og avslører oss selv: Vi er journalister. I møte med gruppens skjerpede blikk understreker vi at vi bare er her for å prate, for å få et innblikk i kulturen. Vi plukker fort opp at det viktigste er å avklare at vi ikke kommer fra Bergensavisen eller Bergens Tidende. Gjengen rundt bordet uttrykker nemlig en tydelig misnøye med avisenes fremstilling av Bataljonen. 

– Det var en gang en supporter ble voldelig og stygg, men han satt jo isje med oss. Han satt på motsatt side av stadion, men det nevnte de isje i artikkelen sin, forteller en av dem. 

En annen formulerer Bataljonens evige paradoks slik: 

– Vi e elsket for lidenskapen, men hatet for lidenskapen.

Kyss, klapp eller klem

Baren er tapetsert med klistremerker vi kjenner igjen fra de fleste av byens toaletter og lyktestolper. Bataljonen fungerer som en paraply for mindre grupper, og det dannes stadig nye. Vi lurer på om alle supporterne rundt bordet tilhører samme gruppe, og mottar et tydelig nei. Rundt bordet finner vi både representanter fra Bergens Glade Gutter (BGG), Jenter Med Bøttehatt (JMB) og Lounge Boyz. Alle har sine særpreg. Sistnevnte blir beskrevet som de mer «artsy» supporterne, «artsy» fordi de driver med grafitti.

 – Dokkar har sikkert sett grafittien rundt om i byen?

– Jo, vi har jo det.

 I et forsøk på å lette på stemningen inviterer vi til en runde «fuck, marry, kill». 

– VAR, Rosenborg eller Blomberg? spør Stoff. 

Guttene blir enige om at siden Blomberg driver med yoga, er det god nok grunn til giftemål. Men kan man virkelig ta Rosenborg med seg til sengs? De konkluderer med at det verste uansett er VAR. Fuck VAR, eller «kill» VAR i dette tilfellet. Felles fiender binder sammen de ulike undergruppene.

 I et høflig forsøk på å få oss vekk, peker gjengen mot et annet bord de mener vi burde prate med. Vi skjønner tegningen og beveger oss derfor mot den eldre gruppen, spør pent om vi kan sitte med dem. En dame ser opp og svarer lekent:

– Det kommar an på, kor mye pengar har dokkar?

Alle ler. Vi forsøker oss på en ny runde med «fuck, marry, kill», men de forstår ikke konseptet, så vi oversetter til «kyss, klapp eller klem». Svaret er det samme, VAR er fiende nummer én. 

Man må heie på drakten, ikke på tissen

 Folk farer rundt og alle på puben ser ut til å kjenne hverandre. En mann velter ølen til damen vi sitter med. Han er rask som lynet med å skaffe henne en ny øl.

 – Neimen, takk, det trengte du isje. Kor mye betalte du? spør hun.

– Tror du eg betalar her? svarer han freidig.

Øl-offeret forteller at dette er tidligere Brann-spiller Helge Karlsen. 

– En av de få spellarene som nevnes i en sang! ropes det. 

Vi spør øl-damen om hun også har spilt fotball selv, eller om hun bare ser på. Hun forteller oss at hun var med på å starte IL Sandviken sitt kvinnelag. 

Sandviken var det første av damelagene fra Bergen som deltok i Norgesmesterskapet i 1978. De utmerket seg fort både lokalt og nasjonalt. Damen forteller at laget spurte SK Brann om de kunne slå seg sammen med dem, men fikk nei. I 2021 skjedde det likevel, etter at Brann selv la frem forslaget. Og siden sin opprettelse har Brann Kvinner rukket å skape et navn for seg selv i både inn- og utland. Nylig fikk laget tilskuerrekord da de spilte på hjemmebane mot Manchester United – og vant. Den dagen var det 16 019 publikummere. Så mange har det aldri vært på en kvinnekamp i Norge før. I dag spilles en avgjørende kamp i Europaligaen mot Hammarby. Tilskuertallet er 1457. Ikke engang en hel side av tribunen.

– Hvordan er det å skape liv på tribunen på kamper som denne, der stadion nesten er tom?

– Helt jævlig, svarer en supporter. 

– Vi må heie på drakten, isje på tissen, utbryter en annen.

Alle blikk rettes plutselig mot inngangsdøren til puben. Inn stormer en gjeng kledd i grønt og hvitt. Vi vet ikke så mye, men vi skjønner at dette ikke er Brannsupportere. Til vår overraskelse, er det bortelagets supportere som dundrer inn. Folk smiler. «Velkommen», sier noen.

– Er det mye slåssing og krangling?

– Nei, iallfall isje på damekamp.

På herrekampene er det uaktuelt med besøk av motstanderlaget, for «Då kan det bli bråk.» Vi spør om det burde være mer bråk rundt kvinnekampene, som et slags likestillingstiltak. Nei, svarer de. Vi kjøper en ny øl.

Avspark 

Plutselig reiser gjengen seg. 

– No må vi komme oss inn, sier de før de snur seg og ser på oss: Dokkar og! 

Vi styrter ølen og tar beina fatt. Når vi ankommer Store Stå er «Nystemten» nesten ferdigsunget. Faen. Men også like greit, vi kan ikke teksten. På Store Stå er det seteanarki, og som de flinke pikene vi er, vinker vi bort en fra puben og spør om vi kan få stå sammen med resten av gruppen. Han svarer ja, og vi smyger oss inn. Nå er vi i gang. 

 Kampstart blåses av. Vi synger sammen med Bataljonen: Å Bergen by e nydeli. 16 minutter inn er vi uten mål. Plutselig klapper alle, men foran oss vaier et enormt flagg, så det er vanskelig å skjønne hvorfor. Dette er ikke en god plass om du vil se hva som skjer på banen. 18 minutter inn: Spiller nummer tre redder ballen på streken, alle klapper. 24 minutter inn: Alle roper EYYYYYYY. 26 minutter inn: Spillerne krangler med dommeren. Alle buer. Vi også. Terskelen for å bue er nok mye lavere her enn andre steder. Det ropes UEFA MAFIA gjentatte ganger. 36 minutter inn: MÅÅÅÅÅÅÅL. Alle jubler, journalistene hopper, og vi synger: La la la la la! Se solen skinner over Løvstakken.

Pause

Vi går for å kjøpe oss en wiener. I køen støter vi på en balljente fra Fana IL. Hun er nysgjerrig på hva vi holder på med. Hun stjeler en ball fra en kurv og begynner å vise frem triks. Hun er ikke så god, men hun er ni år, så vi lar det gå. Vi spør om hun liker å være på kvinnekamp. Nei, svarer hun. Mennene er tross alt bedre, de går liksom litt mer i. Hard kritikk fra noen som ikke kan jorda rundt engang, tenker vi.

UEFA MAFIA

Vi er tilbake på tribunen. Trommene til bortesupporterne blander seg med våre røster. 62 minutter inn: Fyfaen så jævlig mye dytting. 63 minutter inn: Vi tror det blir mål og vi jubler, men ballen går visst over mål. Vi buer i stedet. 64 minutter inn: Ny sjanse fra spiller nummer ti, men målvakten er stødig som stein. 67 minutter inn: Hammarby skårer. Noen roper «kortid går neste bybane?». 72 minutter inn: Store Stå er misfornøyd med dommeren.

Det ropes UEFA MAFIA atter en gang, og siden vi tross alt er journalister spør vi en av jentene hva ropet betyr. Mens supporterne har byttet sang og nå synger om borgerkrig, legger hun armene i kryss og sier «det e fucked opp». Vi lærer om en av Bataljonens nyere kontroverser: Brann har fått bot av UEFA, Europaligaen, på 300.000 kr i respons på dette ropet. Klubben har imidlertid fått medhold i at uttrykket er en satirisk og maktkritisk ytring, rettet mot et organ med konsentrert og utøvende makt i sporten. Jenten sier at dette handler om ytringsfrihet. Og vi tenker: respekt. 

Hvem vinner? 

85 minutter: Vi har gjennomgått metamorfose, og blitt ett med Store Stå. Vi hopper og skriker og buer på dommeren uten helt å vite hvorfor. Og samme det egentlig, UEFA er mafia uansett. Når skjermen viser 90 minutter er stillingen 1-1. Dette ble en sorgens dag, Brann kvinner er offisielt ute av ligaen. 

Det synges ikke svakere av den grunn. Og mens supporterne skriker for full hals, den tunge tid er snart forbi og tenk så jævlig oppsig alt skal bli, blir de et ansikt for håpets evige røst. For supporterne er blikket alltid rettet mot horisonten, og gullet er alltid på vei «hem». 2007 er ikke så lenge siden, tross alt. 

– Kjører vi nystemten eller driter vi i den? spør en. 

– Vi driter i den, svarer en annen. 

Vi titter innom puben etter kamp, men der spiller de «Krabbeklo». Vi drar hjem. På bybanen står vi skvist mellom grønne svensker som synger irriterende lunefulle melodier om å vinne og kaller bybanen for «mysig». Vi overhører én svenske si til en annen: 

– Är det här Christian Fredriks ställe? Var det han som högg av huvudet på norrmännen?

Vi aner ikke hva han snakker om, men det føles som en dyster metafor. Brannsupporterne vant kanskje ikke kampen, men de vant disse Stoff- journalistene sine hjerter. Vi sier som diasporaen: 

London og Paris. Ka e det mot Bergen, Nordens paradis?