Ferdinand Schwarz kommer fra Tyskland og bruker artistnavnet Balthasar Huss for fotoprosjektene sine. Han forteller meg at han for det meste tar digitale bilder, men at han liker å forholde seg til det digitale kameraet som om det var et gammelt analogt kamera; ingen auto-innstillinger er på og han tar bare et bilde, selv om han kunnet knipset i vei.

Gjennom bildene sine håper han på å vekke en følelse, et nytt blikk, et ønske, eller kanskje en fornemmelse av en annen verden. Og når jeg spør han om hva som inspirerer, svarer han at det kan være en skygge, en ramme eller et ansiktsuttrykk som gjør at han vil ta et bilde.

– Jeg tenker på fotografering som en forlengelse eller en fantasi av virkeligheten, ved å fange bevegelser og gester i et bilde. Det handler om å ta inn det som allerede eksisterer, og samtidig bruke sin egen fantasi til å skape en liten løgn om virkeligheten. For det å ta et bilde er hovedsakelig ekskluderende; fotografen velger ut en del av virkeligheten man vil vise.

Ikke bare er Balthasar Huss en fremragende fotograf, men han er også en multi-instrumentalist som tar i bruk sine musikalske egenskaper når han tar bilder. Fotografering fungerer som et verktøy for å bli mer mottakelig for omgivelsene mine, svarer han når jeg ber ham om å fortelle meg litt om fremgangsmåten sin når han tar et bilde. Huss legger til at han liker å sammenligne det å ta bilder med musikklytting.

– Å ta bilder er som å lytte til en låt; jeg lytter til alle lydene i lydlandskapet, uten å rangere dem i et hierarki eller tilføre de mine egne vurderinger. Jeg tar inn alt jeg ser rundt meg. Eller så velger jeg å konsentrere meg kun om én lyd eller en del av låten og prøver å stenge alt annet ute, velger ut et motiv fra omgivelsene rundt og ekskluderer alt annet av virkeligheten.