Valgkampstrategien Miljøpartiet De Grønne (MDG) førte under opptakten til valget, kan i verste fall skade det norske demokratiet. Ikke fordi enkeltsakspartier truer den ideologiske underbygningen i det norske partilandskapet, men fordi sperregrensedramaet ble løst gjennom oppfordring til taktisk stemming.
I en valgkamp der politiske kommentatorer ropte varsko om at sperregrensa kunne avgjøre valget, var det lett å overse kjerneuenighetene i de politiske sakene som ble fremmet. Både massemediene og sosiale medier florerte av saker (og videoer på høykant) om hvordan velgerne kunne stemme taktisk for å oppnå ønsket flertall på Stortinget.
Valgforskeren Johannes Bergh ble intervjua av TV 2 den fjerde september. Under overskriften «Hvor vågal er du?», ble det skissert fram tre måter å stemme taktisk på. Hver måte fikk en risikovurdering. «Med liten risiko» stemte du på et parti du ikke nødvendigvis er uenig med, men som ville dra politikken i en viss retning. «Med middels risiko» stemte du for å få et parti over sperregrensen og slik sikre ønsket flertall i en av blokkene. «Med høy risiko» stemte du for å påvirke sistemandatet i ditt valgdistrikt.
En spillmetafor, der risiko blir forbundet med pokerinnsats gjennom et ladd ord som «vågal», har lite å gjøre med et demokratisk valg. Ved at mediene fremmet saker om velgerstrategier og meningsmålinger, heller enn partienes politikk i forkant av valget, forsømte de sitt eget opplysningsmandat. Verre ble det da et politisk parti kastet seg på samme trend.
Da MDG mot slutten av valgkampen satte inn sitt siste støt for å sikre seg velgere, slo de politisk mynt på i hvert fall to av de tre stemmestrategiene Johannes Bergh skisserte fram. «Er du rødgrønn? Stem taktisk på MDG i år!» stod det på nettsidene til MDG. På Facebook la partiet ut poster der de oppfordret til å stemme MDG dersom du vurderte å stemme SV, men liker EU. Var du for en grønn politikk, men tilhørte høyresida skulle du stemme på MDG for å sikre at Sylvi Listhaugs oljepolitikk ikke ville trumfe gjennom i regjering. Slik sikret de seg «spillerne» som gikk inn i valget med lav eller middels risiko-«innsats».
Valget skal imidlertid ikke være et politisk spill der velgerne (eller spillerne) bes stemme annerledes enn de hadde tenkt. Det norske demokratiet er tufta på prinsipper om indirekte påvirkning. Jeg stemmer på et parti med representanter hvis politiske meninger samsvarer noenlunde med mine egne. Slik sikres individets politiske påvirkning gjennom valg. Å stemme på et politisk parti som ikke samsvarer med mine egne overbevisninger gjør det derimot ikke.
Smarte var de i denne omgang, men om MDGs taktikk blir slukt opp av de andre små partiene ved neste valg, kan det i ytterste konsekvens undergrave en særs viktig pilar i det norske demokratiet. Dersom den økende andelen meningsmålinger, forhåndsstemmer og oppfordringer til taktisk stemmegivning fortsetter, ser vi nemlig konturene av et nytt type valg der velgernes taktikk vitner mer om pokerspillets risikovurderinger enn politisk overbevisning. Partiene må være tydelige på egne politiske standpunkter, ikke spille på innbyrdes blokksolidaritet eller være kompromissløse i innsankingen av usikre velgere, for å unngå dette.
Vi trenger reelle svar på klimautfordringene globalt og naturødeleggelsene lokalt, ikke populistiske valgkampstrategier. Å slå politisk mynt på velgernes stemmestrategier, undergraver fundamentet det indirekte demokratiet er bygd på. Når MDG likevel kom over sperregrensa, gjenstår det å se hvor langt de er villige til å gå i kampen for en rettferdig politikk som sikrer natur, miljø og klima. Vi kan bare håpe at de grønne partiene er sterke nok til at systemendringer settes på dagsordenen. Natur- og miljøpolitikken må være kompromissløs og solidarisk i ordenes rette forstand.