FESTIVALANMELDELSE

Nyjazz minifestival
06. september

Høstsemesteret har begynt. Samme gamle regla. Vi venter mørke, vi venter regn, vi venter våte, brune blader tråkket til grøt på bakken. Vi venter også kulturbyens blomstring etter en stille sommer, da byen var tom for studenter. 

Regla er gammel, men musikken er ny. Inne på Bergen Kjøtt har Arin Gran gjort det til sitt oppdrag å vise frem dette med den nyfødte minifestivalen Nyjazz: En selvstendig og energisk minifestival som løfter frem unge jazzmusikere på Vestlandet i et profesjonelt konsertformat. 

Et passende lokale

Bergen Kjøtts hvite lerret og høye tak er det perfekte stedet å eksperimentere. Rommet tilbyr en intim konsertopplevelse, men det er romslig nok til at musikken kan hoppe fra vegg til vegg, og  tilskuerne bevege seg fritt. Bergen Kjøtt er opptatt av å skape en inkluderende og diskrimineringsfri arena med plass til folk av alle kjønn, bakgrunner og funksjonsevne. Det kjennes ut som at lokalets romslighet er det perfekte stedet for å drive grensesprenging. 

– Idealismen samsvarer med nyjazz-konseptet, sier arrangør og initiativtaker Arin Gran om festivallokalet. 

I åpningstalen introduserer han de ulike utøvernes fellesnevner: improvisasjon og åpent sinn. Gjennom kvelden skal publikum få en smakebit på hvor mye nytt og spennende som skjer i musikk – Bergen. Inspirasjon kommer blant annet fra folkemusikk, rock og klassisk musikk. 

I tillegg legger han stor vekt på at det er veldig lov å bruke sakkosekkene som ligger rundt omkring i rommet under konsertene. Det blir med det vanskelig å si om vi har dansing eller jazzende hodenikking i vente. 

Bakkekontakt i all sin prakt

Bandet Igor er først ut. Inntrykkene som snart beskrives er opplevd fra venstre side av lokalet, med utsikt over musikerne og mesteparten av publikum i profil. 

De er seks på scenen. Fra start er det en organisk stemning ved det hele. Bassen begynner før hele bandet er på plass. Heismusikk for riggen. Litt etter litt setter flere og flere i publikum seg ned på bakken. Vår eminente fotograf velter et ølglass, men det gjør ikke så mye. Her kan alle lyder passe inn. Gitaristen på scenen mister for eksempel kapoen i gulvet på et perfekt tidspunkt. Når trommisen stanser slagene for å spille trekkspill, føles og høres musikken ut som en kropp der trekkspillet lager lyd på innpust og utpust. Vokalistene tømmer seg helt for lyd. 

Når alle lyder er skvist ut, sitter i hvert fall 80% av publikum på bakken. De fleste med hodet litt på skakke og et stort glis om munnen. Dette var gøy. Dette var levende. Men jazzete hodenikking var ikke så lett å få til her.

En pause følger. Kø i baren. En flokk siver ut på røykebalkongen. Det er kappløp mot toalettene. Summingen av inntrykk, musikkros og -rus flyter i rommet. 

Så er scenen innredet med smykker og perk 

Det er strikkepinner i syltetøyglass, smykker i vannfylte vinglass, perler på gulvet. Det er mye å se, mye å høre. Skrotfabrikken Vokalensemble inntar scenen. De består av åtte utøvere. Musikken fra scenen høres ut som skogen, og så som barn som leker storband med stein og pinner og blader i skolegården. 

Etter en stund hviske-snakker en vokalist, så hopper flere og flere på. Til slutt er det hele et stort summekor. I publikum begynner vi også å hviske til hverandre, som om vi får et behov for å speile det som skjer på scenen. Rommet bærer summingen rundt omkring og lukker man øynene kan det virke som at alle i hele lokalet hvisker med hverandre. Og så stopper det. Videre til noe annet. 

På et tidspunkt setter hele ensemblet seg ned på scenen og faller helt til ro. Det er stille imponerende lenge. Skroterne ser mot de sittende, lyttende. Lytterne lytter etter skroterne. Det er frontkollisjon og ingen vet helt hva de skal gjøre. Stillheten fører ikke til ro, men årvåkenhet. Det ligger potens i den langstrukne stillheten. 

Det som følger er enda et nummer med ny improvisasjon. Det er gråtekor og dikt og en folkemusikkaktig avslutning. 

Hvor går grensa mellom musikk og bråk? Er stillhet musikk? Hva er forskjellen mellom konsert og performance, egentlig? Lydbilde:

Sakte, fallende kommer til slutt. Det at kvartetten mangler bassisten sin er null problem. Disse musikerne mangler ingenting. De forener musikksjangre, epoker og elementer av enormt omfang. Når gitaristen spiller gitar med en bue, og trommisen bytter redskap for hvert slag, er det vanskelig å holde jazznikkingen i sjakk. Det er ingen regler. Trommisen plasserer en banjo på trommesettet og det ser ut som at han forsøker å sage den i to med en bue. Lyden er fet. En fyr spiller DS på scenen, gitarstrenger ryker og konserten avsluttes med at cymbalen faller i gulvet (bevisst, kanskje?). Noen sier at «gitarsprengen strakk» etter konserten. Sakte, fallende får deg til å miste kontroll over konsonantene og ikke minst balansen.

Nyjazz byr på navn å se etter i kulturhøsten. I tillegg kommer en festival til i januar eller februar. Fikk du etterpåfomo av å lese om Nyjazz 2025, er det bare å glede seg til det som kommer.