I disse dager avholdes den femte utgaven av kunsttriennalen Bergen Assembly. Årets utgave har tittelen på tvers, med, nær. I nesten to måneder skal mer eller mindre konvensjonelle lokaler huse utstillinger, panelsamtaler, opptredener, installasjoner og mer.  

Et høydepunkt i prosjektet finner sted i den ærverdige Bar Amundsen på Grand Hotel Terminus. The Unseen – Fjord Conversations er laget av kunstner og forsker Monica Ursina Jäger. Motivene i utstillingen hentet Jäger ved å dra på tokt sammen med havforskere fra Bjerknessenteret i Bergen. Med tekstil, tre og papiraviser tar hun oss med på et dypdykk i de norske fjordene gjennom et tredelt verk. 

Bar Amundsen setter i stor grad tonen for opplevelsen av verket. Her er belysningen dempet og interiøret er dominert av messing og eik. Fra høyttalerne spilles jazz. Det er nok ikke slik at alle gjestene opplever rommet som en kunstutstilling – baren er fremdeles en bar. Begynner man å se omkring, oppdager man likevel at det finnes mer å utforske.

Bugnende under overflaten

Fem blå tekstilremser som henger foran vinduene i rommet, er de mest iøynefallende delene av verket. Lyset utenfra skinner gjennom dem og fremkaller det som ser ut som negativer fra fjorddypet. Øverst, oppe i lyset, ser vi pelagiske arter som laks, rognkjeks og kronemaneter, mens nedenfor vinduskarmen ligger den mørke havbunnen, hjem til muslinger, kråkeboller og snirklete sjøstjerner. 

Det vertikale formatet synliggjør havets usynlige hemmeligheter. Blant dem er organismer vi sjelden tenker over, men som likevel har viktige funksjoner i økosystemet. Det er et godt grep å gå bort fra de horisontale fjordene vi er vant til å se, enten det er på kart eller i bilder av landskapet. For andre enn båter og turister er det liten nytte i fjordens overflate. 

Jäger kommer med noen politiske stikk, men disse fremstår forutsigbare og overtydelige. Å se laksemerder og gruvemaskiner føles på ingen måte sjokkerende, men virker likevel litt forstyrrende, som om de må være med for å gjøre verket relevant. Det er et faktum at disse tingene dessverre er en del av økosystemene i dag, men like sant er det at de ikke er særlig interessante. 

Nede i dypet skjer det mye vi ikke vet om. At det vi ser skal være troverdige tverrsnitt fra norske fjorder, er det likevel ingenting som tyder på. Størrelsesforhold og komposisjon er ikke knyttet til noen vitenskapelig korrekthet, og resultatet er et herlig virvar av liv og former. 

Selve verket er lekent, men utstillingsrommet holder det hele i tøylene. Det er som om oljelampene på eikebordene insisterer på at dette er høytidelig forskning, ikke barnelek i fjæra. Det er fint.

Enkelt lesestoff

Dypere innsikt i fjordene finnes samlet i papiraviser du kan plukke opp i lokalet. I denne har Jäger gjengitt sine egne skisser, slurvete notater, refleksjoner, biologiske bemerkninger og mye mer, som virkelig tar oss med på tokt; på tvers, med, nær. Bruken av blyant og akvarell gjør at alle innføringene får noe spontant over seg, som om inntrykkene raskest mulig måtte dokumenteres. Det hastige uttrykket gjør det først og fremst troverdig. Her er ingenting laget for å imponere, men som en måte for Jäger å bearbeide alle de fantastiske tingene hun har fått oppleve.

Rundt på bordene finner vi det siste elementet i verket, nemlig det som omtales som «book objects» av kunstneren selv. Treklosser er skåret til og malt for å se ut som bøker, som her står oppstilt som på tilbudsbordet hos Norli. Ser man nøyere på bøkene oppdager man at hver av dem har en fiktiv tittel, forfatter og baksidetekst som ønsker å fortelle oss noe om fjordene.

Her finnes sjømonstre, aktivisme, krim, og mer som gir et inntrykk av hvor utrolig mye vi kan forestille oss, med utgangspunkt i dette landskapet. 

Det må riktignok nevnes, at rent visuelt er omslagene i overkant lettvinte. På samme måte som på Norli, får man følelsen av at effektiviteten har stått i høysetet når dusinvis av bokomslag skal designes. Jeg liker ideen, men jeg må spørre meg selv: Fristes jeg egentlig til å lese The Curse of Lysefjord av «Steffen Berg»? 

Akkurat her fremstår fjordmotivet mest som et billig salgstriks. 

Heldigvis er dette unntaket i utstillingen, som i det store og hele gir en følelse av grundighet og nærhet. Når kunst tar opp økologi, kan det fort bære preg av forenkling og klisjeer, men verket til Jäger er ærlig. Dette er ikke plasthvaler og anorektiske isbjørner, men det lille ubetydelige, som blir sett og formidlet med et intenst fokus. 

Forskning, dokumentarer og artikler forteller oss allerede mye av det vi burde vite om norske fjorder. Vi vet om utfordringene, vi vet om truslene, men i The Unseen –  Fjord Conversations minnes vi på at vitenskapen ikke alltid har språket til å formidle det underlige. Da Jodie Foster dro til verdensrommet i Contact, var hun klar i sin tale: «They should have sent a poet».

Monica Ursina Jäger lykkes utvilsomt som akkurat dette.