BOKANMELDELSE

Kollaps
Av Édouard Louis
Aschehoug, 2025

Med Kollaps har Édouard Louis skrevet sin siste bok om familien. Denne gangen er det storebroren som blir utlevert, den voldelige, alkoholiserte og homofobiske mannen som Louis først og fremst hater. 

Bokens innledning setter en tydelig tone: «Jeg følte ingenting da jeg fikk vite at broren min var død – ikke sorg, ikke fortvilelse, ikke fryd, ikke glede. Jeg mottok nyheten på samme måte som man ville mottatt informasjon om været.»

Det er en vanskelig roman Louis har valgt som punktum i familiesagaen: Hvordan skrive frem noen han ikke forstår, og som han kanskje ikke elsker? Hvordan ha kjærlighet for en bror som har gjort så mye forferdelig?

Kollaps har et mer distansert preg enn Louis’ tidligere utgivelser. Det fortelles fra avstand, og man kommer aldri helt under huden på broren. Og uten den emosjonelle nærheten, blir språket broren omtales med mer generisk, et språk man har hørt før. Louis skriver imidlertid så inderlig og uredd om det sentimentale og klisjéfulle at det ender opp som mer enn tomme sjablonger. Man kan liksom merke at Louis skriver for å forstå, heller enn for å skrive gode bøker, og da kommer han unna med klisjéene. Som når han beskriver brorens «Sår», som han flykter fra ved å drikke eller være voldelig. Det er en klisjéfull metafor, som i andre sammenhenger ville gitt en vond smak i munnen, men det funker nettopp fordi det ikke er broren vi først og fremst leser om. Det er Louis’ famlende forsøk på å forstå ham. 

Siden Louis har begrenset med innsikt i både hans liv og psyke, befinner broren seg hele tiden litt utenfor rekkevidde. Vi blir servert retrospektive analyser og tvil, men også enkelte minner som kan peke på hvorfor broren ble som han ble, gjorde som han gjorde. En slik scene utspiller seg etter at broren har vært hjemmefra i flere måneder, han er litt over tjue år, og raser plutselig inn døren i familiehjemmet. I hånden har han en lapp, på den står det at han har fått jobb, han skal bli slakterlærling, og han akter å bli den beste slakteren i landet. Louis sin far, brorens stefar, reagerer med å le, latterliggjøre ham og kalle ham en løgner. Hvordan broren reagerer på dét, kan verken Louis eller vi vite sikkert: «Jeg husker ikke om han protesterte, om han skrek og forsvarte seg, eller om han bare ble stående og se på papirbiten i hånden sin uten å si noe, taus, med bøyd hode.» 

De utvalgte scenene peker utover seg selv, mot et mørke av omsorgssvikt og uklare psykologiske lidelser. Om pekingen innimellom er vag, skyldes det ikke slapt håndverk. Det skyldes at Louis selv ikke vet. 

Til tross for uvissheten som gjennomsyrer boken, prøver Louis iherdig å forstå årsaken bak sin brors handlinger. Denne gangen er selv ikke klasseperspektivet en tilfredsstillende forklaring for Louis. Heller ikke andre sosiologiske og psykologiske forklaringsmodeller kan helt inkapsulere broren. Kanskje har Louis skrevet frem sitt første mysterium. Og glad skal man være for det, at han ikke forsøker seg inn dit han ikke kommer, men står i uvissheten, i å gjenta det samme: «Jeg vet ikke». 

Kollaps er på alle måter en sterk avslutning på familiesagaen. Det er en bok om å stå på utsiden av noe forferdelig, se inn og prøve å forstå det. Om Louis og hans søken etter å forstå sin bror, på tross av alle blindsonene i livet hans, alt det han ikke kan vite. Hvis Louis sitt forhold til broren er for distansert til å nå helt inn, kan han skrive sårt og ekte om nettopp det å stå på utsiden. Det å ikke forstå, og bale med bruddstykker av et liv som gikk til grunne. Det finnes ikke noen avstand mellom disse tingene og fortelleren. Det er så nært som det kommer.