Den norskboende svenske artisten Levina Storåkern går på scenen på Landmark. Hun er kjent fra bandene Ævestaden og Diket, men står her med sitt første soloprosjekt: debutalbumet Månadsvill. 

«Skål for diktet!» roper konferansieren for det som egentlig er en poesikveld. Glass klirrer i det mørklagte rommet. Publikum sitter stille, lyttende. Man kunne hørt en nål falle. Blikkene er skjerpet, ørene på stilk. 

Bak arrangementet står poesitidsskriftet Blekk. Storåkern leverer kveldens musikalske innslag, neppe tilfeldig, for det hun leverer er et slags møte mellom opplest poesi og melodi. 

Når tekst møter lyd 

Etter en rekke diktopplesninger tar Storåkern over scenen med tekst, sang, fele og det finske strenginstrumentet kantele. Hun har med seg Johan Lindvall på synth og cymbal og Håkon Brunborg Kjenstad på fele, harpe og live-elektronikk. De løfter poesien videre inn i et landskap der tekst og musikk glir over i hverandre.

Lyden er både skjør og skarp: Felen dirrer, kantelen har en klokkelignende klang, og synthen minner om vinden. Publikum sitter stille, men rommet vibrerer. Det musikalske innslaget er en forlengelse av diktopplesningene som opptok scenen tidligere – ikke et brudd, men en fortsettelse.

I Storåkerns soloprosjekt synger hun ikke de fleste av tekstene, men leser dem opp til musikken hun og bandet spiller. 

– Det føles mye mer nakent ut enn når jeg synger. Man kan liksom ikke gjemme seg bak noen melodier. Det blir en enda større nærhet og sårbarhet, men også mye mer invaderende, forteller hun. 

Nye distanser

Selv om Storåkern framfører egne tekster med selvsikker ro, var soloprosjektet langt fra selvsagt. Det er en grunn til at hun står uten bandmedlemmene fra Ævestaden eller Diket i kveld.

– Jeg opplever at det finnes en forventning til oss som har gått på musikkhøgskolen – og da særlig på folkemusikk. Det er en halvt uttalt og halvt uuttalt forventning om at man skal gjøre noe solo, sier hun.

Storåkern føler ikke noen sterk tilknytning til en bestemt folkemusikktradisjon og hadde derfor slått fra seg tanken om å lage musikk alene. Det var før hun tok et valgfag på musikkhøgskolen, som åpnet øynene hennes for den nye måten å jobbe på. 

– Jeg tok et låtskrivningsfag som valgfag, hvor det var en lekse at vi skulle skrive i collageform. Jeg gjorde det og fikk et ekstremt kick på den formen.

Hun begynte å lage små skisser. Collager av tekst og musikk som ikke passet inn i bandene hennes ble skriblet ned og gitt muligheten til å bli noe eget. Da hun senere søkte seg inn på master ved musikkhøgskolen, tok hun oppdagelsen med seg.

 – Noe av det jeg søkte med var at jeg ønsket å blande tekst og musikk mer, forteller hun og legger til at det ble naturlig å tenke at det hun jobbet med under masteren kunne bli et album. 

April i november

Albumet fikk tittelen Månadsvill etter en erfaring Storåkern gjorde seg en novemberdag, da hun var sikker på at sommeren var like rundt hjørnet.

– Jeg trodde hele dagen at det var april. Det var vel noe med været, lyset og hvordan folk kledde seg, som gjorde at jeg ble helt månedsvill, forteller hun.

Ulike årstider kan minne om hverandre, forklarer hun, og beskriver albumet som en samling av «slice-of-life»-scener og små innblikk i en tilværelse.

Arbeidsprosessen er i seg selv litt månedsvill. Hun forteller at hun jobber vekselsvis. Hun skriver litt tekst, så musikk, og vender så tilbake for å justere begge deler. 

– Hvordan kan man kombinere musikk og tekst på en måte som forsterker hverandre uten at det går på bekostning av hverandre? spør hun.

– Det er vanskelig, men det er lett å skjønne når det går og når det ikke går.

Poesi som tilflukt

Storåkern beskriver albumet som et portrett av å være ung i Oslo; å lengte bort og samtidig søke omsorg. Tre ting får oppsummere helheten: «Virkelighetsfrykt, en lengsel etter omsorg og… Oslo.»

– Poesien er viktig som trøst, men også som et forum for å uttrykke uro. Sånn er det med all kunst, sier hun.

Med Månadsvill har Storåkern oppdaget en musikalsk form hun vil fortsette å utforske. Hun forteller til Stoff at hun har planer om å lage flere album i fremtiden.

– Med dette prosjektet føler jeg at jeg har funnet en måte å jobbe på som jeg trives med og som er veldig effektiv for meg. Jeg har veldig lyst til å fortsette å grave i den gruven, sier hun  før hun går på scenen for å vise publikum akkurat hvor dypt den strekker seg.

Når hun lar fele, kantele og synth fylle Landmark, setter hun et punktum på kvelden. Fra dikt til lyd, fra stillhet til støy – alt under samme tak.