Av måneskinn gror det ingenting

Den Nationale Scene

Regi: Miriam Prestøy Lie

Komponist: Jonas Nielsen

Med: Ida Klem, Jonas Nielsen

Spiller fram til 2. november

_________________________________

Vi befinner oss i Festsalen på Gimle kulturhus, rett ved Korskirken. Rundt det kvadratiske rommet er det plassert ut en enkelt stolrad ved hver vegg, scenen er på gulvet i midten. Det eneste som befinner seg på den er et trøorgel. En mann kommer inn med en bok i hendene, på vei bort til orgelet leser han opp fra omslaget: Torborg Nedraas. 1947. Så setter han seg ned på orgelkrakken, åpner lokket og spiller på en stillferdig melodi. Så begynner han å lese. 

 At Torborg Nedraas’ Av måneskinn gror det ingenting ble gitt ut så tidlig som i 1947 er helt spinnvilt. Ikke bare tar teksten for seg aborttematikk på en banebrytende måte, den beskriver også seksualitet og kvinneskjebner forbausende frittalende, samtidig som den er full av ømhet og sårbarhet. Det er med andre ord en eksplosiv tekst DNS tar for seg når de iscenesetter denne romanen. Det er til å bli nervøs av; kommer de til å ødelegge den?

 Svaret er: på ingen måte. Alle som noen gang har tenkt seg å sette opp en forestilling basert på en roman bør ta lærdom av DNS’ adapsjon. Den gjør nemlig det kunststykket at den faktisk lar teksten få stå på egne ben, uten å tilføre unødvendige elementer. Her er ingen forsøk på modernisering eller å gjøre teksten relevant for et moderne publikum, det blir tvert imot vist en tillit til og en anerkjennelse av tekstens enorme kraft i seg selv. Og det er dypt befriende å se på.

 Bare to mennesker befinner seg på scenen. Etter at organisten har åpnet stykket, kommer det en kvinne inn i rommet med en rød koffert. De to fungerer som en slags dobbel fortellerrolle; organisten er fortelleren som leser fra boka, mens kvinnen forteller sin historie til ham. I tillegg trer organisten ut og inn av mannsroller fra boka. Det høres komplisert ut, men fremstår overraskende enkelt og naturlig. Forestillingen skjærer gjennom fiksjonslag som om de var smør; helt uanstrengt og strippet for overtydelig flåsethet. I et spesielt vakkert og på samme tid grusomt øyeblikk blir kvinnens historie for vond å fortelle, og fortelleren må rekke henne boka og sette mikrofonen opp foran henne, slik at hun kan lese opp derfra. Ikke bare er det et teatergrep som styrker intensiteten i fortellingen, det er også en symbolikk her om hvordan litteraturen og vitnesbyrdet kan fungere som en støttespiller i politisk kamp, og gi styrken som trengs for å dele.

Ida Klem som den fortellende kvinnen er en eneste stor kraftprestasjon. Å skulle stå i Nedraas’ tekst, i spennet mellom den rå grusomheten og stillferdige ømheten den innehar, og atpåtil så mye av den, er et kunststykke. Jonas Nielsens lavmælte fortellerrolle fungerer godt som motvekt, og samspillet dem imellom er troverdig og rørende. Nielsen er også helt vill på orgel. Musikken kler forestillingen underlig godt; skjønnheten og roen i orgelet blir på samme tid en vakker og monstrøs kontrast til grusomhetene som beskrives i fortellingen. 

Noe av det mest banebrytende med romanen, er den direkte og eksplisitte framstillingen av illegale og selvpåførte aborter. «Dette er en fortelling om blod», innleder kvinnen sin historie med. Men gjennom stykket evnes det å fortelle denne blodige historien med en så fintfølende og pragmatisk symbolikk at det aldri oppleves overdrevent. Et glass rødvin veltes og tørkes opp med stort strev. Den nå rødeflekkede kluten holdes mellom kvinnens lår mens den drypper ned på gulvet. De hjerteskjærende, tidvis groteske og brutalt ærlige skildringene av kvinnens opplevelser fremstår aldri overdrevet; de trenger seg på i sin ærlighet og blir værende i kroppen lenge etter endt forestilling. Undertegnede tåler blod dårlig og blir faktisk litt svimete bare av å skrive dette. Likevel befaler jeg alle å se det.