I skyggen av skogbranner og artstap, fortsetter massive internasjonale selskap sitt ubønnhørlige virke med å gjøre verden ulevelig. Debatten om enkeltpersoners klimaansvar er hard; flere hevder at ansvaret må ligge hos de store aktørene. På den andre siden argumenterer andre for at individet må legge om vanene sine. Diskusjonen har løftet spørsmålet: Er det sant at lille meg kan bidra?

I søken på svar tok jeg Klimatesten til Framtiden i våre hender, en test laget for forbrukere som vil orientere seg rundt eget klimautslipp. Da resultatene var klare, følte jeg meg som et overmenneske. For klimafotavtrykket mitt var bra. Sinnssykt bra. Det skyldes strengt tatt at jeg har flyskrekk og derfor kun har fløyet én gang på seks år. Men likevel, jeg er verdens beste menneske. Når det er sagt, har ikke alle flyskrekk. Det vil si, alle kan ikke være som meg. 

Kan Klimatesten dytte resten av befolkningen i riktig retning? Og kan jeg, som enkeltindivid, egentlig gjøre noe som helst? Stoff prater med lederen i Framtiden i våre hender, Tale Hungnes, for å finne ut av dette. 

Dette er Klimatesten 

Det er klart man må stille det åpenbare spørsmålet: 

 – Hva er Klimatesten? 

– Klimatesten er en test for enkeltpersoner som ønsker å få oversikt over eget klimafotavtrykk. Når testen er gjennomført vil man få presentert ulike tips for å redusere utslipp, sier Hungnes. 

Testen er utviklet av Framtiden i våre hender, NHO, Parat og Forbrukerrådet. 51.000 personer har allerede tatt testen, hvorav 8.200 har laget en plan for å redusere eget utslipp, ifølge Hungnes.

– Valgene vi tar betyr noe for klimautslippene, så vi tenker at Klimatesten kan motivere folk til å være med å bidra gjennom å gjøre andre hverdagsvalg, forklarer hun videre.

Dette kan være å sykle til jobb eller kjøpe krokete grønnsaker på butikken. Tenk på den deformerte gulroten som ligger igjen alene i grønnsaksavdelingen!

I en rapport fra Framtiden i våre hender kommer det fram at enkeltpersoners utslipp må reduseres med 66 prosent for å nå togradersmålet. 

Rapporten viser også at to tredjedeler av avtrykket skyldes to forbrukskategorier: private reiser og mat. Tiltakene med høyest potensial for å få ned forbruket er ganske enkelt å spise mindre kjøtt, fly mindre, elbil framfor fossilbil og begrense kjøpet av nye forbruksvarer.

Dyrt for lommeboken 

Å leve klimabevisst er ofte dyrt. For personer med tynn økonomi kan klimatiltak virke utenfor rekkevidde. Hungnes hevder imidlertid at Klimatesten legger fram tips som kan være billigere for lommeboken.  

– Å spise mer grønnsaker og øke proteininntaket fra grønnsaker er ofte billigere enn et kjøttbasert kosthold, sier hun.  

Andre tips er å tørke klær utendørs eller leie rom hos bekjente når man er på ferie. Man kan altså være med på samfunnsdugnaden uten å gjøre veldig tungvinte tiltak.

Hun anerkjenner at det er visse ønskelige vaneendringer som er vanskelig å gjennomføre uten politisk drahjelp og tilrettelegging, men mener at man ikke bør vente på politiske gjennomslag før man endrer vanene sine. 

– Det betyr noe hvordan vi lever, at vi prøver ut løsninger og viser politikerne at det er mange som er opptatt av disse spørsmålene, sier Hungnes. 

Aktør eller struktur? 

Siden Klimatesten tester enkeltpersoners klimafotavtrykk, kan den oppleves som en pekefinger rettet kun mot individet, og ikke mot politikere og bedrifter. Hungnes mener det er mer nyansert enn som så.  

– Framtiden i våre hender tenker at det viktigste er en klimapolitikk som monner, men inne i det vil det nødvendigvis også være sånn at forbruket til de aller fleste må bli begrenset. 

Videre viser Hungnes til at det gjennomsnittlige målet på klimafotavtrykk kan være noe skjevfordelt.  

– De rikeste i Norge slipper ut mest. Det betyr at vi må få til en klimarettferdig politikk som gjør at de største forurenserne betaler mest.  

Motivasjon eller uoppnåelig målsetting?

– Klimatesten forsøker å motivere og bevisstgjøre enkeltpersonen og dermed inspirere til å ta mer bærekraftige valg, sier Hungnes. 

Likevel kan tilnærmingsmåten til Klimatesten problematiseres. 

Framtiden i våre hender legger fram at de 50 prosentene av husholdningene med lavest inntekt i Norge slapp ut sirka 15 tonn CO2e i 2019. Sammenlignet med dem, slapp de én prosent rikeste i Norge ut 155 tonn. 

Da kan man spørre seg om det er befolkningen som helhet man skal legge press på, eller om det heller er politikere og særlig økonomisk privilegerte grupper.

I tillegg kommer ikke alle hverdagsvaner av individuelle preferanser. Å kjøre mindre bil kan være nærmest uoppnåelig for Norges mange pendlere, for barnefamiliene i distriktet som må handle, kjøre til skoler og jobber langt hjemmefra. Vanene våre er forankret i strukturene som omslutter oss. Det er ikke alltid å bare endre disse vanene. 

Tiden renner ut 

Men hvis utslippene skal kuttes, så må alle til en viss grad omstille seg. Hungnes understreker tidsklemmen vi står i.  

– Klimaendringene er her, og kommer til å intensiveres. Vi har ikke noe valg. Omstillingen må skje på en rettferdig måte sånn at de som bruker mest CO2, også må betale mest for opprydningen. 

Hvis du ønsker å få mer oversikt over eget klimafotavtrykk så er kanskje Klimatesten noe for deg. Om du preges av at du personlig ikke «gjør nok» kan du enten få bekreftelse eller en konkret plan for å bli bedre. 

Klimatesten forsøker å bidra til motivasjon, inspirasjon og bevisstgjøring. Det må likevel skje større strukturelle endringer for at togradersmålet skal nås, og for å øke presset mot utslippsverstingene.

Avslutningsvis vil jeg slå et slag for å få flyskrekk. Gjør ditt. Ha en sykt dårlig opplevelse med fly, og så er mye gjort.