Da Arbeiderpartiet 15. oktober la fram statsbudsjettet for 2026, førte det til harnisk i media. Særlig ett punkt har blitt mye diskutert: Ordningen som sikrer gratis ferger skal legges ned. Det er ikke så rart at dette har satt sinnene i kok, for i løpet av valgkampen sa Støre til en liten avis utenfor Haugesund at akkurat denne ordningen skulle bli værende. 

I kjølvannet har det blitt skrevet en hel del om Støres intensjon med utsagnene; løy han bevisst eller hadde han ikke kontroll på eget statsbudsjett? Begge deler synes å være like ille. Saken krever oppmerksomhet, ikke bare fordi den griper langt inn i en sentraliseringsdebatt eller fordi den varsler om Støres overlegenhet, men også fordi den er nær oss og aktuell. Mediehusene har selvsagt kastet seg på den dagsaktuelle saken. Hvordan i alle dager kunne dette skje?

Debatten vitner om et fenomen Walter Benjamin skrev om allerede på trettitallet; pressens søkelys på det som ligger oss nært, fortrenger det fjerne fra vår horisont. Benjamin understreker dette poenget i et essay, der han viser til et utsagn fra grunnleggeren av den franske avisen Le Figaro. Utsagnet lyder: «For mine lesere er en loftsbrann i latinerkvarteret viktigere enn en revolusjon i Madrid.» På samme måte synes fergesaken å være viktigere for norske lesere enn klimasaken. Dette fordi sistnevnte er fjernet fra vår horisont, stuet vekk i en ikke-synlig, ikke-snakket-om bakevje. 

I bakevja ulmer likevel en brann hvis røyk siver inn i alt, en brann som sakte, men sikkert fører til utslettelsen av naturen og leveforholdene våre slik vi kjenner dem i dag. Dette er ikke «breaking news», det er ikke nytt og aktuelt. Vi overser kanskje denne brannen fordi røyken ikke er like synlig, opphavet ikke like håndgripelig som fra andre branner. Vi tenker kanskje at slukningsarbeidet kan gjøres seinere, selv om vi vet at verken denne eller noen kommende regjeringer vil kunne slukke brannen i bakevja, hvis ikke det gjøres nå. 

Til tross for NRKs nylige avsløring av massiv nedbygging av norsk natur, er ikke klima- og miljøposten i statsbudsjettet viet noen nærmere oppmerksomhet i media. Er det fordi klimakrisen ikke fenger leserne lenger? Ja, klimameldingen fra 2024 ble da dekket.

Men at Arbeiderpartiet kjøper seg ut av klimaforpliktelsene med klimakvoter, skrives det ikke om. Partiet vil mer enn doble kvotekjøpet fra en verdi av 8,2 til 15 milliarder kroner. Tilleggskvotene kjøpes fra land utenfor EU hvis utslipp er så lave at Norge kan forbruke på deres vegne. Dermed sikrer Norge at vi når klimaforpliktelsene i Parisavtalen uten å ta ansvar for egne utslipp. Problemet er åpenbart. Norge betaler seg ut av en verdensomfattende krise, heller enn å faktisk redusere utslippene våre. Virkemiddelet er avhengig av at andre land slipper ut lite nok til at vi kan kjøpe oss fri fra eget forbruk. Kvotekjøpet er ikke bare usolidarisk, det er flaut.

Det skrives heller ikke om at vi dropper nasjonale delmål for kutt eller at vi sikrer at oljenæringa slipper unna CO2-avgiftsøkninga. At CO2-avgiften øker for forbruk er vel og bra. Men når olje- og gasseksporten står for ti ganger mer enn alle Norges samlede utslipp, og det heller ikke finnes en plan for utfasing av produksjonen, betyr det at skoen ikke trykker der den bør. Disse punktene i statsbudsjettet er ikke mer enn et plaster på et sår som blir stadig mer betent av produksjonen og eksporten vår.

Det fører ikke til harnisk blant det norske folk at gruvedrift på havbunnen kan bli en realitet om noen år. Ei heller når bevilgninga til frivillig verning av skog reduseres med 470 millioner kroner, som i sin tur betyr at skogeiernes initiativ til å ta vare på skogen sin minsker ytterligere. 

Det er kanskje allerede for seint. Pressens informasjon må være øyeblikkelig etterprøvbar og fenge interessen til leseren momentant, skreiv Walter Benjamin tidlig i forrige århundre. At den store brannen i bakevja blir overskygga av røyken fra nærere branner er kanskje ikke så rart når det aktuelle hyppigere enn noen gang blir uaktuelt. Det virker som at klimakrisens tid i det store mediebildet er forbi. Når det likevel finnes et opplysningsmandat er det skuffende at ingen norske medier har løftet misligholdene hva angår klima- og naturposten i årets statsbudsjett tydeligere fram.